A søkte om rammetillatelse for oppføring av fem sjøboder. Kommunen godkjente søknaden. Fylkesmannen foretok en prejudisiell vurdering av reguleringsplanen som var anført å være gjeldende, og kom til at planen var ugyldig som følge av at det i 1992 var foretatt en vesentlig endring av en reguleringsplan uten at prosedyrene for slik endring var fulgt, og at denne planen derfor ikke kunne legges til grunn. Fylkesmannen avslo deretter byggesøknaden under henvisning til at tiltaket var i strid med gjeldende reguleringsplan. A brakte saken inn for ombudsmannen og anførte blant annet at en eventuell tilsidesettelse av planvedtaket måtte skje etter reglene for omgjøring i forvaltningsloven § 35. Ombudsmannen har i denne saken tidligere uttalt at det var tvilsomt om endringen av planen måtte anses som vesentlig. Grensedragningen mellom hva som er å anse som en vesentlig endring og hva som er å anse som en mindre vesentlig endring av en reguleringsplan, vil bero på skjønn og lokalpolitiske vurderinger. I en prejudisiell vurdering bør fylkesmannen ha gode holdepunkter før det konkluderes med at kommunens egen vurdering av dette spørsmålet er uriktig. Ombudsmannen kom uansett til at reguleringsendringen fra 1992 eventuelt bare kunne anses som et angripelig vedtak, og at tiltakshaver måtte kunne legge planen til grunn inntil den eventuelt blir omgjort. Fylkesmannen ble derfor bedt om å vurdere saken på nytt. I sin fornyede vurdering la fylkesmannen til grunn ombudsmannens rettsoppfatning, om at reguleringsendringen ikke kunne sees bort fra som en nullitet på bakgrunn av fylkesmannens prejudisielle vurdering av om den var mindre vesentlig. Fylkesmannen opphevet imidlertid kommunens vedtak med en annen begrunnelse.  

Oslo kommune behandlet en etterhåndssøknad for vesentlig reparasjon av en garasje, som sto på fremmed grunn. Grunneier og tiltakshaver var uenige om de privatrettslige rettighetene. Grunneierne klaget til Fylkesmannen i Oslo og Akershus, som kom til at tiltakshavers søknad skulle avvises. Tiltakshaveren fremholdt at hans privatrettslige rettigheter var tilstrekkelig klare, at fylkesmannen ikke hadde rettslig grunnlag for å avvise søknaden og at resultatet uansett var urimelig. Ombudsmannen fant ikke grunn til å kritisere det resultatet fylkesmannen hadde kommet til. Fylkesmannen hadde foretatt en begrenset, men tilstrekkelig, undersøkelse av de privatrettslige forholdene. Han hadde videre tatt utgangspunkt i retningslinjene om at dersom ikke tiltakshaver har sannsynliggjort tilstrekkelige privatrettslige rettigheter til å utføre et tiltak på fremmed grunn, bør søknaden avvises. Fylkesmannen hadde også vurdert om det var forhold som talte for at det burde gjøres unntak fra dette utgangspunktet. Avvisning av søknaden var således i tråd med rettstilstanden etter plan- og bygningsloven av 1985.  

A klaget over manglende opprettelse og utlevering av søkerlister ved X sykehus. Ombudsmannen konkluderte med at sykehusets begrunnelse for den totale tidsbruken knyttet til behandlingen av innsynsbegjæringen som var på nesten seks uker, ikke var saklig. Ombudsmannen viste til at fristberegninger etter offentlighetsloven har med «virkedager» å gjøre, og at det derfor bare er offentlige fridager i forbindelse med julen, som har relevans for fristberegningen. Utover offentlige fridager må et forvaltningsorgan på vanlig måte prioritere sine oppgaver på en forsvarlig måte. Ombudsmannen uttalte også at det etter offentlighetslovens system ikke er et relevant hensyn i forhold til progresjonen i saksbehandlingen, hvem som begjærer innsyn eller hvordan vedkommende i ettertid bruker informasjonen. Verken As tidligere opptreden eller sykehusets frykt for hvordan A ville kunne bruke opplysningene, var derfor hensyn sykehuset hadde adgang til å legge vekt på. Det er utelukkende hensynene bak offentlighetsloven som organet har adgang til å vektlegge ved behandlingen av innsynbegjæringer etter offentlighetsloven.  

A søkte om utvidelse av en flytebrygge på sin eiendom, men naboen rettet innsigelser mot dette og viste til at det forelå uklarheter om hvor grensen mellom eiendommene gikk. Fylkesmannen i Hordaland avviste søknaden under henvisning til de uklarhetene som var blitt påberopt. I klagen hit ble det gjort gjeldende at fylkesmannen ikke hadde grunnlag for å avvise søknaden. Ombudsmannen kom til at fylkesmannen ikke hadde rettslig grunnlag for å avvise søknaden. Det påligger bygningsmyndighetene å kontrollere om et tiltak strider mot bestemmelsene som er gitt i eller i medhold av plan- og bygningsloven, jf. plan- og bygningsloven 14. juni 1985 nr. 77 § 95 nr. 2. Dette omfatter kravet om minste avstand til nabogrense på fire meter, jf. plan- og bygningsloven 1985 § 70 nr. 2. Siden plan- og bygningsloven oppstiller et slikt krav, som det påligger bygningsmyndighetene å kontrollere, må bygningsmyndighetene foreta en vurdering av om kravet er oppfylt eller ikke. Etter ombudsmannens uttalelse foretok fylkesmannen en fornyet gjennomgang av saken og la ombudsmannens rettsoppfatning til grunn. Fylkesmannen omgjorde sitt vedtak, og saken ble sendt tilbake til kommunen for ny behandling.  

