Kommunal Rapport ba om innsyn i en avtale fra 2004 mellom Sporveis-Annonsene AS og JCDecaux Norge AS om utendørsreklame på kollektivtrafikken i Oslo. Ved Fylkesmannen i Oslo og Akershus’ annen gangs klagebehandling, ble Ruters avslag på innsyn i enkelte punkter i kontrakten opprettholdt under henvisning til at dette var konkurransesensitive opplysninger som var taushetsbelagte etter offentlighetsloven § 13, jf. forvaltningsloven § 13 første ledd nr. 2. Kommunal Rapport anførte i henvendelsen hit at fylkesmannens opphevelsesvedtak var i strid med kravet i offentlighetsloven om at saken skal avgjøres uten ugrunnet opphold, at saken ikke var tilstrekkelig opplyst da vedtaket ble fattet og at opplysningene ikke var taushetsbelagte. Jeg har kommet til at fylkesmannen hadde rettslig adgang til å oppheve underinstansens vedtak og sende saken tilbake til førsteinstansen for ny behandling. Det kan ikke oppstilles en absolutt plikt for klageinstansen til å fatte en ny realitetsavgjørelse i saker etter offentlighetsloven. Saken anses tilstrekkelig opplyst på vedtakstidspunktet, og jeg har ikke grunnlag for å kritisere fylkesmannens standpunkt om at de unntatte opplysningene var undergitt taushetsplikt.

Saken gjelder klage over lang saksbehandlingstid og manglende behandling av klagerens innsynbegjæringer til Skedsmo kommune. I de senere år har klageren henvendt seg regelmessig til kommunen med krav om innsyn i dokumenter i byggesaker. Flere av innsynsbegjæringene omfatter dokumenter som ligger allment tilgjengelig i fulltekst i elektronisk format på kommunens hjemmeside. Kommunen har henvist ham til selv å finne dokumentene der, men han har krevd å få dokumentene oversendt som papirkopi. Selv om den totale mengden av klagerens innsynsbegjæringer fremstår som omfattende og ressurskrevende å behandle, har jeg kommet til at kommunens saksbehandlingstid gjennomgående har vært for lang. Det påligger kommunen å sørge for å organisere seg på en slik måte, eller eventuelt tilføre tilstrekkelige ressurser, slik at innsynsbegjæringene blir behandlet i tråd med gjeldende krav til saksbehandlingstiden. Dette gjelder uavhengig av hvem som ber om innsyn og en persons totale antall innsynsbegjæringer. Kommunen må dessuten etterkomme klagerens krav om papirkopi av dokumenter som foreligger elektronisk i fulltekst på kommunens hjemmeside. Der klageren allerede har tilgang til et dokument gjennom kommunens elektroniske innsynsløsning, kan det imidlertid godtas en noe lenger saksbehandlingstid for kravet om papirkopi.

En kommunestyrerepresentant klaget på sen saksbehandling og manglende svar på flere innsynsbegjæringer fra Askøy kommune. Han mente seg utsatt for en boikott og viste til et notat utarbeidet av kommunen hvor praksis for prioritering av innsynsbegjæringer ble beskrevet. Det fremgikk av notatet at det for innsynsforespørsler fra enkeltpersoner, der interessen i dokumentene var uklar, ville det bli foretatt en «skjønnsvurdering i forhold til prioritering» og behandlingen vil prioriteres «når en har kapasitet». Kommunens praksis slik den var beskrevet i notatet, er i strid med offentlighetslovens bestemmelser. Det er ikke relevant ved prioriteringen av innsynsbegjæringer å se hen til hvem eller hvorfor det begjæres innsyn. Kommunens praksis gir grunn til kritikk.

Omtrent to måneder etter at As innsynskrav ble avslått, henvendte hun seg til Mattilsynets regionkontor og anførte at den anførte hjemmelen ikke kunne brukes. Hennes henvendelse ble ansett som en formell klage og ble derfor avvist ettersom den kom etter at klagefristen på tre uker hadde utløpt. Avvisningsvedtaket ble påklaget, men Mattilsynets hovedkontor opprettholdt avvisningen. Ombudsmannen kom til at klagerens henvendelse ikke skulle vært ansett som en klage. Mattilsynet burde behandlet den nye henvendelsen som et nytt innsynskrav og foretatt en ny realitetsbehandling av innsynskravet.

