Saken gjelder krav om innsyn i dokumenter i en erstatningssak. Erstatningskravet ble fremsatt av et privat firma, og bakgrunnen var at ansatte ved Øvre Romerike Brann og Redning etter oppdrag fra firmaet hadde testet en brannslukker og deretter laget en film av dette, som ble lagt ut på en offentlig tilgjengelig nettside. Fylkesmannen i Oslo og Akershus ga innsyn i dokumentene, men slik at navnene på de ansatte som hadde laget og publisert filmen, ble sladdet med hjemmel i offentleglova § 13, jf. forvaltningsloven § 13 første ledd nr. 1.  Ombudsmannen er kommet til at de aktuelle navnene ikke er taushetsbelagte. Fylkesmannen er bedt om å foreta en ny vurdering av innsynsbegjæringen.

Saken gjelder bestemmelse i kommunedelplan for Sandnes sentrum om bruk av utbyggingsavtaler ved gjennomføring av tiltak i sentrumsområdet. Spørsmålet er om bestemmelsen er i strid med kravene i plan - og bygningsloven § 17-3 tredje ledd til hva en utbyggingsavtale kan inneholde. Ombudsmannen er kommet til at punkt 1.4 i kommunedelplanen er i strid med nødvendighetskravet i plan- og bygningsloven § 17-3 tredje ledd første punktum, og med forholdsmessighetskravet i samme bestemmelses tredje ledd annet og tredje punktum. Ombudsmannen ber kommunen om å endre punkt 1.4 i kommunedelplanen.

Saken gjelder Fylkesmannen i Hordalands overprøving av en kommunes vedtak om betaling av egenandel for opphold på et sykehjem. Ombudsmannen har kommet til at fylkesmannen har lagt en feil forståelse av pasient- og brukerrettighetsloven § 7-6 til grunn ved vurderingen av sin egen prøvingsadgang i saken.  Dette har medført at det har blitt lagt for stor vekt på hensynet til det kommunale selvstyret. Etter en samlet vurdering av den konkrete saken er det imidlertid ikke funnet grunn til å kritisere selve fastsettingen av egenandelen. 

Saken gjelder innsyn i en granskningsrapport fra PwC om Forsvarets salg av fartøy, samt innsyn i kontrakter, kontraktsutlysninger og rammeavtaler mellom Forsvarets logistikkorganisasjon og to selskaper som var involvert i fartøysalgene. Spørsmålet er om identifiserende opplysninger om personer som er mistenkt for straffbare handlinger eller andre lovbrudd i tilknytning til fartøysalgene og om enkelte beskrivelser av handlingene i granskningsrapporten, var taushetsbelagte. Ombudsmannen er kommet til at det foreligger taushetsplikt for identifiserende opplysninger om personer som er mistenkt for straffbare handlinger eller andre lovbrudd i tilknytning til fartøysalgene. Departementet har imidlertid ikke i tilstrekkelig grad begrunnet hvorfor innsyn i enkelte avsnitt i granskningsrapporten, som inneholder beskrivelser av handlingene, kan innebære en reell fare for identifikasjon av de personene som kan mistenkes for lovbrudd. Departementet er derfor bedt om å foreta en ny vurdering av om det kan gis innsyn i de aktuelle avsnittene i rapporten. Saksbehandlingstiden ved behandlingen av innsynsklagen vedrørende kontraktene, kontraktsutlysningene og rammeavtalen har dessuten vært for lang. Ombudsmannen anbefaler departementet å beklage den lange saksbehandlingstiden overfor klageren.

På bakgrunn av en klagesak fant ombudsmannen grunn til å ta opp et generelt spørsmål om tilbakekall av retten til å føre motorvogn ved persontransport mot vederlag (kjøreseddel) etter yrkestransportlova § 37 f første ledd: Har politiet kompetanse til å fatte vedtak om tilbakekall av kjøreseddel etter yrkestransportlova § 37 f første ledd, når det faktiske forholdet som danner grunnlaget for tilbakekallet, er gjort til gjenstand for tiltale og skal behandles av domstolene? Samferdselsdepartementet har vurdert kompetansespørsmålet i samråd med Justisdepartementets lovavdeling. Det er konkludert med at det er tvilsomt om yrkestransportlova § 37 f første ledd gir hjemmel for administrativt tilbakekall så lenge det faktiske forholdet som danner grunnlaget for tilbakekallet, er gjort til gjenstand for tiltale og dermed domstolsbehandling. Departementet mener at yrkestransportlova § 37 f første ledd ikke bør anvendes i slike tilfeller. Et behov for å hindre vedkommende å drive personbefordring mot vederlag i perioden før straffesaken er avgjort, kan ivaretas ved midlertidig beslag av kjøreseddelen, jf. yrkestransportlova § 37 e. Ombudsmannen slutter seg til denne vurderingen. Det er ikke tatt stilling til om tilbakekall av kjøreseddel i slike situasjoner kvalifiserer som straff etter Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK) tilleggsprotokoll 7 art. 4 nr. 1.

