Saksbehandlingstiden ved Eiendomsskattekontoret i Oslo kommune er undersøkt på generelt grunnlag og av eget tiltak. Ombudsmannen ser at saksbehandlingstiden for klager på fastsetting av eiendomsskatt er for lang, men at kommunen er seg utfordringene bevisst og iverksetter avhjelpende tiltak. Kommunen er minnet om viktigheten av å sørge for at det oppgis reell forventet saksbehandlingstid i foreløpig svar til klagerne.

En pasient ved et DPS hadde reservert seg mot at en navngitt overlege skulle være involvert i behandlingen av ham. Overlegen ble likevel konsultert av behandlende lege, som var lege i spesialisering. Ombudsmannen påpeker at taushetspliktig helseinformasjon bare kan deles med samarbeidende helsepersonell når dette er nødvendig for å kunne gi forsvarlig helsehjelp, og pasienten ikke motsetter seg slik deling, jf. helsepersonelloven § 25 første ledd. Fylkesmannen skulle derfor ha vurdert om legen brøt taushetsplikten ved å dele helseinformasjon med en overlege som pasienten uttrykkelig hadde uttalt at ikke skulle involveres. I en slik situasjon kan pasientens anmodning om vurdering av pliktbrudd, neppe karakteriseres som «åpenbart grunnløs». Fylkesmannen bes vurdere på nytt om det skal undersøkes nærmere om det er begått et pliktbrudd.

Saken gjelder ansettelsesprosessen i en kommunal etat. Klageren hadde søkt på to stillinger i etaten, og ble til den ene stillingen innstilt på andreplass. Ved hjelp av informasjon fra utvidet søkerliste tok han kontakt med en annen søker, og spurte henne om hun hadde fått tilbud om stillingen, og om hun ville takke ja. Den oppringte kandidaten fant samtalen ubehagelig. Etaten ble kjent med oppringningen, og mente at klageren på bakgrunn av dette ikke var kvalifisert for den andre stillingen han hadde søkt på. Han mottok deretter et brev som ga uttrykk for dette. Under henvisning til forvaltningsloven § 13 om taushetsplikt mente etaten at han hadde begått et «etisk overtramp», og at det var tvil om han kunne autoriseres etter sikkerhetslovens bestemmelser. Sivilombudsmannen tok saken opp med kommunen på et høyere administrativt nivå enn den aktuelle etaten. I svaret fastslo kommunen at klageren ikke hadde delt taushetsbelagte opplysninger, ikke hadde begått et «etisk overtramp» og at det heller ikke var tilstrekkelig grunnlag for konkluder om sikkerhetslovens bestemmelser. Saken er egnet til å skape tvil om den kommunale etaten hadde tilstrekkelig kunnskap om hvilke krav som stilles til saksbehandlingen i ansettelsessaker, samt etatens forståelse av forvaltningslovens bestemmelser om taushetsplikt og sikkerhetslovens vilkår for autorisasjon. Ombudsmannen har derfor bedt kommunen følge etaten opp nærmere, og eventuelt påse at de involverte får nødvendig opplæring.

Saken gjelder fylkeskommunens klagebehandling av et vedtak om ikke å gi en elev standpunktkarakter i et fag i videregående skole. Skolen kan ha for lite vurderingsgrunnlag til å sette karakter i et fag. Når skolen er i tvil om standpunktkarakter kan gis, skal eleven varsles skriftlig uten ugrunnet opphold. Klageinstansen skal ikke vurdere det faglige nivået, men kun ta stilling til om reglene for karakterfastsetting er fulgt. Det er tvilsomt om varsel om ikke å gi standpunktkarakter i det aktuelle faget, ble gitt uten ugrunnet opphold i denne saken. Videre er det tvil om klageinstansen har sørget for en forsvarlig utredning og vurdering av alle anførslene fra klager. Ombudsmannen ber derfor fylkeskommunen vurdere klagen på nytt.

Saken gjelder kvalifikasjonskrav ved ansettelse av brannsjef i en kommune. Ombudsmannen har kommet til at kommunen har ansatt en brannsjef som ikke fyller kravene i dimensjoneringsforskriften § 7-11, uten at det er søkt om dispensasjon. Saken viser også at kommunen kunne ha foretatt ytterligere undersøkelser for å avklare en av kandidatenes personlige egnethet for stillingen. Det kan ikke utelukkes at klager er urettmessig forbigått, men mangler i kommunens skriftlige dokumentasjon gjør at ombudsmannen ikke kan ta endelig stilling til dette.

