Saken gjelder tilsetting av lærer. Det var 24 søkere til stillingen, men kun en søker ble innstilt. Den tilsatte var godt kjent for tilsettingsmyndigheten, og det ble ikke foretatt intervju. Kriteriet i utlysningsteksten om personlig egnethet var ikke tilfredsstillende undersøkt. Saken var derfor ikke tilstrekkelig opplyst, og saksbehandlingen fremstår som overfladisk.

Saka gjeld lang saksbehandlingstid og krav til førebels svar i klagesaksbehandlinga av plan- og byggjesaker i Fjell kommune. Ombodsmannen bad kommunen endra sine rutinar, slik at det også i klagesakene blei oppgitt når det kan ventast svar. Forvaltninga må konkret vurdere om ein etter lova har høve til å unnlate å angi forventa saksbehandlingstid i kvar enkelt sak. Kommunen erkjente vidare at en gjennomsnittleg behandlingstid for klagesaker på 15 månader låg vesentleg over fristen som er fastsett i byggjesaksforskrifta § 7-1 bokstav d, og gav uttrykk for ei målsetjing om å redusera saksbehandlingstida innan utgangen av første halvår 2013. Kommunen ville òg etablere rutinar for utsending av forseinkingsbrev. Eg føreset at kommunen følgjer opp dette . 

Saken gjelder spørsmålet om en godkjent arbeidsevnevurdering må foreligge før en bruker kan fremme krav om uførepensjon. En henvendelse hit gjorde meg oppmerksom på at Nav Ski stilte vilkår om gjennomført arbeidsevnevurdering før brukeren kan fremsette krav om uførepensjon. Et slikt absolutt vilkår kan etter mitt skjønn vanskelig utledes av folketrygdloven. Spørsmålet ble derfor tatt opp med Arbeids- og velferdsdirektoratet av eget tiltak og på generelt grunnlag. Arbeids- og velferdsdirektoratet bekreftet at etter dagjeldende rundskriv til folketrygdloven § 12-6 skulle brukere som søker om uførepensjon ha gjennomført en arbeidsevnevurdering. Det ble erkjent at den formuleringen kunne bidra til en for streng tolkning av brukerens mulighet til å fremme krav om uførepensjon. Etter min henvendelse til Arbeids- og velferdsdirektoratet er nå rundskrivet til folketrygdloven § 12-6 moderert på dette punktet.

Bergen kommune la om praksis, og timefestet ikke innvilget praktisk bistand i vedtak etter pasient- og brukerrettighetsloven og helse- og omsorgstjenesteloven. Det må være adgang til å utforme vedtakene slik, så fremt omfanget av hjelpen fremgår av saksfremstillingen eller andre dokumenter, på en slik måte at det lar seg kontrollere at hjelpen ikke er lovstridig. Ut fra muligheten for kontroll av vedtakene, har jeg i denne saken kommet til at kommunens redegjørelse for innvilget omfang av bistanden er utilstrekkelig, og fylkesmannen bes om å behandle saken på nytt. Etter ny behandling av saken, opprettholdt fylkesmannen kommunens vedtak 11. oktober 2011.

Saken gjelder et spørsmål om det er behov for dispensasjon fra en reguleringsplanbestemmelse om etasjetall som i liten grad er etterfulgt av forvaltningen. Jeg er kommet til at bestemmelsen ikke kan anses bortfalt, slik at det er nødvendig med dispensasjon fra denne for å kunne godkjenne et tiltak i strid med bestemmelsen. I vurderingen av om fordelene ved å gi dispensasjon er klart større enn ulempene er det feil å legge til grunn vurderingstemaet etter plan- og bygningsloven § 29-4 første ledd første punktum. Jeg ber derfor Fylkesmannen i Vestfold om å vurdere saken på nytt. 

