Spørsmålet i saken var om Trondheim kommune hadde grunnlag for et tilbakesøkningskrav overfor A etter at hun i løpet av en periode på ca. halvannet år har fått utbetalt til sammen kr 65 209 for mye i lønn. Kommunen hadde krevd beløpet tilbakebetalt og hadde ved vurderingen av kravet lagt avgjørende vekt på at A ikke var i aktsom god tro med hensyn til størrelsen på lønnsutbetalingene i den aktuelle perioden. Spørsmålet om det foreligger et tilbakesøkningskrav må vurderes etter den ulovfestede læren om condictio indebiti. Det må legges til grunn at A ikke var klar over feilutbetalingen, men at hun burde ha oppdaget feilen dersom hun hadde sjekket lønnsslippene nøyere. Etter en helhetsvurdering kom ombudsmannen til at kommunen ikke kunne kritiseres for å kreve det feilaktig utbetalte beløpet tilbakebetalt.

Klageren mente gebyret for behandling av et privat reguleringsforslag for området Mølleneset i Bergen var foreldet, og at det uansett var grunnlag for reduksjon fordi kommunen hadde overtrådt 12-ukersfristen i plan- og bygningsloven § 30 annet ledd. Det var også spørsmål om gebyret var i samsvar med selvkostprinsippet. Fylkesmannen mente det var inngått avtale om forlengelse av 12-ukersfristen, og at det derfor ikke var grunnlag for å redusere gebyret. Ombudsmannen uttalte at dette standpunktet bygget på en korrekt regelforståelse. Ombudsmannen kom til at det var tvil på flere punkter knyttet til foreldelsesvurderingen. Fylkesmannen hadde dessuten ikke innhentet tilstrekkelig dokumentasjon fra kommunen om gebyret var i tråd med selvkostprinsippet. Ombudsmannen ba fylkesmannen om å utrede og vurdere saken på nytt når det gjaldt disse punktene.

Saken gjaldt hvordan tilleggsavgiften skulle beregnes i et tilfelle der selskap A feilaktig hadde fradragsført inngående merverdiavgift for tidlig – dvs. før det egentlig forelå fradragsrett – og feilen ble oppdaget av avgiftsmyndighetene gjennom et bokettersyn før selskapet hadde hatt anledning til selv å rette opp feilen uoppfordret. Ombudsmannen kom til at det var galt av avgiftsmyndighetene automatisk å beregne tilleggsavgiften på grunnlag av hele beløpet som feilaktig var ført til fradrag, og at det isteden ville samsvare best med uskyldpresumsjonen i EMK og alminnelige forholdsmessighetsbetraktninger å gi selskapet adgang til å sannsynliggjøre at feilen i alle tilfeller ville ha blitt rettet, innen det ble besluttet om og i tilfelle på hvilket grunnlag tilleggsavgift skulle ilegges. Saken ble forelagt Finansdepartementet, som fastholdt den opprinnelige vurderingen. Ombudsmannen besluttet deretter ikke å gå videre med saken.

Saken gjaldt overføring av en innsatt fra et fengsel med lavt sikkerhetsnivå til et fengsel med høyt sikkerhetsnivå. Bakgrunnen var den innsattes atferd og særlig varsler om en angivelig aksjon mot fengselet. Ombudsmannen kritiserte fengselet for brudd på reglene om forhåndsvarsling, slik at den innsatte ble fratatt muligheten til å uttale seg før vedtaket om overføring ble truffet. Videre påpekte ombudsmannen at underretningen om vedtaket ble trenert. Etter ombudsmannens syn heftet det også noe tvil ved selve vedtaket, ved at frykten for negativ presseomtale tilsynelatende hadde stått sentralt.

Ombudsmannen satte høsten 2008 i gang en ny undersøkelse av oppholdstiden til personer som er innsatt i politiets arrester, den såkalte «sittetiden». Spørsmålet som ble reist var i første rekke om sittetiden var i tråd med reglene i politiarrestforskriften 30. juni 2006, og den hovedregelen som der er oppstilt om overføring til fengsel innen to døgn. Ombudsmannen stilte også spørsmål om systemet for å registrere sittetid er godt nok. Etter at det i flere omganger var innhentet opplysninger fra Justis- og politidepartementet, ble undersøkelsen avsluttet våren 2010. Ombudsmannen ga uttrykk for at tallmaterialet knyttet til sittetiden fortsatt ikke var tilfredsstillende. Statistikken oversendt fra departementet viste imidlertid at det fortsatt var et urovekkende høyt antall overskridelser av todøgnsfristen for å overføre arrestanter til fengsel. Ombudsmannen forutsatte at de ansvarlige myndigheter ville arbeide aktivt med å få ned antall overskridelser, og at det i denne forbindelse særlig ble sett hen til samlet oppholdstid i arrestene.

