Klagen gjaldt avslag på to søknader om rammetillatelse for VVA-anlegg, som skulle benyttes ved senere utbygging av to nye boligfelt på om lag 20 enheter. Klageren (A) anførte at de omsøkte tiltakene ikke kunne rammes av et midlertidig bygge- og deleforbud, som senere var nedlagt for området. På grunn av mangler ved søknadene fremsto det som usikkert om A hadde et krav på å få innvilget søknadene slik de forelå forut for tiltaksforbudet. Alt i alt ble det ikke funnet tilstrekkelig grunnlag for å sette i verk nærmere undersøkelser i saken. Saken ble vurdert i lys av ombudsmannens tidligere uttalelser, herunder i sakene 2007/2067, 2009/196 og 2011/720.  

Foretaket A klaget over ilagt gebyr på kr 200 436 for overtredelse av laksetildelingsforskriften § 29, jf. akvakulturloven § 30 første ledd, jf. akvakulturreaksjonsforskriften § 11. Det var foretatt endring av lokaliteten før tillatelsen forelå. Ombudsmannen kom til at gebyrets størrelse ikke var beregnet i samsvar med regelverket, da det ikke ble foretatt konkrete undersøkelser om foretakets fortjeneste ved overtredelsen. Fiskeridirektoratet ble bedt om å behandle utmålingen av gebyret på nytt.  

Klageren hadde tidligere drevet med radioamatørvirksomhet fra sin enebolig, men ble i 2007 pålagt å fjerne antenner og annet utstyr. Han sendte i 2009 en ny henvendelse til kommunen og anførte blant annet at det forelå endrede forhold og ny teknologi. Departementet behandlet saken som en begjæring om omgjøring, og fant at vilkårene for omgjøring ikke var til stede. Ombudsmannen kom til at klagerens henvendelse fra 2009 burde ha vært behandlet som en ny søknad om tillatelse til å ha antenner og annet utstyr på sin eiendom. Det ble derfor bedt om at saken ble sendt til Post- og teletilsynet for ny realitetsbehandling av søknaden om å gjenoppta radioamatørvirksomheten fra klagerens bolig.

På generelt grunnlag ble Finansdepartementet bedt om en vurdering av om det å summere stipulert tomteverdi med stipulerte bygningsverdier for så å multiplisere denne summen med indre og ytre vurderingsfaktor, var en velegnet og rettslig holdbar metode for å fastsette eiendomsskattetakster. Departementet svarte blant annet at sjablongmetoder for taksering måtte sikre at skattegrunnlaget avspeilte variasjonene i omsetningsverdien mellom de ulike eiendommene i kommunen forholdsmessig. Dersom flere sjablonger ble brukt, måtte disse ta hensyn til ulike forhold ved eiendommen, og det burde fremkomme av retningslinjer hva som skulle vektlegges ved anvendelsen av hver sjablong. Anvendelse av indre og ytre faktor separat på henholdsvis bygning og tomt ville kunne gi «meget god treffsikkerhet». Dersom faktorene ble anvendt på summen av stipulerte tomte- og bygningsverdier, kunne det bli nødvendig å tilpasse faktorenes innhold i lys av dette. Treffsikkerheten ville kunne bli noe mindre ved slik sammenslått faktorbruk, og det ville kunne bli behov for ytterligere korrigerende faktorbruk i tilfeller der verdiforholdet mellom tomt og bygning avvek sterkt fra det vanlige i kommunen. Ombudsmannen merket seg uttalelsene, og la til grunn at kommunene ville innrette seg etter dem.

A søkte den ledige stillingen som rektor ved X skole i Y kommune. A ble ikke innstilt under henvisning til kommunens «objektive» praksis om ikke å tilsette personer i lederstillinger som «har hatt befatning med» en alvorlig overgrepssak ved skolen, og fordi hun unnlot å informere om sin «befatning» med saken under intervjuet. Ombudsmannen kom til at det var en saksbehandlingsfeil at A ikke ble gjort kjent med, og fikk anledning til å kommentere, kommunens tilsettingspraksis på dette området. Kommunens generelle henvisning til gjeldende praksis ble ikke ansett å være et saklig og relevant hensyn ved tilsettingen. Videre kunne ikke hennes manglende opplysning om sin «befatning med overgrepssaken» være av avgjørende betydning.

