Saken gjelder saksbehandlingen i forbindelse med valg av kandidater til intervju til en ledig stilling i Kystverket. Klageren har tidligere hatt samme type stilling, men ble likevel ikke innkalt til intervju. Som forklaring fikk han opplyst at han ikke har de rette personlige egenskapene for stillingen. Denne vurderingen bygget på tilbakemeldinger fra hans tidligere ledere i Kystverket. Da ombudsmannen ba om en redegjørelse, erkjente Kystverket at opplysningene fra de tidligere lederne ikke ga tilstrekkelig grunnlag for å konkludere om klagerens personlige egnethet. Opplysningene stammet fra et arbeidsforhold avsluttet seks år tidligere, og klageren skulle derfor blitt innkalt på intervju. Ombudsmannen er enig i dette. Innhenting av opplysninger uten å først klarere innhentingen med søkeren var i denne saken innenfor rammene for god forvaltningsskikk. Kontradiksjonsprinsippet ble brutt da opplysningene ble tillagt avgjørende vekt, uten at klager fikk mulighet til å imøtegå disse.

Saken gjelder Utlendingsnemndas avslag på søknad om oppholdstillatelse etter reglene om familieinnvandring. Før en utlending fremmet søknad om familieinnvandring hadde hun søkt asyl i Norge. Hovedspørsmålet i ombudsmannssaken har vært om utlendingsmyndighetene burde veiledet henne om muligheten til å søke familieinnvandring med ektemannen i Norge under behandlingen av hennes asylsøknad. Slik veiledning ble først gitt ett år og tre måneder etter at søknaden ble fremmet, og da hadde fristen etter utlendingsforskriften § 10-8 for å få unntak fra underholdskravet utløpt. Ombudsmannen er kommet til at utlendingsmyndighetene skulle ha veiledet om ordningen med familieinnvandring på et tidligere tidspunkt. Veiledningsplikten var derved brutt ved behandlingen av asylsaken. Utlendingsnemnda bes om å vurdere familieinnvandringssaken på nytt og om å se hen til bruddet på veiledningsplikten i den nye vurderingen av søknaden.

Saken gjelder politi- og påtalemyndighetens behandlingstid i en straffesak om økonomisk kriminalitet. Saken ble anmeldt i 2011 og klager ble siktet i 2013, men saken er fortsatt ikke ferdig etterforsket hos politiet. At det nå er gått mer enn fem år fra siktelsen i saken uten at tiltalespørsmålet er avgjort, strider med kravet til fremdrift i strprl. § 226 fjerde ledd. Selv i kompliserte saker må det kunne forventes at det tildeles tilstrekkelig ressurser fra politi- og påtalemyndigheten til at tiltalespørsmålet kan avgjøres før det er gått fem år etter siktelsen. I lys av den lange behandlingstiden som saken nå har fått, ber ombudsmannen X statsadvokatembeter ta de grep som er nødvendig for å sikre at saken faktisk blir ferdigstilt hos politidistriktet innen rimelig tid. Ombudsmannen har merket seg at statsadvokaten vil gi saken prioritet når den kommer til behandling. Det bes om at ombudsmannen blir holdt orientert om statsadvokatens videre oppfølging av saken, og får kopi av påtaleavgjørelsen når denne foreligger.

Saken gjelder Utlendingsnemndas veilednings- og utredningsplikt i en sak om familieinnvandring. Utlendingsmyndighetene avslo søknaden fordi søkerne ikke hadde dokumentert at referansepersonens norske skilsmisse med en tidligere ektefelle var registrert også i hjemlandet, i tråd med kravet etter utlendingsforskriften § 9-1a. Ombudsmannen er kommet til at Utlendingsnemnda burde utredet nærmere om og eventuelt hvordan en norsk skilsmisse kan registreres i Afghanistan, og at nemnda dermed ikke sørget for sakens opplysning i tråd med utredningsplikten etter forvaltningsloven § 17. Videre er veiledningsplikten i forvaltningsloven § 11 ikke ivaretatt fordi referansepersonen fikk misvisende og utilstrekkelig informasjon om hvilken dokumentasjon som skulle leveres. Nemnda bes om å behandle saken på nytt.