Saken gjaldt en kommunes tildeling av fastlegehjemler ved et legesenter. Kommunen la blant annet vekt på at klageren var samboer med innehaveren av den ene hjemmelen ved senteret. Kommunens holdning var at en slik relasjon var uønsket ved små legesentre, og innkalte henne ikke til intervju. Ombudsmannen kom til at kommunen hadde begått flere feil i saksbehandlingen. Saken var ikke godt nok utredet og klageren fikk ikke anledning til å ta til motmæle mot kommunens syn på sentrale forhold. Kommunehelsetjenestelovens krav om at den faglig best skikkede skal tildeles en ledig hjemmel, kunne ikke tilsidesettes. Behandlingen av saken utgjorde i seg selv en urett mot klageren, og kommunen ble bedt om å se på saken på nytt. Etter en ny gjennomgang konkluderte kommunen med at saksbehandlingsfeilene ikke hadde hatt betydning for utfallet av saken. Kommunen beklaget imidlertid saksbehandlingen.

Kommunen omgjorde en tillatelse den hadde gitt til oppføring av veranda til halvpart av tomannsbolig med den begrunnelse at tillatelsen var ugyldig. Fylkesmannen opprettholdt omgjøringsvedtaket, til tross for at han anså den opprinnelige tillatelsen for å være gyldig. Ombudsmannen kom til at det heftet tvil ved det rettslige grunnlaget fylkesmannen bygget stadfestelsesvedtaket på, og at saksbehandlingen forut for vedtaket var mangelfull. Fylkesmannen ble bedt om å oppheve vedtaket og å behandle saken på nytt.

Skien kommune ga 12. november 2004 bl.a. tillatelse til terrenginngrep på eiendommen X. Tillatelsen ble stadfestet 6. juni 2005 av Fylkesmannen i Telemark. A (heretter klagerne) henvendte seg til Kommunal- og regionaldepartementet med begjæring om omgjøring. Departementet fant ikke grunn til å omgjøre fylkesmannens vedtak. Klagerne henvendte seg deretter til ombudsmannen. I brev 13. juli 2006 ble de orientert om at saken var foreldet for klagebehandling hos ombudsmannen.

Fire irakiske barn fikk avslag på sine søknader om norsk statsborgerskap selv om moren var blitt norsk borger og to av barna var født i riket. Begrunnelsen var at deres identitet ble ansett som uavklart på grunn av usikkerhet knyttet til farens identitet. Spørsmålet var om denne usikkerheten også heftet ved barna på en slik måte at norsk statsborgerskap kunne nektes. Ombudsmannen uttalte at dagens praksis om å nekte norsk statsborgerskap for barn der det hefter tvil ved en av foreldrenes identitet, er streng og kan gi urimelige utslag, særlig der den andre av foreldrene er blitt norsk borger. Praksisen og regelverket burde etter ombudsmannens syn endres, og det var derfor positivt at departementet hadde satt i gang et lovgivningsarbeid vedrørende disse spørsmålene. Det var ikke tilstrekkelige holdepunkter for på rettslig grunnlag å kritisere utfallet av de fire sakene som klagen omfattet. Denne vurderingen hadde imidlertid budt på tvil. Hensynet til barnets beste etter FNs barnekonvensjon art. 3 må vurderes her som på andre områder, og denne vurderingen bør synliggjøres i begrunnelsene som gis. Utlendingsnemnda opplyste senere at det heretter vil fremgå av nemndas vedtak at det er foretatt en vurdering opp mot barnekonvensjonens bestemmelser.

Saken gjaldt krav om dekning av sakskostnader etter Nav Klage og ankes opphevelse av et avslag på en søknad om uføreytelser. Opphevelsen skyldtes at Nav lokals behandling av søknaden hadde vært beheftet med saksbehandlingsfeil. Ombudsmannen kom til at det var grunnlag for å rette kritikk mot Nav Drift og Utviklings avgjørelse i saken, og ba om at vedtaket om avslag på dekning av sakskostnader ble behandlet på nytt.