Saken gjaldt Toll- og avgiftsdirektoratets vedtak om ileggelse av 5 prosent tillegg til innførselsmerverdiavgift for ikke rettidig fortolling, og i denne forbindelse spørsmål om tillegget var å anse som straff i medhold av EMK art. 6, hvilke beviskrav som skulle stilles og hva som lå i uaktsomhetskravet i tolloven § 16-10. På bakgrunn av utviklingen i rettspraksis og forvaltningspraksis kom ombudsmannen til at 5 prosent tillegg til innførselsmerverdiavgift er straff, og at beviskravet da er klar sannsynlighetsovervekt. Ombudsmannen kom videre til at det var bevist med klar sannsynlighetsovervekt at selskap A uaktsomt hadde overtrådt tolloven § 16-10, og at Toll- og avgiftsdirektoratet ikke kunne kritiseres for å ha valgt å ilegge A og ikke transportøren, tillegget.  

Saka gjaldt sakshandsamingstida av klage 15. januar 2010 over avslag på krav om 50 prosent uførestønad. Nav Forvaltning Bergen hadde fyrst etter fleire meldingar både frå advokaten til brukaren, brukaren og herifrå, handsama saka ferdig 31. august 2011. Nav Forvaltning Bergen brukte òg særs lang tid på å svare ombodsmannen og ga ikkje tilfredsstillande svar før etter fleire oppmodingar. Etter den utgreiinga som Nav Forvaltning Bergen ga for framdrifta i denne saka, meinte ombodsmannen at saka hadde lege utan handsaming særs lenge, og sakshandsaminga måtte kritiserast.  

Spørsmålet i saken var om vedtak om innvilgelse av barnetillegg etter folketrygdloven, utgjorde en særlig grunn til å endre barnebidrag tilbake i tid, jf. barnelova § 74. Ombudsmannen kom til at det var tvil knyttet Nav Klageinstans Østs forståelse av regelverket og til vurderingen av om vilkårene for endring tilbake i tid forelå, jf. barnelova § 74 annet ledd. Det ble bedt om at saken ble behandlet på nytt. Ved den nye behandlingen ble tidligere vedtak stadfestet, men med en annen begrunnelse. Vedtaket skal være påklaget til Arbeids- og velferdsdirektoratet.  

En advokat bisto en student i en skikkethetssak. Høyskolen reduserte advokatens salær, slik at timesatsen ble begrenset til den offentlige salærsats. Det fremgikk av universitets- og høyskoleloven at høyskolen skulle dekke advokatkostnadene, mens begrensningen til den offentlige salærsats fremgikk av et rundskriv. Ombudsmannen kom til at en slik begrensning skulle vært bestemt i lov eller forskrift for å kunne være bindende. Det ble bedt om at saken ble behandlet på nytt.  

Saken omhandlet spørsmålet om hvilket krav til bevisets styrke som gjaldt ved ileggelse av 50 prosent tilleggsavgift. Skattekontoret hadde ilagt tilleggsavgift med høy sats under henvisning til at det var «klar sannsynlighetsovervekt» for at den avgiftspliktige hadde opptrådt forsettlig da han krevde tilbakebetalt et beløp han ikke hadde rett til. På bakgrunn av de nye reglene i ligningsloven med hensyn til ileggelse av skjerpet tilleggsskatt, alminnelige bevisregler samt uskyldspresumsjonen i EMK artikkel 6 nr. 2 mente ombudsmannen at det var det straffeprosessuelle beviskravet «bevist ut over enhver rimelig tvil» som måtte gjelde når avgiftsmyndighetene la et så vidt belastende faktum til grunn som i dette tilfellet. Det ble derfor bedt om at saken ble vurdert på nytt.  

Ansatte i en kommunes barne- og familieetat reagerte blant annet på nedleggelsen av en barnevernsinstitusjon, og sendte brev til kommunens helse- og sosialkomite for å belyse kritikkverdige forhold. Kommunen fant at klagernes innhenting av opplysninger og oversendelsen av brevet innebar brudd på henholdsvis tjenesteplikt og lovbestemt taushetsplikt. Klagerne ble derfor ilagt tjenestepåtaler. Ombudsmannen fant at de aktuelle reaksjonene i saken var av slik karakter at det burde ha vært stilt tydelige krav til klarhet og sikkerhet hva gjaldt så vel de faktiske forhold som de rettslige utgangspunkter. Den begrunnelse som var gitt for tjenestepåtalene etterlot i lys av dette berettiget tvil både om hvilke vurderinger som lå til grunn for ileggelsene, og om faktiske forhold som kunne være av betydning. Kommunen ble derfor bedt om å se på saken på nytt. Klagenemnda foretok en ny vurdering av saken, men fant ikke grunn til å endre vedtaket.