Saken gjelder et krav om innsyn i NRKs reiseregninger i forbindelse med dekningen av VM i Planica i 2023. Saken gjelder tolkningen av unntaket for rett til innsyn i redaksjons- og programvirksomhet i NRK, jf. offentlegforskrifta § 1 tredje ledd bokstav i. Saken reiser spørsmål om betydningen av unntaket for praktiseringen av øvrige regler i offentleglova, som klagerett og prinsippet om meroffentlighet. Den reiser også spørsmål om forholdet mellom innsynsreglene på den ene siden, og prinsippet om redaksjonell uavhengighet og kildevernet på den andre siden. NRK og Kultur- og likestillingsdepartementet avviste innsynskravet med henvisning til at reiseregningene faller innenfor unntaksbestemmelsen og dermed utenfor offentleglovas virkeområde. Det ble ikke vurdert meroffentlighet og departementet avgjorde klagesaken uten å få oversendt reiseregningene fra NRK. Sivilombudet kom til at det er begrunnet tvil knyttet til vurderingen av om reiseregningene er omfattet av unntaksbestemmelsen. Videre mente ombudet at departementet skulle ha vurdert merinnsyn, også om dokumentene hadde vært unntatt offentleglovas virkeområde. Ombudet kom også til at departementet skulle ha fått oversendt reiseregningene i forbindelse med departementets klagebehandling. Sivilombudet ba departementet om å behandle saken på nytt i tråd med ombudets syn, og om å bli orientert om utfallet av den nye behandlingen. Videre pekte ombudet på behovet for å vurdere unntaksbestemmelsen, særlig sett i lys av krav om kildevern og prinsippet om redaksjonell uavhengighet. Sivilombudet kritiserte også NRK for å nekte å oversende reiseregningene til ombudet. Ombudet pekte på at dette bidrar til å underminere en effektiv ombudskontroll.

Saken gjelder spørsmålet om dokumenter utarbeidet av Kunnskapsdepartementet for dets interne saksforberedelse fortsatt kan unntas som organinterne jf. offentleglova § 14 etter at de som svar på en anmodning om tilgang til bevis, ble oversendt motparten i forkant av en rettssak. Sivilombudet har kommet til at dokumentene har mistet sin organinterne karakter ved oversendelsen til motparten. For denne vurderingen er det ikke av betydning at kun deler av dokumentene ble påberopt under rettssaken. Oversendelsen til motparten faller ikke inn under unntakene som gjelder i praksis for oversendelse av dokumenter til f.eks. tilsyns- eller kontrollorgan hvor dokumentene beholder sin organinterne karakter. Dokumentene kan derfor ikke lenger unntas som organinterne jf. offentleglova § 14. Ombudet ba departementet om å behandle saken på nytt.

Saken gjelder innsyn i og journalføring av dokumenter om utnevnelsen av Norges ambassadør i Washington D.C. Utenriksdepartementet avslo først kravet med hjemmel i offentleglova § 14 om adgangen til å unnta organinterne dokumenter. Departementet svarte på ombudets undersøkelse at det senere var gitt innsyn og at det ikke var gitt avslag på innsynsbegjæringer på noen dokumenter i sakens anledning. Departementet beklaget videre behandlingstiden av innsynskravet og mente at det var i tråd med regelverket at dokumentene var arkivert i forbindelse med statsrådsbehandlingen. Sivilombudet kom til at Utenriksdepartementets utgangspunkt om at «normalt vil det være hjemmel for og behov for å unnta interne dokument» er uriktig og fant grunn til å minne om at offentleglovas utgangspunkt er at saksdokumenter er offentlige. Ombudet fant også grunn til å knytte noen merknader til adgangen til å unnta dokumenter etter offentleglova § 20. Ombudet merket seg at departementet har beklaget saksbehandlingstiden av innsynskravet, men vil i tiden fremover følge særskilt med på behandlingstiden i innsynssaker i Utenriksdepartementet. Ombudet kom til at det ikke vil være i tråd med arkiv- og offentleglovas krav om fortløpende journalføring å avvente journalføringen til statsrådsbehandlingen har funnet sted så fremt det er dokumenter som er journalføringspliktig i saken. Ombudet kom til at det ikke er oppgitt hjemmelsgrunnlag for at dokumentene i to saker i sakskomplekset ikke skal journalføres eller grunnen til at de ikke er synlig på journalen som er publisert på eInnsyn. Departementet er bedt om å synliggjøre disse i journalen så snart som praktisk mulig, eller oppgi grunnen til at dette ikke skal eller kan gjøres.