A klaget til ombudsmannen over at Finansdepartementet hadde nektet fullt innsyn i skatteetatens halvårsrapport til departementet («Rapport for første halvår 2010»), samt innsyn i et vedlegg til rapporten («Overordnet risikovurdering for Skatteetaten i 2011»). Avslaget på begjæringen om innsyn i rapporten var begrunnet i at offentliggjøring kunne motvirke offentlige kontrolltiltak (offentlighetsloven § 24), ved at illojale skattytere ville kunne tilpasse seg skatteetatens kontrolltiltak og kontrollstrategier. Vedlegget ble bl.a. unntatt etter offentlighetsloven § 15 første ledd, da dette var et dokument som departementet hadde innhentet som et ledd i sin interne saksforberedelse. Ombudsmannen ba departementet om å foreta en ny vurdering av adgangen til å unnta deler av rapporten med hjemmel i § 24. Det ble vist til at avslaget overfor A ikke var tilstrekkelig konkret begrunnet og at departementets redegjørelse for ombudsmannen etterlot tvil om det var adgang til hemmelighold. Ombudsmannen viste til den muligheten forvaltningen hadde til å be om at deler av svarbrevet til ombudsmannen ble unntatt fra klagerens innsyn. Det ble ikke funnet grunn til å rette rettslige innvendinger mot departementets avgjørelse om å unnta hele vedlegget fra offentlighet. Ombudsmannen fant grunn til å la saken bero med departementets nye redegjørelse for hvorfor unntaket etter departementets mening var påkrevd.

Saken gjaldt forståelsen av reglene for utdanningsstøtte til utdanning i utlandet. Lånekassen mente at det aktuelle studieopplegget ikke tilfredsstilte kravet til at utdanningen må være lagt opp som fulltidsutdanning, da det fremkom at undervisningsopplegget var tilpasset studenter i full jobb, med forelesninger lagt til fredager og lørdager. Ombudsmannen mente at Lånekassens klagenemnd la til grunn en for snever tolkning av vilkårene i utdanningsstøtteforskriften. Ved vurderingen av om utdanningen er lagt opp som fulltidsutdanning, må det gjøres en konkret vurdering av om det enkelte utdanningsopplegget innebærer at studenten studerer på fulltid, og herunder ses hen til om den samlede studiebelastningen tilsier at studenten studerer på fulltid. Lånekassen ble bedt om å behandle saken på nytt. Lånekassen behandlet saken på nytt og tildelte støtte til utdanning i utlandet.

Medietilsynet fattet vedtak om nye konsesjoner til å drive lokalradio i 2008. Vedtaket ble opphevet av Kulturdepartementet på grunn av saksbehandlingsfeil. Medietilsynet foretok deretter en ny utlysning og fattet et nytt tildelingsvedtak. Dette vedtaket ble etter klage opprettholdt av departementet. Norsk Lokalradioforbund klaget til ombudmannen over saksbehandlingen og rettsanvendelsen. Etter å ha gjennomgått sakens dokumenter og innhentet en redegjørelse fra departementet, fant ombudsmannen å kunne la saken bero. Ombudsmannen knyttet likevel enkelte kommentarer til departements tolkning av regelverket. Hvilken søker som ble tildelt konsesjon, berodde på en skjønnsmessig vurdering som ombudsmannen ikke kunne overprøve.

Tine BA (Tine) foretok i august 2007 et trekk på 40 øre per liter levert melk fra A fordi vedkommende ikke var medlem av Tines kvalitetssikringssystem Kukontrollen. Etter henvendelse fra A kunne Konkurransetilsynet ikke se at trekket innebar utilbørlig utnyttelse av Tines dominerende stilling i strid med konkurranseloven § 11, og fant på denne bakgrunn ikke å kunne prioritere saken. A klaget til Fornyings- og administrasjonsdepartementet, som ikke tok klagen til følge. Ombudsmannen kom til at Konkurransetilsynets begrunnelse var mangelfull, og at det ikke var mulig å kontrollere om tilsynets ressursprioritering var forsvarlig. Begrunnelseskravet i konkurranseloven § 12 tredje ledd første punktum kunne ikke anses oppfylt. Ombudsmannen ba om at saken ble behandlet på nytt. Konkurransetilsynet foretok deretter en ny vurdering av saken og opprettholdt sin tidligere konklusjon, men nå med den begrunnelse at saken ut fra ressurssituasjonen ikke kunne prioriteres.

Saken gjaldt namsmannens behandlingstid av en søknad om gjeldsordning, og i hvilken grad gjeldsordningssøkeren hadde mottatt tilstrekkelig informasjon og veiledning om saksgangen. Ombudsmannen kom til at namsmannens behandling av den aktuelle søknaden om gjeldsordning var kritikkverdig. Saksbehandlingstiden hadde vært for lang, og de oppgitte årsakene til dette syntes delvis å bygge på feil forståelse av regelverket. Ombudsmannen fant grunn til å orientere Politidirektoratet om forholdet.