Saken gjelder Utlendingsnemndas avgjørelse om å avslå søknaden fra en borger om beskyttelse (asyl) i Norge, og om ikke å innvilge oppholdstillatelse på humanitært grunnlag. Da saken ble endelig avgjort av nemnda, hadde søkerens kone og deres syv felles barn fått oppholdstillatelse på grunn av «sterke menneskelige hensyn». Det sentrale spørsmålet for ombudsmannens undersøkelser har vært om hensynet til barna ble tilstrekkelig vurdert i farens sak. Utlendingsnemnda må kritiseres for ikke å ha synliggjort hvordan hensynet til barna er blitt vurdert. Det hefter tvil ved om vurderingen har vært tilfredsstillende på dette punktet. Videre er det uheldig at nemnda ikke kan sees å ha vurdert om det var behov for å sende saken tilbake til førsteinstansen for å ta stilling til de nye omstendighetene. Enkelte faktiske forhold synes ikke å være tilfredsstillende belyst. Samlet sett har disse svakhetene ført til at det er begrunnet tvil ved avgjørelsen om ikke å innvilge oppholdstillatelse. Nemnda bes om å behandle saken på nytt.

Universitetet i Bergen nektet en doktorand å omlevere doktoravhandling og vedtok tvungen avslutning av doktorandens forskerutdanning. Ombudsmannen kom til at klagen skulle vært behandlet av universitetets klagenemnd, og ikke av universitetsstyret, og ba om at saken ble behandlet på nytt. På grunn av innvendinger til universitetets ph.d.-forskrift ble Kunnskapsdepartementet gjort oppmerksom på svakheter ved reguleringen av doktoranders rettsstilling i saker om bedømmelse av doktoravhandling. Som følge av uttalelsen, foreslo Kunnskapsdepartementet i høringsnotat 10. juli 2013 å føye til et nytt sjette ledd i univl. § 4-8, hvor institusjonens klagenemnd kan vedta tvungen avslutning av en ph.d.-utdanning. Departementet eller særskilt oppnevnt klageorgan vil etter forslaget være klageinstans i disse sakene.

Ombudsmannen har 18. januar 2013 avsluttet en sak om tildeling av funksjon som hovedinstruktør for hundetjenesten i et politidistrikt. Uttalelsen inneholder betraktninger om forskjellene mellom funksjonstildeling og tilsetting i stilling, herunder kravene til utlysing. Han konkluderte med at det var mest nærliggende å se på tildelingen av hovedinstruktøroppgavene som en funksjonstildeling som politidistriktet kunne gjøre i kraft av styringsretten uten ekstern utlysing.

Fylkesmannen omgjorde landbruksnemndas vedtak om konsesjon til erverv av en landbrukseiendom for et aksjeselskap. Vedtaket ble etter klage stadfestet av Statens landbruksforvaltning (SLF). Selskapet hevdet at vedtaket fra SLF utelukkende var begrunnet i et generelt ønske om at landbrukseiendommer skulle eies av privatpersoner og ikke aksjeselskap. Ombudsmannen kom til at SLF hadde foretatt en slik konkret og individuell vurdering som en konsesjonssøker hadde krav på. For øvrig fant han å kunne la saken bero med den redegjørelsen landbruksforvaltningen hadde gitt. 

Saken gjaldt dispensasjon fra regulert maksimal utnyttelsesgrad på 0,15 for oppføring av garasje og tilbygg til bolig. Fylkesmannen i Rogaland la til grunn at tiltaket medførte en utnyttelsesgrad på 0,24 for eiendommen, mens det riktige tallet var 0,40. I dispensasjonsvurderingen vektla fylkesmannen blant annet generelle momenter som behovet for fortetting i boligområder på Jæren, samt at utbyggingen tilfredsstilte de krav til grad av utnytting som stilles i nye boligfelt. Ombudsmannen kom til at det fremsto som uklart om fylkesmannen hadde lagt til grunn riktig vurderingstema i sin dispensasjonsvurdering, og var i tvil om de hensynene fylkesmannen hadde trukket frem, kunne begrunne en dispensasjon av et slikt omfang. Dersom den aktuelle delen av reguleringsplanen ikke lenger ga uttrykk for ønsket grad av utnytting, måtte planen eventuelt endres. Ombudsmannen ba fylkesmannen om å vurdere saken på nytt.