Saken gjelder om opplysninger som er innrapportert til Skatteetatens aksjonærregister, som også skal fremgå av selskapets offentlig tilgjengelige aksjeeierbok, jf. aksjeloven § 4-6, eller aksjeeierregister, jf. allmennaksjeloven § 4-5, vil være taushetspliktig etter ligningsloven § 3-13. Ombudsmannen har kommet til at opplysninger som skal være eller skulle ha vært offentlig tilgjengelig i det enkelte selskaps aksjeeierbok, ikke kan sies å være underlagt taushetsplikt etter ligningsloven § 3-13. Allmennheten kan ikke anses å være «uvedkommende» opplysninger som det er lovbestemt skal være offentlig tilgjengelig. Opplysninger i Skatteetatens aksjonærregister som etter aksjeloven § 4-6, eller allmennaksjeloven § 4-5 skal være allment tilgjengelige i et selskaps aksjeeierbok, omfattes derfor ikke av taushetsplikten etter ligningsloven § 3-13.  

Saken gjaldt ordningen med summarisk fellesoppgjør på arbeidsgivers hånd grunnet ufullstendig innberetning av ytelser til ansatte. I rapport etter bokettersyn ble foreslått å ligne samtlige ansatte, alle bosatt i Polen, på nytt for 2006 grunnet arbeidsgivers ufullstendige lønnsinnberetninger. Sentralskattekontoret for utenlandssaker (SFU) fulgte ikke forslaget i bokettersynsrapporten, og sendte i stedet den polske arbeidsgiveren varsel om summarisk fellesoppgjør til arbeidsgivers adresse i Polen. Arbeidsgiver mottok aldri varselet. Det ble ikke sendt skriftlig vedtak. Et sentralt spørsmål var om skattekontorets fastsettelse av summarisk fellesoppgjør «ved forenklet vedtak» er bindende for arbeidsgiveren. Ombudsmannens konklusjon var at fastsettelse av summariske fellesoppgjør faller utenfor anvendelsesområde for «forenklede vedtak» etter ligningsloven § 3-11 nr. 4. Det gjennomførte summariske fellesoppgjøret i denne saken kan ikke anses gyldig fastsatt, og er følgelig ikke bindende for arbeidsgiveren.

Saken gjaldt spørsmålet om Nav er erstatningsansvarlig for økonomisk tap som følge av mangelfull veiledning om opptjeningsreglene for rett til foreldrepenger. Ombudsmannen kom til at Nav Klageinstans Sør ikke hadde anvendt riktig aktsomhetsnorm i vurderingen av erstatningsspørsmålet, og at det forelå ansvarsgrunnlag for Nav.

Ved rullering av en kommunedelplan ble arealer som tidligere hadde vært utlagt til fritidsbebyggelse, gjort om til LNF-områder, under henvisning til at grunneierne ikke hadde sluttet seg til en avtale om bidrag til ny skiheis. Ombudsmannen uttalte at det etter forholdene ikke var noe å si på at kommunen la vekt på mulighetene for privat finansiering av heisanlegget. Tilslutningen til avtalen syntes imidlertid å være det eneste momentet kommunen hadde lagt vekt på. Ombudsmannen kom til at kommunen dermed ikke hadde foretatt en slik helhetlig vurdering som loven krever, og ba kommunen behandle saken på nytt.

I en klagesak ble Arbeids- og velferdsdirektoratet spurt om Navs rutiner for å prioritere saker som tidligere hadde vært hjemvist fra Trygderetten. Direktoratet redegjorde for rutinene, og opplyste blant annet at Nav Forvaltning og Nav Klageinstans ville samarbeide for å etablere rutiner som sikret at ev. klager over Nav Forvaltnings nye vedtak kunne bli prioritert i Nav Klageinstans.