Saken gjelder spørsmålet om det var adgang til å gradere informasjon i Forsvarssjefens årsrapport for 2008 som «begrenset» og dermed unnta dokumentet fra offentlighet på grunn av taushetsplikt. Ombudsmannen kom til at Forsvarsdepartementet ikke hadde adgang til å opprettholde graderingen av hele årsrapporten for 2008. Departementet ble bedt om å vurdere graderingen av dokumentet på nytt og foreta en ny vurdering av klagerens krav om innsyn i rapporten.

Helse- og omsorgsdepartementet fritok Aker universitetssykehus (Aker – nå en del av Oslo universitetssykehus HF) fra taushetsplikt etter helsepersonelloven § 21, slik at A kunne få innsyn i pasientjournaler som psykiateren Johan Scharffenberg hadde skrevet. Fritaket for taushetsplikt ble gitt i forbindelse med As arbeid med en biografi om Scharffenberg. A klaget imidlertid til ombudsmannen og fremholdt at det ikke var praktisk mulig å gjennomføre innsynet uten at han også fikk se taushetsbelagt informasjon som ikke var omfattet av dispensasjonen. Ombudsmannen uttalte at det knyttet seg begrunnet tvil til departementets saksbehandling i forbindelse med vurderingen av dispensasjonens omfang. Særlig knyttet dette seg til i hvilken grad alle relevante hensyn var vurdert, og begrunnelsen for hva det var «nødvendig» å få innsyn i for å nå formålet med forskningen. Etter en ny vurdering opprettholdt departementet sin avgjørelse om ikke å utvide dispensasjonen som var gitt.

Spørsmålet i saken var om navnet på de fiskerne som deltok i den såkalte frikjøpsordningen knyttet til seismikkskyting i Lofoten og Vesterålen, samt hvilke kompensasjonsbeløp som ble utbetalt, er underlagt taushetsplikt. Ombudsmannen kom til at det neppe var grunnlag for å unnta de aktuelle opplysningene som taushetsbelagte. Olje- og energidepartementet ble bedt om å behandle saken på nytt. Etter en fornyet vurdering ga Olje- og energidepartementet innsyn i dokumentene.

Spørsmål om opplysninger om enhetspris i to avtaler om levering av henholdsvis sesongvaksine og pandemivaksine var underlagt taushetsplikt etter forvaltningsloven § 13 første ledd nr. 2 om næringsopplysninger. Ombudsmannen kom til at det ikke var holdepunkter for rettslige innvendinger mot at opplysningen om enhetspris på pandemivaksinen ble hemmeligholdt. På grunn av den tiden som var gått siden avgjørelsen ble truffet samt endrede forutsetninger i markedet, ble likevel departementet bedt om å vurdere spørsmålet på nytt. Når det gjaldt enhetspris på sesongvaksinene, hadde ikke ombudsmannen tilstrekkelige holdepunkter for å uttale seg om det eksisterte et behov for hemmelighold. Departementet ble derfor bedt om å behandle også dette spørsmålet på nytt. Departementet vurderte saken på nytt, og fant å kunne gi innsyn i enhetsprisene for sesongvaksinene. Når det gjaldt pandemivaksinen, ble avslaget opprettholdt.

Interesseorganisasjonen A hadde bedt Arbeids- og inkluderingsdepartementet om kopier av dokumenter som var blitt utlevert TV-kanalen B i forbindelse med et dokumentarprogram om A. Bakgrunnen var at A mente departementet kunne ha gitt B innsyn i opplysninger som var underlagt taushetsplikt. As innsynsbegjæring ble avvist under henvisning til at den ikke anga hvilke konkrete dokumenter A ønsket innsyn i. Departementet mente også at selve innsynsbegjæringen fra B ikke var et saksdokument som det kunne kreves innsyn i. Etter at ombudsmannen tok saken opp med departementet, besluttet departementet likevel å imøtekomme As innsynsbegjæring, fordi departementet allerede hadde imøtekommet en tilsvarende begjæring fra en annen person. Departementet ga dessuten uttrykk for at bankkontonumrene til enkelte av As medlemmer var underlagt taushetsplikt, og at B derfor ikke burde vært gitt innsyn i disse. For øvrig opplyste departementet at det planla å endre sine rutiner for behandling av innsynssaker. Endringene ville innebære at det bare kunne begjæres innsyn i konkret angitte dokumenter, og at disse måtte identifiseres med departementets journalnummer. Ombudsmannen kritiserte departementets opprinnelige avvisning av innsynsbegjæringen fra A. Departementets oversendelse av dokumenter til B måtte anses som et saksdokument etter offentlighetsloven 19. juni 1970 nr. 69, og As henvisning til denne oversendelsen måtte derfor anses som en tilstrekkelig konkret innsynsbegjæring. Departementet hadde ikke adgang til å operere med et strengere krav til konkretisering enn det som fulgte av lovverket, og departementets varslede rutineendring fremsto derfor problematisk. Slik saken var opplyst, hadde ikke ombudsmannen grunnlag for å anta at departementet hadde brutt sin taushetsplikt overfor A og As medlemmer. Opplysninger om private bankkontonumre kunne ikke i seg selv anses underlagt taushetsplikt.

