As søknad om prisnedskrivningstilskudd for korn ble avslått med den begrunnelsen at driften ikke ble ansett for å være kommersiell. Som følge av at Borgarting lagmannsrett la til grunn en annen rettsoppfatning i en sak der også A var part, behandlet Statens landbruksforvaltning søknaden på nytt. Avslaget ble opprettholdt, men med den begrunnelsen at A var ilagt omsetningsforbud for kornet på grunn av manglende varmebehandling. Departementet kom til samme resultat.  En tjenestemann hadde behandlet deler av saken både i Statens landbruksforvaltning og i departementet. Ombudsmannen mente at befatningen med saken både i førsteinstansen og klageinstansen, ikke var ubetinget heldig med tanke på at klagebehandlingen skal fremstå som uavhengig, men kom alt i alt til at han ikke hadde grunn til å anta at det på dette punkt forelå kritikkverdig forhold som kunne ha virket bestemmende på vedtakets innhold.  Det ble videre reist spørsmål om endringen av begrunnelsen for avslaget tilsa at saken skulle ha vært behandlet som en ny sak, istedenfor omgjøring av vedtaket i samme sak. Ombudsmannen mente at det her ikke dreide seg om en «ny sak», men ga uttrykk for at ettersom lagmannsrettens dom gjorde det nødvendig for myndighetene å se på saken på ny, talte gode grunner for at saksbehandlingen burde legges opp slik at det nye grunnlaget for avslaget kunne behandles i to instanser.  Det materielle hovedspørsmålet var om myndighetene hadde rettslig adgang til å avslå søknaden om prisnedskrivningstilskudd med den begrunnelsen at A var ilagt omsetningsforbud for kornet. Ombudsmannen sluttet seg ikke til departementets oppfatning om at det var opp til forvaltningens frie skjønn å vurdere hvorvidt tilskudd skulle gis i den enkelte sak eller ikke, men fant ikke grunnlag for å rette kritikk mot det resultatet departementet kom til i denne konkrete saken.  

Saken gjaldt forståelsen av vedtak om plassering av anneks og tidligere godkjent uthus, jf. plbl. 1985 § 70 nr. 1. Kommunen hadde i 2007 gitt tillatelse til oppføring av uthus. Det oppstod senere uenighet om plasseringen som tiltakshaveren ønsket, var i tråd med tillatelsen fra 2007. Etter ombudsmannens mening var fylkesmannens tolkning av plasseringsangivelsen for snever og det kunne ikke sees at hun hadde gitt en tilfredsstillende begrunnelse for sitt syn. Ombudsmannen ba derfor fylkesmannen om å vurdere saken på nytt.   Fylkesmannen i Telemark foretok deretter en fornyet gjennomgang av saken. Under henvisning til ombudsmannens forståelse ble vedtaket delvis omgjort slik at uthuset ble tillatt oppført i området bak erstatningshytta. Fylkesmannen opprettholdt imidlertid de øvrige delene av kommunens vedtak, herunder plasseringen av annekset. 

Klagen gjaldt avslag på to søknader om rammetillatelse for VVA-anlegg, som skulle benyttes ved senere utbygging av to nye boligfelt på om lag 20 enheter. Klageren (A) anførte at de omsøkte tiltakene ikke kunne rammes av et midlertidig bygge- og deleforbud, som senere var nedlagt for området. På grunn av mangler ved søknadene fremsto det som usikkert om A hadde et krav på å få innvilget søknadene slik de forelå forut for tiltaksforbudet. Alt i alt ble det ikke funnet tilstrekkelig grunnlag for å sette i verk nærmere undersøkelser i saken. Saken ble vurdert i lys av ombudsmannens tidligere uttalelser, herunder i sakene 2007/2067, 2009/196 og 2011/720.  

Foretaket A klaget over ilagt gebyr på kr 200 436 for overtredelse av laksetildelingsforskriften § 29, jf. akvakulturloven § 30 første ledd, jf. akvakulturreaksjonsforskriften § 11. Det var foretatt endring av lokaliteten før tillatelsen forelå. Ombudsmannen kom til at gebyrets størrelse ikke var beregnet i samsvar med regelverket, da det ikke ble foretatt konkrete undersøkelser om foretakets fortjeneste ved overtredelsen. Fiskeridirektoratet ble bedt om å behandle utmålingen av gebyret på nytt.  

Klageren hadde tidligere drevet med radioamatørvirksomhet fra sin enebolig, men ble i 2007 pålagt å fjerne antenner og annet utstyr. Han sendte i 2009 en ny henvendelse til kommunen og anførte blant annet at det forelå endrede forhold og ny teknologi. Departementet behandlet saken som en begjæring om omgjøring, og fant at vilkårene for omgjøring ikke var til stede. Ombudsmannen kom til at klagerens henvendelse fra 2009 burde ha vært behandlet som en ny søknad om tillatelse til å ha antenner og annet utstyr på sin eiendom. Det ble derfor bedt om at saken ble sendt til Post- og teletilsynet for ny realitetsbehandling av søknaden om å gjenoppta radioamatørvirksomheten fra klagerens bolig.

