Saken gjelder Utlendingsnemndas (UNEs) vedtak om utvisning med fem års innreiseforbud og innmelding i Schengen informasjonssystem. Utvisningen var begrunnet med at klagerens søknad om oppholdstillatelse for familieinnvandring til ektefelle i Norge var avslått i medhold av bestemmelsen om omgåelsesekteskap i utlendingsloven § 40 fjerde ledd. Ombudsmannen kritiserte UNE for å ha lagt til grunn at et slikt avslag automatisk innebærer at vilkårene for utvisning etter § 66 første ledd bokstav a annet alternativ er oppfylt. UNE skulle ha foretatt en konkret vurdering av om klageren hadde gitt vesentlige uriktige eller villedende opplysninger i oppholdssaken, og av hvilken betydning dette eventuelt skulle gis i utvisningssaken. De manglende vurderingene innebærer en feil ved rettsanvendelsen. Begrunnelsen i utvisningsvedtaket oppfyller heller ikke kravene etter forvaltningsloven §§ 24 og 25. Ombudsmannen kom til at vedtaket er ugyldig, og UNE ble bedt om å behandle saken på nytt. Da UNEs behandling av saken var opplyst å være i samsvar med utlendingsmyndighetenes praksis, ble UNE også bedt om å endre sin praksis, slik at tilsvarende fremtidige saker undergis en tilstrekkelig individuell vurdering. Ombudsmannen bemerket videre at UNEs omtale av klagerens ekteskap som et «proformaekteskap» og som et ekteskap «uten realitet» var misvisende, så lenge det ikke var tatt stilling til om ekteskapet var reelt. Avslag på familieinnvandring etter § 40 fjerde ledd innebærer ikke i seg selv at et ekteskap kan anses å være proforma. UNE ble bedt om å endre sin begrepsbruk i tilsvarende saker.

Saken gjelder Fylkesmannen i Nord-Trøndelags behandling av klagesak om sletting av opplysninger i pasientjournal. Ombudsmannen kom til at Fylkesmannen skulle ha innhentet de aktuelle delene av journalen før det ble tatt stilling til kravet om sletting. At dette ikke ble gjort, var i strid med utredningsplikten etter forvaltningsloven. Det var videre i strid med veilednings- og utredningsplikten at Fylkesmannen avslo kravet om sletting med den begrunnelse at det ikke var tilstrekkelig spesifisert hvilke opplysninger klager krevde slettet, uten at klager var gitt anledning til å utdype og spesifisere kravet om sletting. Fylkesmannen bes på denne bakgrunn om å innhente de aktuelle delene av journalen og behandle saken på nytt.

Saken gjelder avslag på innsyn i e-postkorrespondanse mellom departementsråden i Nærings- og fiskeridepartementet og dennes kollega i det islandske nærings- og innovasjonsdepartementet. Under henvisning til offentleglova § 20 første ledd litra b om unntak fra innsyn av hensyn til Norges utenrikspolitiske interesser, avslo departementet innsynskravet. Ombudsmannen finner det ikke godtgjort at det er «påkravd» å unnta dokumentet i sin helhet av hensyn til Norges utenrikspolitiske interesser. For enkelte deler av dokumentet er det ikke påvist konkrete forhold som oppfyller skadekravet. Ombudsmannen ber om at det foretas en ny vurdering av om det kan gis innsyn i deler av korrespondansen.

Saken gjelder Helse- og omsorgsdepartementets saksbehandling knyttet til endringsforskrift 4. desember 2015 nr. 1391. Endringsforskriften medførte at forskrift 26. juni 2015 nr. 796 fikk en ny § 2 nr. 6 som innebar at leger fikk forbud mot «selv å kreve, eller inngå avtaler som innebærer, pasientfinansiering av administrative systemer som betalingstjenester, timebestillingssystemer og lignende». Endringsforskriften ble vedtatt etter at den var blitt tatt opp med KS og Legeforeningen i det årlige takstforhandlingsmøtet knyttet til fastlegeordningen. Utover dette var det ingen høringsbehandling. Departementets saksforberedelse er ikke i tråd med de kravene som følger av forvaltningsloven § 37. I henhold til forvaltningsloven § 37 andre ledd pliktet departementet å sørge for at alle organisasjoner mv. som representerer interesser som særlig ble berørt av forskriften, ble varslet og gitt mulighet til å uttale seg før vedtak ble fattet. Slik saken er opplyst, er det ikke grunnlag for å rette kritikk mot departementets saksutredning for øvrig. Forskrift 26. juni 2015 nr. 796 § 2 nr. 6 er blitt erstattet med en likelydende bestemmelse i forskrift 27. juni 2016 nr. 819. Det ble ikke gjennomført noen høringsbehandling i forbindelse med denne forskriften heller. De saksbehandlingsfeilene som ble begått i forbindelse med endringen av 2015-forskriften, kan dermed ikke anses avhjulpet i etterkant. Departementet bes på denne bakgrunn om å se på saken på nytt og vurdere hvilke tiltak som bør iverksettes som følge av disse saksbehandlingsfeilene. Videre forutsettes det at departementet i fremtidige forskriftsaker sørger for at saksforberedelsen innrettes i tråd med de kravene til høringsbehandling som følger av forvaltningsloven § 37.

