En X borger ble stoppet ved innreisekontrollen på Oslo lufthavn. Hun hadde oppholdskort i Frankrike, men politiet mente hun hadde oversittet den lovlig oppholdstiden dette ga i Norge. Det ble opprettet utvisningssak og hun ble pågrepet etter utlendingsloven på grunn av unndragelsesfare. Andre dag etter pågripelsen ble hun uttransportert til Frankrike. Pågripelsesbeslutningen i denne saken oppfylte ikke kravene til begrunnelse i straffeprosessloven § 175 jf. utl § 106 tredje ledd, og EMK artikkel 5 nr. 2. Beslutninger om pågripelser begrunnet med unndragelsesfare må som et minimum gi en kort beskrivelse av de viktigste faktiske forhold som legges til grunn og oppgi hvilke «konkrete holdepunkter» for unndragelse som foreligger, jf. § 106 annet ledd bokstav b). Beslutningen er nedtegnet på et standardskjema som ikke har noen rubrikk for begrunnelse ut over angivelse av hjemmel. Manglene ved begrunnelsen i denne saken må derfor antas å foreligge i en rekke andre saker, noe politiet har bekreftet. Det er tvil om politiet foretok en forsvarlig vurdering av om alle vilkårene for pågripelse var oppfylt, og det er ikke er nedtegnet noe sted eller fremgår av politiets redegjørelse overfor ombudsmannen at de har vurdert om andre tiltak kunne ha vært tilstrekkelig for å oppnå formålet med pågripelsen.

Saken gjelder Utlendingsnemndas tolkning av skjæringstidspunktet for ettårsfristen i utlendingsforskriften § 10-8 femte ledd, slik bestemmelsen lød frem til 1. august 2017. Bestemmelsen gjør unntak fra underholdskravet ved søknad om opphold etter reglene om familieinnvandring med person som har opphold etter reglene om beskyttelse. Unntaket forutsetter at søknad om opphold er «fremmet» innen ett år etter at referansepersonen fikk oppholdstillatelse. Dersom ettårsfristen er utløpt, kommer unntaket likevel til anvendelse dersom «søkeren har vært forhindret fra å registrere eller fremme søknaden på et tidligere tidspunkt på grunn av forhold som ligger utenfor søkerens kontroll». Klagerne registrerte sin søknad om opphold elektronisk og betalte saksbehandlingsgebyr innen utløpet av ettårsfristen. To uker og tre dager før utløpet av ettårsfristen bestilte de time hos ambassaden for å levere vedlegg til søknaden. På grunn av ventetid ved ambassaden fikk de imidlertid time over fem uker senere. Utlendingsnemnda avslo søknaden, idet den ble ansett fremmet etter utløpet av ettårsfristen. Etter ombudsmannens syn ble ettårsfristen avbrutt idet klagerne hadde registrert søknaden elektronisk og betalt saksbehandlingsgebyret. Ventetiden hos ambassaden må dessuten anses som en hindring utenfor klagernes kontroll. Utlendingsnemndas avslag bygger følgelig på en uriktig tolkning av utlendingsforskriften § 10-8 femte ledd. Utlendingsnemnda bes på denne bakgrunn om å vurdere saken på nytt. Det forutsettes også at nemnda merker seg ombudsmannens synspunkter og legger disse til grunn i sin fremtidige praksis.

Saken gjelder X kommunes tildeling av 80% driftstilskudd i fysioterapi til en privat praksis i kommunen. Klageren mente blant annet at den som fikk driftstilskuddet, ikke oppfylte kvalifikasjonskravene i utlysningsteksten. Klageren hadde også flere innsigelser til kommunens vurderinger av søkernes kvalifikasjoner. Etter ombudsmannens syn fremstår det som om kommunen ikke har hatt et bevisst forhold til at kvalifikasjonskravene i utlysningsteksten trekker opp rammene for hvem som kan få driftstilskuddet. Fordi kommunen synes å ha sett bort fra tilleggsutdanning som manuellterapeut, knytter det seg også begrunnet tvil til om tilskuddet ble tildelt den som var best faglig kvalifisert.

