Saken gjelder klagebehandling av et særskilt løyve til å fravike byggegrense mot kommunal vei. Granvin kommune ga byggetillatelse til oppføring av to landbruksbygg. Som del av tillatelsen fikk tiltakshaver særskilt løyve til å fravike byggegrense mot kommunal vei, jf. veglova § 29 og § 30. Eieren av en naboeiendom påklaget tillatelsen. Kommunen ved formannskapet vurderte saken på nytt. Formannskapet fant ikke grunn til å endre vedtaket og oversendte saken til Fylkesmannen for endelig avgjørelse. Fylkesmannen stadfestet kommunens vedtak. Fylkesmannen behandlet imidlertid ikke det særskilte løyvet, men skrev i vedtaket at Fylkesmannen ikke er klageinstans for kommunens avgjørelser etter veglova. Ombudsmannen er kommet til at formannskapets behandling av klagen i helhet må forstås som en forberedende behandling i medhold av forvaltningsloven § 33 av kommunens vedtak etter plan- og bygningsloven og ikke som et endelig klagevedtak etter veglova. Det særskilte løyvet etter veglova til å fravike byggegrensen mot kommunal vei, har følgelig ikke vært behandlet i to instanser. Ombudsmannen ber kommunens klageinstans om å fatte endelig klagevedtak om det særskilte løyvet. Ombudsmannen er også kommet til at Fylkesmannen burde ha orientert tiltakshaver om muligheten for at det særskilte løyvet ikke var klagebehandlet. Videre burde Fylkesmannen ha opplyst tiltakshaver om at en eventuell klagebehandling kunne medføre at det særskilte løyvet til å fravike byggegrense mot vei ble omgjort, og at tiltaket i så fall ikke kunne iverksettes.

Saken gjelder Os kommunes saksbehandlingstid i sak om ulovlighetsoppfølging etter plan og bygningsloven kapittel 32. Fylkesmannen i Hordaland fattet i 2012 endelig vedtak om lovligheten av en mur fra 2009 som var oppført uten tillatelse. Kommunen har ikke brakt det ulovlige tiltaket i overenstemmelse med Fylkesmannens vedtak. Ombudsmannen er kommet til at den medgåtte saksbehandlingstiden ikke er i samsvar med forvaltningsloven § 11 a første ledd. Ombudsmannen forutsetter at kommunen følger opp saken i henhold til plan- og bygningsloven § 32-1. Kommunen må også holde sakens parter orientert om den videre saksgangen jf. forvaltningsloven § 11 a annet ledd.

Saken gjelder ansettelse av lege i spesialisering (LIS). Spørsmålet er om et sykehus har adgang til å vektlegge at kandidaten allerede har kommet så langt i spesialiseringen at denne kan fullføres uten ansettelse i den aktuelle ledige stillingen. Ombudsmannen er kommet til at sykehuset har lagt en uriktig forståelse av kvalifikasjonsprinsippet til grunn ved å legge avgjørende vekt på at klageren snart hadde fullført sin spesialisering. Om klageren faktisk var bedre kvalifisert enn noen av de ansatte, gir saken ikke tilstrekkelig grunnlag for å ta stilling til. Manglende dokumentasjon gjør at sykehuset anbefales å gjennomgå regelverk og rutiner for å ivareta kravet til skriftlighet i fremtidige ansettelsessaker.

Klageren søkte på en fast stilling som politibetjent, og ble innstilt slik at han lå an til å få en av stillingene. Da ansettelsesrådet behandlet saken, ble andre innstilte kandidater vurdert som bedre kvalifisert enn han. De vurderingene ansettelsesrådet hadde foretatt, fremgikk ikke av protokollen fra møtet eller av andre skriftlige nedtegnelser. At ansettelsesrådet ikke dokumenterte skriftlig vurderingen av klagerens kvalifikasjoner, er i strid med kravet til skriftlighet i ansettelsessaker. Dette er heller ikke i samsvar med politiets eget personalreglement. Politidistriktet bes merke seg dette, og følge opp egne rutiner i fremtidige ansettelsessaker. Slik saken i etterkant er blitt opplyst for ombudsmannen, er det ikke grunnlag for å rette kritikk mot selve kvalifikasjonsvurderingen ansettelsesrådet foretok.

Saken dreier seg om Fylkesmannen i Aust- og Vest-Agders vedtak om tvangsmedisinering. Det sentrale i saken er Fylkesmannens forståelse og anvendelse av psykisk helsevernlovens krav om at tvangsmedisinering bare kan igangsettes og gjennomføres når det med «stor sannsynlighet kan føre til helbredelse eller vesentlig bedring i pasientens tilstand, eller at pasienten unngår vesentlig forverring av sykdommen». Lovens krav til «stor sannsynlighet» for positiv effekt av tvangsmedisinering innebærer at det kreves mer enn alminnelig sannsynlighetsovervekt for slik effekt for at tvangsmedisineringen skal være lovlig. Kravet knytter seg til den enkelte pasient og ikke til en gruppe pasienter. Det er begrunnet tvil knyttet til om kravet er oppfylt i saken. Fylkesmannens begrunnelsesplikt er under enhver omstendighet ikke oppfylt. Det fremgår heller ikke av vedtaket at lovens vilkår om at den gunstige virkningen klart må oppveie ulempene, er vurdert. Dette er også i strid med forvaltningslovens krav til begrunnelse. Det er i strid med god forvaltningsskikk at den muntlige kommunikasjonen mellom Fylkesmannens saksbehandler og behandlingsansvarlige ikke er nedtegnet og arkivert. Fylkesmannen bes merke seg ombudsmannens merknader i denne saken og legge disse til grunn ved behandlingen av fremtidige saker om tvangsmedisinering.