A klaget til ombudsmannen 25. oktober 2016. Klagen gjaldt blant annet Fylkesmannen i Troms’ vedtak 19. november 2015 om å opprettholde vedtak om behandling med medisiner uten samtykke (tvangsmedisinering). Etter…

Saken reiser spørsmål om hvilken godtgjøringssats som skulle gjelde ved en verges krav om vederlag for arbeidet som verge etter overgangen til ny vergemålsordning 1. juli 2013. Statens sivilrettsforvaltning (SRF) mente en tidligere avtale inngått mellom en verge og overformynderiet opphørte ved vergemålslovens ikrafttredelse 1. juli 2013 og at de nye godtgjøringssatsene skulle gjelde for vergens krav om godtgjøring. Ombudsmannen er kommet til at SRF har tolket overgangsbestemmelsen i vergemålsloven § 101 nr. 2 uriktig. Det må legges til grunn at det på tidspunktet for den nye vergemålslovens ikrafttredelse var etablert en ordning som innebar at vergen hadde krav på godtgjøring for vergeoppdraget med en timesats på kr 600. Overgangsbestemmelsen må tolkes slik at også denne siden ved vergeoppdraget ble videreført etter den nye lovens ikrafttredelse. Ombudsmannen ber om at saken behandles på nytt

Saken gjelder tilbakekall av førerett som følge av manglende edruelighet. Grunnlaget for tilbakekallet var flere anmeldelser i saker som var henlagte, en straffedom for oppbevaring av hasj og opplysninger gitt i avhør to år tidligere om bruk av hasj på et enda tidligere tidspunkt. Ombudsmannen uttalte at det i vedtak om tilbakekall av førerett må angis konkret hvilken rusbruk som innebærer at grensen for edruelighet er overskredet i den aktuelle saken, og som minst anses sannsynliggjort. Ombudsmannen kom også til at saken kunne vært bedre opplyst. Det er derfor begrunnet tvil om forhold av betydning i saken. Politidirektoratet ble bedt om å vurdere saken på nytt.

Fylkesmannen omgjorde etter 23 måneder et vedtak om tilskudd til utbedring av vinterskadet eng, med den begrunnelse at søkeren ikke hadde sendt melding til kommunen før skadene var utbedret. Omgjøringen ble opprettholdt av Landbruksdirektoratet. Ombudsmannen har kommet til at Landbruksdirektoratet har lagt til grunn en uriktig forståelse av varslingsregelen i avlingsskadeforskriften § 2 nr. 4 ved vurderingen av om det opprinnelige omgjøringsvedtaket var ugyldig. Mangelen kan ikke avhjelpes med en etterfølgende begrunnelse. Direktoratet bes om å behandle saken på nytt, og å foreta en helhetlig vurdering av gyldighetsspørsmålet, der også de momentene som taler i favør av klageren blir vektlagt. Et eventuelt tilbakebetalingskrav krever en særskilt vurdering etter avlingsskadeforskriften § 8.

Saken gjelder behandlingen av en instruks om å gi fellingstillatelse på bjørn. Gjennom samtaler mellom statssekretæren i departementet og en lokalpolitiker på Høyres landsmøte i april 2016 ble Klima- og miljødepartementet kjent med en søknad om fellingstillatelse på bjørn som var sendt til Miljødirektoratet fra en kommune i Hedmark. Etter noen dager besluttet departementet at Miljødirektoratet skulle instrueres om at fellingstillatelse skulle gis. Direktoratet fulgte opp instruksen ved å gi fellingstillatelse, og dagen etter ble bjørnen felt. Overfor ombudsmannen fremhevet departementet at de relevante momentene i naturmangfoldloven var vurdert, og at instruks ble gitt fordi saken ble ansett å haste. Fordi det var en hastesak, hadde departementet ikke tid til å utarbeide noen form for skriftlig dokumentasjon over vurderingene som var foretatt i saken. Ombudsmannen rettet kritikk mot departementets manglende skriftlighet i saksbehandlingen.

Saken gjelder Arbeidstilsynets krav om formell opplæring for å anse arbeidsgivers plikt til å gjennomgå opplæring i helse-, miljø- og sikkerhetsarbeid i arbeidsmiljøloven § 3-5 som oppfylt. Ombudsmannen kom under en viss tvil til at pliktene en arbeidsgiver har etter arbeidsmiljøloven § 3-5 første ledd til å gjennomgå opplæring i HMS, ikke kan oppfylles ved selvstudier. Vedtak om pålegg om fremleggelse av bevis på formalkompetanse var gyldig. De uklarheter som § 3-5 første ledd gir opphav til, bør søkes utbedret ved å bruke bestemmelsens annet ledd til å gi forskrift om de nærmere krav til opplæringen.