På generelt grunnlag ble Finansdepartementet bedt om en vurdering av om det å summere stipulert tomteverdi med stipulerte bygningsverdier for så å multiplisere denne summen med indre og ytre vurderingsfaktor, var en velegnet og rettslig holdbar metode for å fastsette eiendomsskattetakster. Departementet svarte blant annet at sjablongmetoder for taksering måtte sikre at skattegrunnlaget avspeilte variasjonene i omsetningsverdien mellom de ulike eiendommene i kommunen forholdsmessig. Dersom flere sjablonger ble brukt, måtte disse ta hensyn til ulike forhold ved eiendommen, og det burde fremkomme av retningslinjer hva som skulle vektlegges ved anvendelsen av hver sjablong. Anvendelse av indre og ytre faktor separat på henholdsvis bygning og tomt ville kunne gi «meget god treffsikkerhet». Dersom faktorene ble anvendt på summen av stipulerte tomte- og bygningsverdier, kunne det bli nødvendig å tilpasse faktorenes innhold i lys av dette. Treffsikkerheten ville kunne bli noe mindre ved slik sammenslått faktorbruk, og det ville kunne bli behov for ytterligere korrigerende faktorbruk i tilfeller der verdiforholdet mellom tomt og bygning avvek sterkt fra det vanlige i kommunen. Ombudsmannen merket seg uttalelsene, og la til grunn at kommunene ville innrette seg etter dem.

A søkte den ledige stillingen som rektor ved X skole i Y kommune. A ble ikke innstilt under henvisning til kommunens «objektive» praksis om ikke å tilsette personer i lederstillinger som «har hatt befatning med» en alvorlig overgrepssak ved skolen, og fordi hun unnlot å informere om sin «befatning» med saken under intervjuet. Ombudsmannen kom til at det var en saksbehandlingsfeil at A ikke ble gjort kjent med, og fikk anledning til å kommentere, kommunens tilsettingspraksis på dette området. Kommunens generelle henvisning til gjeldende praksis ble ikke ansett å være et saklig og relevant hensyn ved tilsettingen. Videre kunne ikke hennes manglende opplysning om sin «befatning med overgrepssaken» være av avgjørende betydning.

A klaget til ombudsmannen over at Finansdepartementet hadde nektet fullt innsyn i skatteetatens halvårsrapport til departementet («Rapport for første halvår 2010»), samt innsyn i et vedlegg til rapporten («Overordnet risikovurdering for Skatteetaten i 2011»). Avslaget på begjæringen om innsyn i rapporten var begrunnet i at offentliggjøring kunne motvirke offentlige kontrolltiltak (offentlighetsloven § 24), ved at illojale skattytere ville kunne tilpasse seg skatteetatens kontrolltiltak og kontrollstrategier. Vedlegget ble bl.a. unntatt etter offentlighetsloven § 15 første ledd, da dette var et dokument som departementet hadde innhentet som et ledd i sin interne saksforberedelse. Ombudsmannen ba departementet om å foreta en ny vurdering av adgangen til å unnta deler av rapporten med hjemmel i § 24. Det ble vist til at avslaget overfor A ikke var tilstrekkelig konkret begrunnet og at departementets redegjørelse for ombudsmannen etterlot tvil om det var adgang til hemmelighold. Ombudsmannen viste til den muligheten forvaltningen hadde til å be om at deler av svarbrevet til ombudsmannen ble unntatt fra klagerens innsyn. Det ble ikke funnet grunn til å rette rettslige innvendinger mot departementets avgjørelse om å unnta hele vedlegget fra offentlighet. Ombudsmannen fant grunn til å la saken bero med departementets nye redegjørelse for hvorfor unntaket etter departementets mening var påkrevd.

Saken gjaldt forståelsen av reglene for utdanningsstøtte til utdanning i utlandet. Lånekassen mente at det aktuelle studieopplegget ikke tilfredsstilte kravet til at utdanningen må være lagt opp som fulltidsutdanning, da det fremkom at undervisningsopplegget var tilpasset studenter i full jobb, med forelesninger lagt til fredager og lørdager. Ombudsmannen mente at Lånekassens klagenemnd la til grunn en for snever tolkning av vilkårene i utdanningsstøtteforskriften. Ved vurderingen av om utdanningen er lagt opp som fulltidsutdanning, må det gjøres en konkret vurdering av om det enkelte utdanningsopplegget innebærer at studenten studerer på fulltid, og herunder ses hen til om den samlede studiebelastningen tilsier at studenten studerer på fulltid. Lånekassen ble bedt om å behandle saken på nytt. Lånekassen behandlet saken på nytt og tildelte støtte til utdanning i utlandet.

Medietilsynet fattet vedtak om nye konsesjoner til å drive lokalradio i 2008. Vedtaket ble opphevet av Kulturdepartementet på grunn av saksbehandlingsfeil. Medietilsynet foretok deretter en ny utlysning og fattet et nytt tildelingsvedtak. Dette vedtaket ble etter klage opprettholdt av departementet. Norsk Lokalradioforbund klaget til ombudmannen over saksbehandlingen og rettsanvendelsen. Etter å ha gjennomgått sakens dokumenter og innhentet en redegjørelse fra departementet, fant ombudsmannen å kunne la saken bero. Ombudsmannen knyttet likevel enkelte kommentarer til departements tolkning av regelverket. Hvilken søker som ble tildelt konsesjon, berodde på en skjønnsmessig vurdering som ombudsmannen ikke kunne overprøve.