Saken gjelder saksbehandlingstiden hos Nærings- og fiskeridepartementet av klager i innsynssaker. Sivilombudet undersøkte konkret behandlingstiden av to klagesaker, men ba også generelt om informasjon om gjennomsnittlig saksbehandlingstid for klager i innsynssaker og om hvilke tiltak som var igangsatt etter ombudets forrige undersøkelse og uttalelse i 2021. Departementet hadde brukt henholdsvis omtrent 35 virkedager og i underkant av 60 virkedager på de to klagesakene. Behandlingstiden var begrunnet med vurderinger av potensielle taushetsbelagte opplysninger og behovet for koordinering og kvalitetssikring på tvers av avdelingene i departementet. Departementet erkjente at behandlingstiden var lenger enn hva som prinsipielt er ønskelig. Gjennomsnittlig saksbehandlingstid av klagesakene ble opplyst å være 48 dager. Sivilombudet har kommet til at departementets saksbehandlingstid i begge saken er for lang og i strid med lovens krav. Innsynsklagene ble ikke behandlet «utan ugrunna opphald», jf. offentleglova § 32 tredje ledd. Klageren skulle ha vært holdt orientert om fremdriften og grunnen til at det tok tid å behandle sakene. Den gjennomsnittlige behandlingstiden på 48 dager er for lang og departementet ble bedt om å igangsette ytterligere tiltak for å få ned saksbehandlingstiden ved behandlingen av innsynsklager.

Saken gjelder innsyn i et brev sendt fra Justis- og beredskapsdepartementet til Politidirektoratet i forbindelse med oppfølgingen av et anmodningsvedtak fra Stortinget vedrørende tap av førerrett på grunn av rusmiddelbruk. Justis- og beredskapsdepartementet avslo en journalists innsynskrav i dokumentet med hjemmel i offentleglova § 15 tredje ledd, jf. første ledd. Det ble ikke gitt merinnsyn. Ombudet kom til at det er begrunnet tvil om dokumentet kan unntas fra innsyn. Departementet har ikke i tilstrekkelig grad forklart hvorfor unntak er nødvendig for å sikre forsvarlige interne avgjørelsesprosesser. For ombudet fremstår dokumentet i all hovedsak som en gjennomgang av faktiske og rettslige premisser, ikke fortrolige råd og vurderinger. I den grad det er nødvendig å unnta deler av dokumentet, er det uansett ombudets syn at departementet bør gi merinnsyn i de øvrige delene. På denne bakgrunn ble departementet bedt om å behandle saken på nytt.

Saken gjelder manglende svar fra Lindesnes kommune på krav om innsyn i alle dokumenter mellom kommunen og eksterne parter i Sodevika-saken, om regulering og utbygging av Sodevika havn og industriområde. Klageren hadde gjentatte ganger tatt opp med kommunen at innsynskravet ikke var fullt ut besvart. Kommunen var uenig med klageren, og mente at innsynskravet var besvart i sin helhet. Sivilombudet er kommet til at innsynskravet ikke er besvart i sin helhet. Kommunens håndtering av den delen av kravet som gjelder «arkivverdige-dokumenter» og som ikke allerede ligger i postlisten, er ikke i samsvar med offentleglova § 30 første ledd om hvordan organet skal gi innsyn og gjøre et dokument tilgjengelig. Ombudet ber kommunen vurdere på nytt hvordan innsyn skal gis i disse dokumentene, og om å gi klageren innsyn i tråd med det som blir bestemt. Fordi kommunen ikke har fattet noen avgjørelser om avslag på innsyn under henvisning til at dokumentene ikke finnes hos kommunen, står store deler av den delen av innsynskravet som gjelder «ikke-arkivverdige dokumenter», ubesvart. Ombudet ber kommunen behandle denne delen av saken. Som ledd i behandlingen må kommunen klarlegge hvilke dokumenter og dokumenttyper som er etterspurt, og undersøke om dokumentene eksisterer hos kommunen eller kommunens representanter. Hvis dokumentene ikke eksisterer, må kommunen utarbeide avslag i tråd med offentleglova § 31 første ledd. Kommunens tidsbruk i saken er ikke i tråd med offentleglova § 29 første ledd andre setning. Videre har kommunen ikke overholdt veiledningsplikten i forvaltningsloven § 11. Ombudet ber om å bli holdt orientert om hvordan kommunen følger opp innsynssaken videre. Hensett til tiden som har gått siden innsynskravet ble fremsatt, forutsettes det at sakens gis prioritet.