Et tidligere barnevernsbarn hadde fått rettferdsvederlag på kr. 300 000 for plasseringen på en spesialskole. Senere søkte han oppreisning fra oppreisningsordningen for tidligere barnevernsbarn i Møre og Romsdal for oppholdet ved den samme spesialskolen, og for den senere plasseringen på et ungdomshjem. Oppreisningsutvalget for Møre og Romsdal avkortet oppreisningen på kr. 400 000 for begge plasseringene med hele rettferdsvederlaget, da de anså grunnlaget for rettferdsvederlaget for fullt ut å være det «samme forhold» som grunnlaget for oppreisningen, jf. avkortingsbestemmelsen i oppreisningsordningens vedtekter. Ombudsmannen er kommet til at opphold på ulike institusjoner ikke kan regnes som «det samme forhold» etter avkortingsbestemmelsen i § 7 i oppreisningsordningens vedtekter. Det er derfor kun den delen av oppreisningen som gjelder plasseringen på spesialskolen Y som kan avkortes med det statlige rettferdsvederlaget for opphold på spesialskole Y. Utvalgets avgjørelser oppfyller heller ikke kravene til begrunnelse som følger av forvaltningsloven § 25 og god forvaltningsskikk.

Fjell kommune ga tillatelse til oppføring av parkeringsplass, kjørevei og støttemurer i nabogrensen. Fylkesmannen i Hordaland kom til at tiltakene var i strid med avstandskravet i plan- og bygningsloven § 29-4 annet ledd og opphevet kommunens vedtak. Selv om tiltakene var inntegnet i nabogrensen i reguleringsplankartet, konkluderte Fylkesmannen med at det var nødvendig med uttrykkelig byggegrense i plan før avstandskravet i § 29-4 kunne anses fraveket. Ombudsmannen er kommet til at «bestemt i plan» i § 29-4 annet ledd ikke bare retter seg mot egen byggegrense i plan. Også andre planbestemmelser vil kunne være aktuelle. Dersom et tiltak tydelig er tegnet inn i nabogrensen i plankartet, er inntegningen et sterkt moment for at kommunen har «bestemt i plan» hvor tiltaket skal ligge. Avstandskravet i § 29-4 annet ledd vil i så fall kunne anses fraveket.

Saken gjelder statlig tilskudd til de nordiske folkekirkene i Norge. Etter lov om trudomssamfunn og ymist anna avhenger støtten til det enkelte trossamfunn av antall medlemmer. Ved beregningen av støtten til de nordiske folkekirkene har tilskuddsmyndighetene siden 2006 lagt til grunn at medlemmer folkekirkene i henholdsvis Finland, Sverige og Island som har utvandret hit, uten videre er å anse som medlemmer av vedkommende folkekirke i Norge. I rundskriv V-3B/2016 har Kulturdepartementet gitt uttrykk for at denne praksisen ikke skal videreføres. Omleggingen innebærer at folkekirkene i Norge, med virkning fra tilskuddsåret 2017, bare vil få støtte for personer som overfor en representant for folkekirken i Norge har bekreftet at vedkommende ønsker å være medlem, og som har blitt spurt om han eller hun er medlem av annet tros- eller livssynssamfunn i Norge. Departementets syn er at dette er i tråd med gjeldende regelverk, og at omleggingen innebærer en avvikling av en uhjemlet unntaksordning. Ombudsmannen er kommet til at den varslede praksisendringen ikke på alle punkter gjenspeiler de krav som følger av gjeldende rett. Som et utgangspunkt må de nordiske folkekirkene kunne regne med innvandrede medlemmer av folkekirkene i henholdsvis Finland, Sverige og Island. Departementet må imidlertid ha adgang til å kreve at folkekirkene i Norge i fremtiden spør nye medlemmer om de allerede er tilskuddstellende medlemmer av andre tros- eller livssynssamfunn i Norge. Det er imidlertid ikke grunnlag for å gjøre dette kravet gjeldende for personer som er registrert forut for endringen, idet spørsmålet om dobbelt medlemskap allerede er avklart for disses vedkommende. Inntil departementet har klargjort at de nye kravene bare gjelder for fremtidige nyregistreringer, vil det også være klart urimelig å nekte folkekirkene støtte på dette grunnlaget.  Departementet bes vurdere saken på nytt. Herunder bes departementet vurdere om det er grunnlag for etterbetaling av støtte for tilskuddsårene 2017 og 2018.

