Saken gjelder Bergen kommunes forberedende klagesaksbehandling i en byggesak. Det tok over to år fra klagen ble fremmet til kommunen oversendte klagen til Fylkesmannen i Hordaland for endelig avgjørelse. Saksbehandlingstiden ved den forberedende klagesaksbehandlingen var vesentlig mye lenger enn fristen i byggesaksforskriften § 7-1 første ledd bokstav c om at klager skal forberedes av kommunen og oversendes til klageinstansen så snart saken er tilrettelagt, og senest innen åtte uker. Også den gjennomsnittlige saksbehandlingstiden for klager i byggesaker i Bergen kommune er vesentlig mye lenger enn åtte uker. Særlig er saksbehandlingstiden for klager med politisk behandling uakseptabel lang. Brudd på fristen i byggesaksforskriften § 7-1 første ledd bokstav c medfører ikke rettsvirkninger, men det betyr ikke at brudd på fristen er mindre alvorlig. Kommunen har et ansvar for å behandle klager innen fristen. Ombudsmannen ber om en tilbakemelding fra Bergen kommune om status for restanser og saksbehandlingstid i byggesaksklager innen 1. januar 2019.

Saken gjelder en kommunes klagebehandling av en sak om parkeringstillatelse for forflytningshemmede. Kommunen brøt kommunelovens habilitetsregel når saksbehandler for vedtaket i første instans også deltok i klageinstansens behandling av saken, ved at hun utarbeidet saksfremlegget til klagenemnda og deltok i nemndsmøtet. Vedtaket fra nemnda oppfylte heller ikke forvaltningslovens krav til begrunnelse. Utarbeidelse av saksfremlegg må anses som en del av klageinstansens arbeid med saken, og må utføres av en saksbehandler som regnes som en del av klageinstansen. Når saksfremlegget i denne saken likevel ble utarbeidet av førsteinstansens saksbehandler, skulle det vært sendt kopi til klager etter bestemmelsen i forvaltningsloven § 33 fjerde ledd annet punktum. På bakgrunn av saksbehandlingsfeilene ba ombudsmannen klagenemnda om å behandle saken på nytt. Ombudsmannen ba også kommunen vurdere om det i fremtiden er nødvendig å skriftliggjøre de viktigste rutinene for behandlingen av søknader om parkeringstillatelse for forflytningshemmede.

Saken gjelder Politidirektoratets saksbehandlingstid for flere klagesaker om avslag på krav om innsyn fremsatt for ulike politidistrikt. Direktoratet brukte om lag 10 måneder på å behandle seks av sakene. Syv av sakene er fremdeles til behandling, og direktoratet anslo at de ville være ferdigbehandlet i løpet av august 2018. Dette vil i så fall gi en saksbehandlingstid på om lag 12 måneder. Ombudsmannen er kommet til at Politidirektoratets saksbehandlingstid i de foreliggende sakene er for lang. Det er også kritikkverdig at direktoratet ikke overholdt de saksbehandlingsfristene direktoratet selv hadde satt etter ombudsmannens involvering i saken. Ombudsmannen ber Politidirektoratet om å behandle de uavsluttede klagesakene omgående og om å ta de grep som er nødvendige for å sikre at fremtidige klagesaker om innsyn behandles med tilstrekkelig hurtighet.

Saken gjelder Vest politidistrikts beslutning om midlertidig tilbakekall av førerett og beslag av førerkort grunnet mistanke om ruspåvirket kjøring av moped, jf. vegtrafikkloven § 33 nr. 3. Ombudsmannen påpeker at det er uklart hvorfor politiet ved vurderingen av om det var «skjellig grunn» til mistanke om mopedkjøring i påvirket tilstand, synes å ha lagt avgjørende vekt på egne observasjoner som stod i strid med konklusjonene fra legeundersøkelsen. Videre konkluderer ombudsmannen med at politiet ikke fulgte saksbehandlingsreglene for midlertidig tilbakekall i vegtrafikkloven § 33 nr. 3. Det midlertidige tilbakekallet og beslaget ble ikke forelagt påtalemyndigheten «snarest mulig» – eller på et senere tidspunkt – etter at beslaget var foretatt av politibetjent på stedet. Førerkortet ble heller ikke tilbakelevert innehaveren straks politiet mottok analyseresultatet av blodprøven fra Folkehelseinstituttet, som ikke viste funn av rusmidler. Politiet opprettholdt beslaget ulovlig i 9 uker etter dette. Ombudsmannen ber Vest politidistrikt sørge for at de påpekte feilene ikke gjentas ved behandlingen av fremtidige saker, og vurdere hva som bør gjøres overfor klageren som følge av de påpekte lovbruddene.

Saken gjelder Fylkesmannens behandling av anmodning om vurdering av flere pliktbrudd hos en barnehabiliteringsavdeling i spesialisthelsetjenesten. Ombudsmannen konkluderer med at Fylkesmannens behandlingstid på 21 måneder for å vurdere opprettelse av tilsynssak var for lang, og at det skulle ha vært sendt ut forsinkelsesmeldinger under sakens gang. Det er uklart om Fylkesmannen hadde en riktig forståelse av adgangen til å la være å ta stilling til en pliktbruddsanmodning som «åpenbart grunnløs». Da forholdene som ble tatt opp i anmodningen i hovedsak uansett kunne avsluttes uten tilsynssak fordi de var eldre enn fem år, er det imidlertid ikke grunn til å tro at dette hadde hatt betydning for resultatet. Begrunnelsen i Fylkesmannens avgjørelse er mangelfull, blant annet fordi det ikke er vist til femårsfristen.

