Konsesjon ble nektet fordi kommunen heller ville at eiendommen ble solgt som tilleggsjord. Den begrunnelsen som var gitt for vedtaket, etterlot begrunnet tvil med hensyn til om vedtaket var lovlig, og fylkeslandbruksstyret ble bedt om å vurdere saken på nytt. Klageren valgte senere å inngå avtale om salg av jordbruksarealet til en annen landbrukseiendom, mot selv å beholde bygningene og skogen. Kommunen ga konsesjon til dette salget.

Spørsmål om en sak om konsesjon til gruvedrift i et område med bl.a. reinbeitevirksomhet var tilstrekkelig opplyst før vedtak ble truffet. Ombudsmannen kom til at grunnloven §§ 110a og 110b samt folkerettslige forpliktelser måtte føre til at utredningsplikten i denne saken var skjerpet i forhold til det som ellers gjelder. I lys av dette skjerpede kravet til sakens opplysning var det begrunnet tvil om konsesjonssaken var tilstrekkelig utredet da vedtak ble truffet. Etter en fornyet vurdering opprettholdt Nærings- og handelsdepartementet konsesjonsvedtaket.

Fylkeslandbruksstyret i Rogaland behandlet en søknad om lemping av vilkår om boplikt. Vedtaket ble påklaget under henvisning til at fylkeslandbruksstyrets vedtak i realiteten hadde vedtatt en skjerpelse av vilkåret. Ombudsmannen kom til at fylkeslandbruksstyret hadde vedtatt et nytt vilkår, og at det ikke var adgang til dette etter konsesjonsloven § 11 annet punktum. Fylkeslandbruksstyret ble bedt om å foreta en fornyet vurdering av saken. Etter ombudsmannens uttalelse behandlet Fylkeslandbruksstyret i Rogaland saken på nytt, og opphevet på møte 17. desember 2009 vedtaket 15. februar 2007 som ugyldig.

Saken gjaldt Fylkesmannen i Hordalands tolkning av opplæringslova § 7-1 om retten til gratis skoleskyss, og spørsmålet om det ved vurderingen av hva som er akseptabel tidsbruk for en grunnskoleelevs skoleskyss, skal tas utgangspunkt i elevens eller skolens sluttid. I saken var skolens sluttid lagt til grunn, noe som førte til lang ventetid for de yngste elevene, herunder for klagerens sønn. Ombudsmannen kom til at det var elevens sluttid som skulle legges til grunn som utgangspunkt ved vurderingen av akseptabel tidsbruk, ikke skolens sluttid. Elevens alder ble pekt på som et forhold som virker inn på hva som må aksepteres av total vente- og reisetid, der de eldste elevene må tåle lengre ventetid enn de yngste. Den lovpålagte tilsynsordningen ved ventetid etter lovens § 7-4 kunne ikke medføre at det må aksepteres lengre ventetid på skolen. Det ble pekt på at retten til gratis skoleskyss til en viss grad må veies mot hensynet til forsvarlig økonomisk forvaltning av lokalsamfunnets midler.

Fylkeskommunen hadde innvilget vesentlig mer i skyssgodtgjørelse til en grunnskoleelev enn en elev i videregående, til tross for at det gjaldt samme skyssmiddel (båt) og at strekningen var kortest i grunnskoleelevens sak. Forskjellsbehandlingen ble begrunnet med at grunnskoleeleven etter loven hadde rett til gratis skyss, mens eleven i videregående skole hadde rett til gratis skyss eller full skyssgodtgjørelse, som i en tilhørende forskrift var satt til en takst lavere enn det som ble antatt å være de reelle utgiftene ved elevtransporten. Fylkeskommunen mente at lovgiver på denne måten hadde lagt opp til en forskjellsbehandling av elevene. Ombudsmannen mente at fylkeskommunen hadde lagt til grunn en uriktig forståelse av skyssbestemmelsene i opplæringslova og forskrift til opplæringslova. Skyssgodtgjørelse for skyss av elever skal dekke de samme kostnader uavhengig om eleven er i grunnskolen eller i den videregående skolen. Da fylkeskommunen ikke hadde vist til noe annet grunnlag for forskjellsbehandlingen enn at elevene var på forskjellige trinn, kom ombudsmannen til at det forelå usaklig forskjellsbehandling og ba om at saken ble behandlet på nytt. Kunnskapsdepartementet ble bedt om å vurdere om forskriftsreguleringen er tilfredsstillende i forhold til lovens ordlyd om «full skyssgodtgjersle».