Arbeids- og inkluderingsdepartementet avslo innsyn i dokumenter knyttet til en begjæring om allmenngjøring av en tariffavtale. Avslaget ble begrunnet med at dokumentene inneholdt person- og næringsopplysninger som var underlagt taushetsplikt. Departementet mente det ikke var grunnlag for å gi innsyn ved å utelate individualiserende kjennetegn, fordi dette ville gi misvisende bilder av dokumentenes innhold. Ombudsmannen kom til at departementets vurderinger var ufullstendige på flere punkter, og at det forelå begrunnet tvil til om de omstridte dokumentene inneholdt næringsopplysninger underlagt taushetsplikt. Det knyttet seg også begrunnet tvil til departementets beslutning om ikke å gi innsyn ved å utelate individualiserende kjennetegn. Departementet ble bedt om å gjennomgå saken på nytt. Departementet vurderte deretter saken på nytt, men fant ikke grunnlag for å gi ytterligere innsyn.

Avisen A ble nektet innsyn i saksdokumenter knyttet til et vedtak om overtredelsesgebyr ved Oslo Børs. Avslaget ble begrunnet med at dokumentene inneholdt opplysninger om forretningsforhold, og at de derfor var underlagt lovbestemt taushetsplikt etter børsloven § 14. Etter Børsklagenemndens syn kunne A også nektes innsyn etter offentlighetsloven § 6 første ledd nr. 5, fordi dokumentene gjaldt en lovovertredelse. Børsklagenemndens endelige avgjørelse i innsynssaken ble fattet mer enn 1 ½ måned etter at A hadde brakt saken inn for nemnda som klageinstans. Ombudsmannen kom til at det var begrunnet tvil om Børsklagenemnden hadde lagt riktig rettslig utgangspunkt til grunn for sin vurdering, og han ba derfor om at nemnden vurderte saken på nytt. Selv om taushetsplikten etter børsloven § 14 gikk lenger enn taushetsplikten etter forvaltningsloven § 13 første ledd nr. 2, kunne bestemmelsen bare anses å omfatte opplysninger som det av konkurransemessige årsaker var viktig å hemmeligholde. Mindre sensitive næringsopplysninger var ikke underlagt taushetsplikt. Heller ikke offentlighetsloven § 6 første ledd nr. 5 ga hjemmel for å nekte innsyn i alle de omstridte dokumentene. For dokumenter som eventuelt falt innenfor bestemmelsens virkeområde, måtte det uansett vurderes meroffentlighet. Om saksbehandlingstiden uttalte ombudsmannen at det måtte være tilstrekkelig at Børsklagenemnden behandlet en klage over nektet innsyn på det første møtet etter at klagen var kommet inn.

En søker til en kommunal lederstilling mente han var blitt diskriminert ved tilsettingen, og klaget saken inn for Likestillings- og diskrimineringsombudet. Både kommunen og fylkesmannen la til grunn at kommunens dokumenter i saken som gjaldt klagen til ombudet var underlagt taushetsplikt, og nektet derfor innsyn i dokumentene. Fylkesmannen la bl.a. til grunn at selve den omstendighet at en navngitt person hadde klaget til ombudet var en opplysning om «noens personlige forhold». Ombudsmannen kom til at grunnlaget for klagen til Likestillings- og diskrimineringsombudet neppe kunne anses taushetsbelagt. Opplysningen om at vedkommende hadde klaget til ombudet kunne derfor heller ikke være undergitt taushetsplikt. Fylkesmannen ble bedt om å behandle innsynssaken på nytt. Etter en fornyet vurdering ga fylkesmannen innsyn i dokumentene.

En elev utøvet vold mot en lærer i påsyn av flere medelever. Skolen informerte senere også andre elever ved skolen om det som hadde skjedd og at hendelsen hadde medført vedtak om utvisning. Etter å ha undersøkt klagen fra den utviste elevens foreldre, kom ombudsmannen til at informasjonen skolen ga, ikke innebar brudd på taushetspliktbestemmelsene i forvaltningsloven.

En avis ba om innsyn i stemmesedler brukt ved ordførervalg i kommunestyret. Ordførervalget var blitt gjennomført skriftlig etter bestemmelsen i kommuneloven § 35 nr. 5. Begjæringen ble avslått av fylkesmannen med hjemmel i forvaltningsloven § 13 første ledd nr. 1, jf. offentlighetsloven § 5a. Det ble vist til at det kunne være mulig å finne identiteten bak de ulike stemmegivningene, og at stemmesedlene dermed kunne røpe taushetsbelagte personopplysninger. Ombudsmannen fant ikke grunn til å rette innvendinger mot fylkesmannens avslag på innsyn, men mente avgjørelsen kunne forankres direkte i kommuneloven § 35 nr. 5, som gir kommunestyremedlemmene rett til å kreve skriftlig valg. Ut fra bestemmelsens klare intensjon om anonymitet, antok ombudsmannen at det ikke kunne ha vært lovgivers mening at stemmesedlene samtidig skulle være gjenstand for offentlig innsyn.