Saken gjelder et vedtak fra Fylkesmannen i Østfold i klagesak om omsorgslønn. Fylkesmannen fastsatte i 2013 at klager minst skulle ha samme lønn som hjemmehjelpere i kommunen. X kommune mente fylkesmannens lønnsfastsettelse gikk for langt inn i kommunens frie skjønn og fulgte derfor ikke opp vedtaket fullt ut. Klager ba i 2016 kommunen om etterbetaling i henhold til Fylkesmannens vedtak, men fikk avslag. Avslaget ble påklaget. Fylkesmannen stadfestet i januar 2017 kommunens avslag, og omgjorde derved sitt eget vedtak fra 2013. Fylkesmannens oppfølging i saken fulgte ikke god forvaltningsskikk. Fylkesmannen gikk i 2013-vedtaket lenger i overprøvingen av kommunens frie skjønn etter helse- og omsorgstjenesteloven § 3-6 enn pasient- og brukerrettighetsloven § 7-6 gir kompetanse til. Vedtaket var derfor ugyldig. Det gikk ikke frem av omgjøringsvedtaket at 2013-vedtaket ble ansett ugyldig. Etter en konkret avveining av de sentrale hensynene i saken var ikke omgjøringsadgangen falt bort etter tre år. Fylkesmannen ble bedt om å gi klager en uforbeholden unnskyldning for saksbehandlings- og rettsanvendelsesfeilene i saken.

Saken gjelder spørsmål om innsyn i en presentasjon og i habilitetsvurderinger i forbindelse med et oppdrag et privat konsulentfirma hadde utført for Grimstad kommune. Kommunen ga klageren innsyn i en sladdet versjon av presentasjonen og avslo begjæringen om innsyn i habilitetsvurderingene. Kommunen hadde ikke mottatt en fullstendig usladdet versjon av presentasjonen eller habilitetsvurderingene fra firmaet. Det fremkom også at det ikke nødvendigvis forelå noen skriftlig vurdering av habilitetsspørsmålet hos firmaet. Ombudsmannen er kommet til at kommunen ikke hadde ivaretatt hensynene bak offentleglova og offentlighetsprinsippet i saksbehandlingen. Ombudsmannen mener at kommunen ved bruk av eksterne private konsulentfirmaer i fremtiden må sikre seg tilgang til de dokumenter firmaet har utarbeidet på grunnlag av oppdraget.

Aftenposten ba skattekontoret om innsyn i skatteopplysninger om en person som ikke fantes i de offentlig tilgjengelige skattelistene. Økokrim hadde bekreftet overfor avisen at Skatt øst hadde anmeldt vedkommende, og at han var under etterforskning. Bakgrunnen skulle være at han hadde hatt skatteplikt til Norge i de aktuelle skatteleggingsperiodene, men at han hadde unndratt seg skatteplikten. Skattedirektoratet avslo innsynsbegjæringen og viste til hovedregelen om skattemyndighetenes taushetsplikt. Vedkommende fantes ikke i skattelistene, og en eventuell senere endring av skattefastsettingen ville derfor ikke medføre noen endring i disse. Unntaket fra taushetsplikten for opplysninger i skattelistene kom derfor ikke til anvendelse. Finansdepartementet fant ikke grunn til å omgjøre avslaget. Etter en fornyet vurdering mente Finansdepartementet at unntaket også måtte gjelde opplysninger om personer som opprinnelig ikke var omhandlet i skattelistene, men hvor skattemyndighetene senere hadde endret fastsettingen. Ombudsmannen var enig i dette.