Landbruks- og matdepartementet omgjorde av eget tiltak Reindriftsstyrets vedtak om godkjenning av overføring av siidaandel. Departementet mente at vilkåret i reindriftsloven § 15 andre ledd første setning om at den nye lederen av siidaandelen må ha deltatt i alle sider av arbeidet i reindriften sammen med lederen i minst tre år, ikke var oppfylt. Departementet mente at Fylkesmannen og Reindriftsstyrets syn om at det var tilstrekkelig at den nye lederen hadde arbeidet med lederen av en hvilken som helst siidaandel innenfor den aktuelle siidaen var feil, og ba om at praksis ble strammet inn. Departementet mente også at arbeid som lå langt tilbake i tid eller som var så spredt og sporadisk at det ikke ga tilfredsstillende kompetanseoppbygging, måtte ses bort fra i vurderingen av om vilkåret var oppfylt. Ombudsmannen er kommet til at arbeidet i utgangspunktet må være utført sammen med lederen av siidaandelen en overtar ansvaret for, men at det kan tenkes tilfeller der aktivitetskravet vil være oppfylt selv om arbeidet er utført med andre. Det kan heller ikke oppstilles noe absolutt krav til når arbeidet er utført eller hvor sammenhengende det må være, men det kan tenkes tilfeller der arbeidet ligger for langt tilbake i tid, eller så spredt i tid, at det er irrelevant. Departementet bes om å behandle saken på nytt og vurdere behovet for å sende brev til fylkesmennene og Reindriftsstyret i tråd med ombudsmannens syn på saken. Behovet for veileder bør også vurderes.

Saken gjelder X kommunes adgang til å sanksjonere en handling en ansatt hadde gjort på fritiden. Ombudsmannen kom til at den ansatte hadde opptrådt som privatperson i denne saken, og at det ikke var grunnlag for å se handlingen i sammenheng med hennes ansettelsesforhold i kommunen. Verken ansattes ulovfestede lojalitetsplikt eller arbeidsgivers styringsrett ga kommunen lovlig adgang til på generelt grunnlag å pålegge en arbeidstaker ikke å ta opp private telefonsamtaler. Kommunen hadde heller ikke holdbart rettslig grunnlag for å gi den ansatte en tjenstlig tilrettevisning fordi hun hadde videreformidlet innholdet i den private telefonsamtalen til personen samtalen gjaldt.

Saken gjelder hvorvidt en lærer er part i sak om en elevs psykososiale læringsmiljø. Et foreldrepar var bekymret for måten sønnens kontaktlærer utførte sin rolle. Etter å blant annet ha anmeldt læreren to ganger til politiet for vold og trusler mot elever klaget de til skolen over sønnens læringsmiljø. Da skolen kun fattet vedtak om å fjerne læreren som guttens kontaktlærer, men ikke som lærer for resten av klassen, ble vedtaket påklaget til Fylkesmannen. Læreren mente å ha rett til partsinnsyn i klagen. Fylkesmannen og senere også Utdanningsdirektoratet avslo begjæringen om innsyn med begrunnelsen at læreren ikke kunne være part i en sak om enkeltelevers læringsmiljø. Ombudsmannen kom til at læreren i alle fall ut fra krav til forsvarlig saksbehandling og god forvaltningsskikk måtte anses å ha rett til å se sakens dokumenter og rett til å bli hørt på grunn av sin tilknytning til saken, og fordi hun er berørt gjennom alvorlige påstander om måten hun utfører sitt arbeid.

Ombudsmannen kom til at tilsettingsprosessen bar preg av ikke å ha vært reell. Prosessen var mangelfullt dokumentert, og ikke tilstrekkelig opplyst før vedtak om tilsetting ble fattet. Stillingen skulle dessuten vært lyst ut eksternt. Siden kravene til ekstern utlysning av stillinger i kommunens eget tilsettingsreglement var uklare og egnet til misforståelser, ba ombudsmannen kommunen om å endre ansettelsesreglementet– og prosedyrene. Det bør gå klart frem at offentlig utlysning av stillinger kun kan unnlates i særskilte tilfeller.

For å kontakte Pasientreiser på telefon måtte publikum ringe det femsifrede nummeret 05515. Det var relativt dyrt å bruke. Pasientreiser ga ikke rutinemessig ut telefonnummer til de enkelte pasientreisekontorene. Hvilket kontor som var riktig å henvende seg til, var avhengig av hvor den reisende befant seg. Etter å ha fått en redegjørelse fra Pasientreiser la ombudsmannen til grunn at ordningen med at samtlige pasientreisekontorers veiledningstjeneste hadde ett felles femsifret nummer, var hensiktsmessig for mange innringere. For innringere med stort veiledningsbehov syntes imidlertid kostnadene ved å ringe 05515 fort å kunne bli store, særlig for dem uten lett tilgang til fasttelefon eller bredbåndstelefon. Ombudsmannen konkluderte med at Pasientreisers strenge praktisering av at telefonhenvendelser skal skje ved å ringe 05515, var i strid med pasientkontorenes veiledningsplikt overfor brukerne med det største kontaktbehovet, og også i strid med god forvaltningsskikk. Ombudsmannen ba derfor Pasientreiser vurdere å gjøre telefonordningen mer fleksibel for de som hadde behov for å ringe pasientkontorene ofte, og som ordningen derfor ble dyr for.