Sivilombudsmannen mener UDIs nettsider gir feil informasjon om mulighetene for å få prioritert saksbehandling av søknader om familieinnvandring. Informasjonen som gis på nettsiden tilsier at det bare er i tre klart definerte situasjoner at det er mulig å søke om prioritering. Direktoratet gjør imidlertid alltid en konkret vurdering av slike anmodninger ut fra om saken har et unikt hastepreg. UDI erkjenner at informasjonen på nettsiden kan være misvisende, og vil vurdere om det er mulig å gi informasjon på en måte som gir et mer korrekt bilde. Ombudsmannen har bedt UDI informere om resultatet av disse vurderingene.

Saken gjelder søknad om rammetillatelse for å bygge en tilleggsetasje på en bolig. Spørsmålet er om det er bestemmelsene om maksimal utnyttelsesgrad og maksimal gesimshøyde i kommuneplanens arealdel som skal gjelde, eller om de strengere bestemmelsene i gjeldende reguleringsplan skal legges til grunn. Fylkesmannen i Nordland hadde kommet til at bestemmelsene i kommuneplanens arealdel hadde forrang. Ombudsmannen er kommet til at kommuneplanens bestemmelser om utnyttelsesgrad går foran reguleringsplanens bestemmelse i behandlingen av byggesaken. Bestemmelsene om maksimal gesimshøyde følger imidlertid av reguleringsplanen som gjelder for området der boligen ligger. Fylkesmannen er bedt om å behandle saken på nytt.

Saken gjelder støy fra lydanlegg på en sommerleir. Fylkesmannen i Aust- og Vest-Agder traff vedtak om retting av støyforholdene etter regelverket om miljørettet helsevern. Bakgrunnen for rettingsvedtaket var klager på støy fra hyttenaboer. Vedtaket begrenset antall ganger og tidspunkter lydanlegg kunne brukes, og hva det kunne brukes til. Ombudsmannen er kommet til at Fylkesmannen ikke i tilstrekkelig grad har angitt det rettslige grunnlaget for å pålegge retting av støyforholdene, og at Fylkesmannens vedtak ellers ikke er godt nok begrunnet når det gjelder vilkårene for retting i folkehelseloven.

Ombudsmannen har undersøkt saksbehandlingstiden i Nasjonalt klageorgan for helsetjenesten i saker om stønad til helsetjenester på generelt grunnlag og av eget tiltak. Det avsluttende brevet fra ombudsmannen til Helseklage er…

En eldre kvinne ble lagt inn på sykehjem under tvang, jf. pasient- og brukerrettighetsloven kapittel 4A. Pasient- og brukerombudet i Y ba om innsyn i sakens dokumenter for eventuelt å klage på tvangsvedtaket på hennes vegne. Delvis innsyn ble gitt. Fylkesmannen i Y skrev senere at kvinnen ikke kunne avgi gyldig fullmakt, og at Pasient- og brukerombudet derfor ikke kunne representere kvinnen. Klagen til Helsetilsynet var fortsatt ikke realitetsbehandlet ett år etter at innsynsbegjæringen ble fremsatt. Ombudet klaget også over at pasienten ønsket å fremsette en klage over tvangsoppholdet, men ikke var blitt hørt. Ombudsmannen ba Helsetilsynet sørge for at innsynskravet fra Pasient- og brukerombudet ble oversendt fra Fylkesmannen og klagebehandlet snarest mulig hvis ombudet ba om det. Helsetilsynet og Fylkesmannen ble også bedt om å merke seg de korte fristene som gjelder ved behandling av innsynskrav. Helsetilsynet og Fylkesmannen syntes å ha lagt til grunn en riktig forståelse av begrepet «samtykkekompetanse» i redegjørelsen for ombudsmannen. Terskelen må ikke være høy for sykehjemsbeboere som trenger bistand fra Pasient- og brukerombudet til å klage på bruk av tvang. Fylkesmannen burde gjort mer for å avklare om pasienten ønsket å klage etter å ha mottatt bekymringsmeldinger fra Pasient- og brukerombudet, og om nødvendig sørget for at pasienten fikk hjelp til å sette opp en klage.