Finansdepartementet nektet avisen A innsyn i dokumenter fra en anbudskonkurranse for prosjekter som kunne generere klimakvoter under Kyotoprotokollen. A fikk heller ikke innsyn i korrespondansen mellom departementet og en ekstern aktør som hadde opptrådt som rådgiver overfor departementet. Etter departementets syn var hemmelighold påkrevd av hensyn til en forsvarlig gjennomføring av statens økonomiforvaltning, og fordi dokumentene inneholdt opplysninger som var underlagt taushetsplikt av hensyn til tilbyderne. I anbudsvilkårene hadde departementet lovet tilbyderne konfidensialitet også etter at anbudsrunden var gjennomført. Ombudsmannen kom til at spørsmålet om det forelå taushetsplikt av hensyn til tilbyderne var for dårlig opplyst. For opplysninger som ikke var underlagt slik taushetsplikt, var det uklart om det var adgang til å nekte innsyn. Ombudsmannen kritiserte også at departementet hadde inntatt et løfte om konfidensialitet i anbudsvilkårene. Dette løftet kunne verken ha betydning for adgangen til å nekte innsyn, eller for departementets meroffentlighetsvurdering. Som følge av ombudsmannens uttalelse besluttet Finansdepartementet å vurdere As innsynsbegjæring på nytt. Resultatet av den nye behandlingen var at A fikk innsyn i mesteparten av de etterspurte dokumentene. Ombudsmannen fant etter dette å kunne la innsynsspørsmålet bero, men kritiserte departementet for å ha brukt over 4 måneder på den fornyede behandlingen av saken.

Naturvernforbundet i Finnmark klaget til ombudsmannen over at Kautokeino kommune brukte lang tid på å behandle begjæringer om innsyn i dokumenter knyttet til saker om motorferdsel i utmark. Ombudsmannen kritiserte kommunens tidsbruk ved behandlingen av innsynsbegjæringen, og kommunen ble bedt om å gjennomgå sine generelle rutiner på området. Kommunens behandling av ombudsmannens henvendelser i saken hadde heller ikke vært akseptabel.

En lokal dyrevernnemnd ga delvis innsyn i en rapport med tilhørende bilder fra en inspeksjon av hundehold. Etter inspeksjonen traff dyrevernnemnda vedtak om å redusere antallet hunder. Mattilsynets regionkontor konkluderte med at dyrevernnemnda ikke hadde brutt taushetsplikten ved utlevering av rapporten. Den manglende dokumentasjonen av hvordan begjæringen om dokumentinnsyn ble behandlet av dyrevernnemnda, har vanskeliggjort ombudsmannens etterprøving av saken. Det er likevel grunn til å konkludere med brudd på taushetsplikten ved at opplysninger om en persons straffbare handlinger er gitt ut. Selv om navnet var sladdet, inneholdt inspeksjonsrapporten og vedtaket ellers nok informasjon til å identifisere vedkommende. På grunn av konkrete forhold var det nærliggende å anta at de som hadde bedt om innsyn i bildene fra inspeksjonen allerede kjente vedkommendes identitet. I et slikt tilfelle var også utleveringen av bildene i strid med taushetsplikten, selv om bildene i seg selv ikke identifiserte personen.

Saken gjaldt spørsmålet om Statsministerens kontor (SMK) skulle ha journalført et notat som ble oversendt Kredittilsynet og tre tekstmeldinger (SMS-er) som ble utvekslet mellom statsminister Jens Stoltenberg og DnB NOR-sjef Rune Bjerke. Det var ikke grunn til å kritisere at SMK unnlot å journalføre notatet som ble oversendt Kredittilsynet. Ombudsmannen kom imidlertid til at én av SMS-ene skulle vært journalført. Saken avdekket også at SMKs generelle rutiner for journalføring av SMS-er var i strid med gjeldende regelverk.

Saken gjaldt Utenriksdepartementets saksbehandling og meroffentlighetsvurdering i forbindelse med en begjæring om innsyn i to dokumenter sendt fra Samferdselsdepartementet. Ombudsmannen fant departementets saksbehandling lite tillitvekkende, og meroffentlighetsvurderingen mangelfull. Det var neppe grunn til å unnta deler av opplysningene i dokumentene fra offentlighet. Departementet ble bedt om å behandle innsynskravet på nytt og merke seg synspunktene om saksbehandlingen for fremtidige saker. Etter en fornyet vurdering ga departementet fullt innsyn i dokumentene.

Norsk Presseforbund klaget over lang saksbehandlingstid hos Fylkesmannen i Oslo og Akershus ved behandling av klager over avslag på begjæringer om dokumentinnsyn etter offentlighetsloven. Ombudsmannen presiserte at offentlighetslovens krav til hurtighet gjelder på alle trinn ved behandlingen av innsynssaker. Ressursproblemer ved embetet, som skyldes økt saksantall, er ikke i seg selv saklig grunn til å fravike utgangspunktet om at innsynssaker skal avgjøres uten «ugrunnet opphold». Fylkesmannen ble bedt om å vurdere å iverksette tiltak for å sikre at embetet er i stand til å avgjøre klager over avslag på innsyn i tråd med lovens krav.