Klager søkte på en stilling ved en høyskole. Han ble ikke innkalt til intervju, men det ble foretatt referansesjekk av ham. Han klaget til ombudsmannen over ansettelsesprosessen, og han mente seg forbigått. Han tok også opp at høyskolen ikke hadde oppnevnt et utvalg for å foreta en sakkyndig bedømmelse av søkerne. Da ombudsmannen ba om en redegjørelse, erkjente høyskolen at referanseinnhentingen ikke var nødvendig. Innhenting av opplysninger fra referanser, selv om søkeren er kjent med at dette gjøres, bør primært skje som et ledd i å avkrefte eller bekrefte opplysninger som er kommet frem i et intervju. Det fremstår som i strid med god forvaltningsskikk å innhente referanseopplysninger om en kandidat arbeidsgiver mener ikke er formelt kvalifisert for stillingen. Ombudsmannen har ikke grunn til å rette innvendinger mot den ansettelsen som er foretatt, eller at det i dette tilfellet ikke ble oppnevnt et utvalg for sakkyndig bedømmelse.

Klageren var intern søker til to stillinger som H. Han ble innkalt til intervju, men ikke innstilt til stillingen. I klagen til ombudsmannen mente han seg forbigått, og han påpekte at ansettelsesmyndigheten hadde kontaktet andre referanser enn de han selv hadde oppgitt i søknaden. Ombudsmannen er kommet til at ansettelsesmyndigheten på forhånd burde ha informert klager om at de kom til å kontakte andre referanser enn de han selv hadde oppgitt. Det var anledning til å legge vekt på ansettelsesmyndighetens egen kjennskap til klagers personlige egnethet. Ombudsmannen har ikke rettslige innvendinger mot vurderingen av klagers kvalifikasjoner.

En intern søker klaget på ansettelsen fordi han mente seg forbigått av flere av de andre innstilte, og fordi han reagerte på at det ikke var innhentet referanser fra hans nærmeste leder. Gjennomgangen av saksdokumentene skapte tvil om det var innhentet andre referanser enn de klager hadde oppgitt. Ombudsmannen er kommet til at den konkrete saken fremstår som tilstrekkelig opplyst, slik at det ikke var nødvendig å innhente referanser for klager. Han og de andre interne søkerne var kjent for ansettelsesmyndigheten. Det er likevel uheldig at det overfor klager var gitt uttrykk for at andre referanser var innhentet.

Nav Klageinstans hadde avslått klage på ileggelse av saksbehandlingsgebyr i forbindelse med søknad om fastsettelse av barnebidrag. Bidragsmottaker klaget til ombudsmannen og viste til at det var umulig for henne å gå i dialog med bidragspliktig for å inngå en privat avtale om barnebidrag. Fordi fastsettelse gjennom Nav var eneste mulighet for å få oppnå barnebidrag til barnet, mente hun at det var åpenbart urimelig å pålegge henne et saksbehandlingsgebyr. Regelen om gebyrfritak der ileggelse av gebyr vil være åpenbart urimelig, er en snever unntaksbestemmelse som skal praktiseres strengt. Det er ikke tilstrekkelig grunn for fritak at partene på grunn av høyt konfliktnivå er avskåret fra muligheten å inngå en privat avtale om bidrag. Ombudsmannen hadde derfor ikke grunnlag for å rette rettslige innvendinger mot Nav Klageinstans’ vedtak.

Sivilombudsmannen har på generelt grunnlag henvendt seg til Arbeids- og velferdsdirektoratet for en kort redegjørelse for Navs praksis ved opphør av arbeidsavklaringspenger (AAP). Bakgrunnen er et økende antall henvendelser til ombudsmannen fra klagere som beskriver opphør av ytelsen uten at det først er fattet vedtak eller sendt annen form for varsel i forkant. Direktoratet opplyste i sitt svar at alle AAP-mottakere blir orientert om når stønadsperioden utløper i det siste ordinære vedtaket, altså vedtaket der ytelsen blir innvilget. I tillegg skal bruker motta informasjon underveis fra Navs veileder. Det var også sendt ut informasjon til alle mottakerne av ytelsen i forbindelse med lovendringen i 2018 der AAP-perioden ble redusert fra fire til tre år. Direktoratet mente dermed at brukerne var tilstrekkelig orientert om stønadsperioden, slik at det ikke forelå plikt til å forhåndsvarsle om opphør etter forvaltningsloven § 16. Ombudsmannens vurdering er at NAVs praksis generelt, slik den er redegjort for av direktoratet, er i tråd med varslingspliktreglene i forvaltningsloven § 16.