Saken gjelder dekning av sakskostnader etter forvaltningsloven § 36 etter Bergen kommunes omgjøring av avslag på søknad om rammetillatelse. Søknaden ble først avslått i august 2015 fordi avkjørsel fra offentlig vei ikke var godkjent av ansvarlig veimyndighet. Dette var basert på en uttalelse fra Statens vegvesen i mai 2015 om at det ikke forelå avkjørselstillatelse. Statens vegvesen endret syn i september 2015 og la til grunn at det forelå slik tillatelse. Kommunen ga deretter rammetillatelse i oktober 2015. Kommunens avslag på søknad om rammetillatelse baserte seg på Statens vegvesens uttalelse fra mai 2015 om at det ikke forelå avkjørselstillatelse. Annen informasjon – som var tilgjengelig for kommunen på vedtakstidspunktet – tilsa imidlertid at det forelå en avkjørselstillatelse. Selv om Statens vegvesens syn på om det forelå en tillatelse endret seg, var ikke informasjonen disse vurderingene baserte seg på ny for kommunen på tidspunktet for omgjøringsvedtaket. Opplysningene kan derfor ikke sies å ligge utenfor kommunens kontroll. Kravet om dekning av sakskostnader kan derfor ikke avslås med grunnlag i unntaket i forvaltningsloven § 36 første ledd om at endringen av rammetillatelsen «skyldes … forhold utenfor … forvaltningens kontroll», slik Fylkesmannen i Hordaland har gjort. Fylkesmannens anførsler om at sakskostnadskravet kan avslås under henvisning til unntakshjemler om «særlige grunner» i forvaltningsloven § 36 første ledd, kan heller ikke føre frem.

Sak om Skatteetatens vurdering av bevis ved ileggelse av skjerpet tilleggsskatt og tilleggsavgift med høy sats etter henholdsvis ligningsloven § 10-5 og merverdiavgiftsloven § 21-3 (nå skatteforvaltningsloven § 14-6). Tilleggsskatt og tilleggsavgift er straff i henhold til Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK) art. 6 nr. 1. Ved ileggelse av skjerpet tilleggsskatt og tilleggsavgift med høy sats skal det strafferettslige beviskravet legges til grunn. Ved vurderingen av om de objektive og subjektive vilkårene er til stede, skal derfor all rimelig tvil komme skattyter til gode. Skattekontoret og klagenemndene hadde ved fastsettelsen av skjerpet tilleggsskatt og tilleggsavgift med høy sats, tatt utgangspunkt i de skjønnsmessige vurderingene som lå til grunn for den skjønnsmessige fastsatte omsetningen i endringsvedtakene. Disse fastsettingene bygget på utpreget skjønnsmessige beregninger. Det var deretter foretatt en reduksjon av skjønnsfastsettingene med 20 %, som skulle utgjøre en sikkerhetsmargin. Etter skattemyndighetenes oppfatning kunne en slik metode være tilstrekkelig til å ivareta det strenge strafferettslige beviskravet. Ombudsmannen kom til at en prosentvis reduksjon av de skjønnsmessige fastsettingene ikke tilfredsstiller det strenge strafferettslige beviskravet uten en ny, konkret og selvstendig vurdering av bevisene i saken. I dette tilfellet fremgikk det ikke i tilstrekkelig grad av vedtakene om skattekontoret hadde foretatt en slik ny vurdering med utgangspunkt i det strafferettslige beviskravet. Skatt øst ble derfor bedt om å ta kontakt med sekretariatet for Skatteklagenemnda med sikte på å få vedtaket til Klagenemnda for merverdiavgift 20. juni 2016 og Skatteklagenemndas vedtak 29. juni 2016 overprøvet av Skatteklagenemnda for så vidt gjelder bevisvurderingene som lå til grunn for ileggelsen av tilleggsavgift med høy sats og skjerpet tilleggsskatt.