Saken gjelder Utlendingsnemndas avslag på søknad om Schengenvisum for en pakistansk borger. Hun skulle til Norge for å besøke sin norske ektemann, som samtidig også var formelt gift med en annen kvinne i Norge. Utlendingsmyndighetene har hjemmel til å avslå søknader om visum dersom innvandringsregulerende hensyn taler mot at visum gis. Avslaget i denne saken bygget på at klagers returforutsetninger var svake, og at det ikke forelå velferdshensyn som kunne veie opp for dette. Det var derfor innvandringsregulerende hensyn som talte mot at visum skulle gis til klager. Ombudsmannen er kommet til at den delen av Utlendingsnemndas vedtak som gjaldt vurderingen av forholdet mellom klager og ektemannen som et velferdshensyn, ikke var godt nok begrunnet. Det er ikke nok kun å vise til at ekteskapet deres ikke kan legges til grunn, uten å foreta noen nærmere individuell vurdering av relasjonen dem imellom. Basert på Utlendingsnemndas redegjørelse hit, og begrunnelsen i vedtaket for øvrig, har ombudsmannen likevel ikke rettslige innvendinger mot den konkrete skjønnsmessige vurderingen av om det forelå innvandringsregulerende hensyn som talte mot innvilgelse av visumsøknaden.

Saken gjelder ansettelsen av pleie- og omsorgssjef i X kommune. I utlysningsteksten sto det at kommunen «fortrinnsvis» søkte etter kandidater med sykepleierutdanning. «Annen type utdanning» kunne vurderes dersom øvrige kvalifikasjoner og lederegenskaper tilsa at søker var egnet til stillingen. Klageren mente seg forbigått. Hun hadde vernepleierutdanning, og hadde tidligere vært ansatt i den utlyste stillingen i tolv år. Ombudsmannen mener kommunen handlet i strid med kravene til en forsvarlig ansettelsesprosess da den unnlot å vurdere om klagers kvalifikasjoner og lederegenskaper kunne veie opp for at hun ikke var utdannet sykepleier. Når arbeidsgivers vurdering av klagers kvalifikasjoner er mangelfull, er det vanskelig for ombudsmannen å gjennomføre en effektiv kontroll av ansettelsesprosessen. Ombudsmannen kan da heller ikke ta standpunkt til om kommunen tok usaklige hensyn ved vurderingen av klagers søknad.

Som ledd i oppgaven med å skaffe faste representanter og verger til enslige mindreårige asylsøkere, har fylkesmennene lister over mulige personer. Det er undersøkt om det å bli strøket fra listen er å anse som et enkeltvedtak som kan påklages. Ombudsmannen er kommet til at det å ta en person ut av slike lister vanskelig kan ses å være et enkeltvedtak etter definisjonen i forvaltningsloven § 2 første ledd bokstav b, jf. bokstav a. Statens sivilrettsforvaltning bes vurdere om det kan være hensiktsmessig med en gjennomgang av ordningen, eventuelt også fra Justisdepartementets side.

Saken gjelder Fylkesmannens behandling av en klage på en barneverntjenestes valg av fosterhjem for en gutt. Guttens tante ønsket å være fosterhjem for ham, og klagde derfor på barnevernets saksbehandling og beslutning om å plassere ham i et annet fosterhjem. Både barneverntjenesten og Fylkesmannen besvarte klagen med at den som ikke er part i saken, ikke kan få informasjon om saken. Ombudsmannen er kommet til at Fylkesmannens behandling av klagen har flere svakheter. Fylkesmannens tilbakemelding til klagerne burde inneholdt en orientering om hvorfor tilsyn ikke ble åpnet. Det var også feil å anse taushetsplikten til hinder for å gi et svar på klagen. Fylkesmannen har erkjent svakhetene i saksbehandlingen og har nå gitt en nærmere redegjørelse for hvorfor det ikke ble åpnet tilsyn i saken. Det er derfor ikke grunn til å be om at denne saken behandles på nytt. Ombudsmannen ber imidlertid Fylkesmannen merke seg ombudsmannens synspunkter og sørge for at krav til god forvaltningsskikk og forsvarlig saksbehandling ivaretas ved behandlingen av fremtidige klager på barneverntjenesten.

Sakens sentrale spørsmål var om kommunens midlertidige ansettelse av en lærer i to fag uten formell pedagogisk kompetanse og uten formell kompetanse i det ene faget var i strid med kompetansekravene fastsatt i opplæringslova med tilhørende forskrifter. Ombudsmannen kom til at den midlertidige ansettelsen var i strid med opplæringslova § 10-6. Dette fordi klageren, som ble innstilt som nr. 2, måtte anses å oppfylle opplæringslovens kompetansekrav. Følgelig syntes klageren å være blitt forbigått.