Fylkeskommunen avslo krav om gratis skoleskyss under henvisning til dispensasjon gitt etter opplæringsforskriften § 10-3 om subsidierte rabattkort for ungdom. Ombudsmannen kom til at kollektivtilbudet der eleven bodde, ikke oppfylte kravene i forskriftsbestemmelsen, og at fylkeskommunen derfor ikke kunne anvende dispensasjonen i dette tilfellet. Fylkeskommunens særskilte klagenemnd ble bedt om å behandle saken på nytt. Saken ble behandlet på nytt og klagen ble tatt til følge.

En standpunktkarakter fra videregående skole var påklaget under henvisning til at det ikke forelå noen vurderingssituasjon som tilsa den gitte karakteren. Fylkeskommunens klagenemnd tok ikke klagen til følge. Det ble ikke gitt noen begrunnelse for vedtaket. Saksbehandleren hos fylkesrådmannen opplyste i ettertid at skolens begrunnelse var mangelfull, men at dette ikke kunne være gjenstand for klage. Ombudsmannen uttalte at fylkeskommunen hadde lagt til grunn feil forståelse av opplæringsforskriften § 5-12 om hva som skal vurderes av klageorganet. Det lå ikke utenfor klagenemndas oppgave å vurdere anførsler om manglende vurderingsgrunnlag og begrunnelse. Ombudsmannen fant flere feil ved den forberedende saksbehandlingen for klagenemnda og at det forelå brudd på nemndas begrunnelsesplikt. Den manglende begrunnelsen var særlig uheldig her, fordi saken gjaldt manglende begrunnelse fra skolen, og fordi det forelå indikasjoner på at ingen av klagerne fikk begrunnelse fra nemnda. Det ble bedt om at saken ble behandlet på nytt. Klagenemnda behandlet saken på nytt. Klagen ble tatt til følge, og saken ble sendt tilbake til skolen for ny vurdering. Skolen vurderte saken på nytt og satte ny karakter.

En elev utøvet vold mot en lærer i påsyn av flere medelever. Skolen informerte senere også andre elever ved skolen om det som hadde skjedd og at hendelsen hadde medført vedtak om utvisning. Etter å ha undersøkt klagen fra den utviste elevens foreldre, kom ombudsmannen til at informasjonen skolen ga, ikke innebar brudd på taushetspliktbestemmelsene i forvaltningsloven.

Lånekassen avslo søknad om bostipend til elev som gikk på rytterlinja på videregående skole. Eleven hevdet blant annet at det på grunn av skoledagenes lengde var nødvendig å bo ved lærestedet. Ombudsmannen kom til at det var uklart hvilke utdanningsrettslige regler Lånekassen hadde lagt til grunn for sin vurdering av skoledagens lengde. Lånekassen ble bedt om å behandle saken på nytt. Ved den nye behandlingen opprettholdt Lånekassen avslaget på søknaden om bostipend.

Spørsmål om Navs praksis med å kreve skriftlig undertegnede søknader på papir og sende vedtak i vanlig brevs form var diskriminerende overfor synshemmede brukere. Etter en gjennomgang av den nye diskriminerings- og tilgjengelighetsloven samt internasjonale konvensjoner om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne, kom ombudsmannen til at han vanskelig på et rettslig grunnlag kunne rette eksplisitt kritikk mot dagens praksis i Nav. Han fant imidlertid grunn til å minne om de skjerpede krav til offentlige myndigheter som nå følger av lov og konvensjon, og oppfordret samtidig til en «overoppfyllelse» av lovens tidsfrister.