Saken gjelder spørsmålet om Statsforvalteren kunne etterkomme en anmodning fra NRK om å formidle en henvendelse til pårørende etter et pasientdødsfall. Sivilombudet var enig med Statens Helsetilsyn i at Statsforvalteren ikke kunne videreformidle henvendelsen til den/de pårørende uten på komme i konflikt med forvaltningsloven § 13 første ledd nr. 1, om taushetsplikt for noens personlige forhold. All den tid anmodningen var avslått under henvisning til forvaltningsloven § 13 første ledd nr. 1, mente ombudet at Helsetilsynet skulle ha vurdert hvilken betydning prinsippet i helsepersonelloven § 24 første ledd har for vurderingen etter forvaltningsloven § 13 a, om begrensninger i taushetsplikten når det ikke er behov for beskyttelse. Helsetilsynet ble bedt om å merke seg dette for fremtidige saker og søke å sikre at ikke tilsvarende feil skjer igjen.I forbindelse med Sivilombudets undersøkelse vurderte Helsetilsynet helsepersonelloven § 24 første ledd, og kom til at momentene i bestemmelsen hverken hver for seg eller samlet tilsa at vilkårene i forvaltningsloven § 13 a nr. 3 var oppfylt. Ombudet har ikke rettslige innvendinger mot konklusjonen.

Saken gjelder Landbruks- og matdepartementets saksbehandlingstid ved behandling av en klage på innsynsavslag. Klageren ble gjennom foreløpig svar forespeilet en saksbehandlingstid som innebærer en samlet behandlingstid på over åtte måneder etter at departementet mottok klagen. Den lange saksbehandlingstiden ble begrunnet med stor saksmengde og at det konkrete innsynskravet var omfattende og krevde grundige vurderinger. Ombudet er kommet til at departementets saksbehandlingstid er for lang og i strid med offentleglova § 32 tredje ledd. Ressurssituasjonen og det at innsynskravet krever vanskelige vurderinger kan ikke forsvare den forespeilede saksbehandlingstiden på over åtte måneder. Ombudet er også kommet til at den gjennomsnittlige saksbehandlingstiden på 72 dager ved behandlingen av andre innsynsklager, er uakseptabelt lang. Departementet bes om å iverksette tiltak for å få ned saksbehandlingstiden ved behandlingen av innsynsklagene.

Saken gjelder krav om innsyn i dokumenter i Innbyggerpanelet i Røros kommunes digitale plattform «Decidim». Innsyn ble avslått etter offentleglova § 14 første ledd, om organinterne dokumenter. Panelet er vedtatt opprettet av kommunestyret, og består av 18 deltakere, som alle er innbyggere i kommunen, og som i en toårs-periode skal komme med innspill og råd til kommunens politikere i saker bestemt av enten kommunestyret eller formannskapet. Statsforvalteren stadfestet avslaget. Det ble lagt til grunn at dokumentene besto av intern saksforberedelse, og at Innbyggerpanelet var en del av Røros kommune. I forbindelse med Sivilombudets undersøkelse mente Statsforvalteren at panelet ikke må defineres som et folkevalgt organ etter kommuneloven. Gitt at panelet måtte anses som et folkevalgt organ, var ingen av dokumentene «saksframlegg med vedlegg» etter offentleglova § 16 første ledd bokstav a. Statsforvalteren mente derfor at dokumentene i alle tilfeller kunne unntas fra innsyn etter § 14. Sivilombudet kom til at Innbyggerpanelet må defineres som et folkevalgt organ etter kommuneloven i relasjon til reglene om offentlighet og innsyn, og at panelet derfor er en del av organet Røros kommune i tilknytning til offentleglova. Ombudet mente at vilkårene for unntak etter offentleglova § 14, jf. § 16 isolert sett var oppfylt, men at dette ikke automatisk ledet til at klageren ikke hadde rett til innsyn. Ombudet ba Statsforvalteren vurdere om dokumentene i plattformen inneholder aktivitet som skulle vært gjort i et møte etter kommuneloven § 11-2, jf. også § 11-5 om møteoffentlighet, og hvilken betydning dette eventuelt har for klagerens rett til innsyn i dokumentene. Statsforvalteren ble bedt om å behandle saken på nytt.

Saken gjelder Mattilsynets avslag på innsyn i navn og ID-nummer på 13 hunder som er omtalt i en rapport fra tilsynet. Rapporten er omtalt i en straffedom om seksuell misbruk av hunder. Som begrunnelse for avslaget viste Mattilsynet til at opplysninger om at en hund har vært utsatt for seksuelle overgrep, er opplysninger om hundens nåværende eller tidligere eiers personlige forhold, og som derfor er omfattet av taushetsplikten. Mattilsynet opplyste imidlertid om ett hundenavn med begrunnelsen at hunden var omtalt med navn i dommen, og derfor var offentlig kjent. Sivilombudet har ikke innvendinger til Mattilsynets vurdering av at opplysninger om at en hund har vært utsatt for seksuelle overgrep, kan være en opplysning det er vanlig for eier eller tidligere eier, å ville holde for seg selv, og som dermed er omfattet av taushetsplikten etter forvaltningsloven. Etter en gjennomgang av dokumentene er imidlertid ombudet i tvil om også andre hunder som er omfattet av innsynskravet er nevnt i straffedommen, og dermed alminnelig kjent, jf. forvaltningsloven § 13 a nr. 3. På denne bakgrunn ber ombudet Mattilsynet vurdere innsynskravet på nytt.