Etter utlysning vinteren 2017 tildelte X kommune 100 % driftstilskudd til en fysioterapeut som ledd i en nedtrappingsplan. Klageren mente både kommunens og klagenemndas saksbehandling var preget av feil og mangler, og i tillegg at tildelingen bygget på feilvurderinger. Da ombudsmannen undersøkte saken erkjente kommunen at det var begått saksbehandlingsfeil både når det gjaldt den skriftlige underretningen og begrunnelsen som søkerne fikk om tildelingen. Forberedelsen av klagesaken hadde også sviktet ved at sentrale dokumenter ikke ble oversendt til klagenemnda før behandlingen der. I tillegg oppfylte heller ikke klagenemndas vedtak forvaltningslovens krav til begrunnelse. For øvrig er ombudsmannen i tvil om kommunen forsto og anvendte kvalifikasjonsprinsippet riktig. Kommunen har opplyst at behandlingsrutinene for saker om driftstilskudd skal forbedres. Ombudsmannen ber om at de nye rutinene er klare før neste gang det lyses ut en avtalehjemmel for fysioterapeut.

Fylkesmannen åpnet tilsynssak mot X kommune om mulige brudd på helselovgivningen ved en virksomhet innen helsesektoren. Tilsynet gjaldt både virksomheten som sådan og virksomhetens fagleder. For faglederen gjaldt saken påstander om urettmessig tilegnelse av opplysninger i pasientjournaler. Fylkesmannen varslet kommunen om tilsynet og ba kommunen om å innhente faglederens uttalelse i saken, men skrev ikke et eget brev til faglederen. Faglederen fikk lese brevet fra Fylkesmannen, men kommunen involverte henne ikke i saksbehandlingen forøvrig. Da ombudsmannen tok opp saken, erkjente Fylkesmannen at de på sviktende grunnlag hadde forutsatt at faglederen hadde fått tilstrekkelig informasjon i saken av kommunen, og var blitt gjort kjent med grunnlaget for påstandene om «journalsnoking». Ombudsmannen fremhever at Fylkesmannen i tilsynssaker må følge god forvaltningsskikk og oppfylle kravene til forsvarlig saksbehandling. Saken må være tilstrekkelig opplyst før den avgjøres. De involverte partenes rett til kontradiksjon må ivaretas. I dette tilfellet hadde faglederen verken fått tilgang til grunnlaget for påstandene mot henne eller tilgang til all relevant informasjon i saken. Hennes rett til kontradiksjon var derfor ikke godt nok ivaretatt. Den saksbehandlingsfeilen kan ha virket bestemmende for avgjørelsens innhold. Ombudsmannen har derfor bedt Fylkesmannen vurdere saken på nytt.

Saken gjelder størrelsen på omsorgslønnen til en far som har en tenåringssønn med omfattende behov for heldøgns tilsyn og pleie. Sønnen er delvis på avlastningsinstitusjon. Da avlastningen i september 2014 ble økt til annenhver uke, reduserte kommunen omsorgslønnen fra 100% til 80%. Fylkesmannen opphevet kommunens vedtak fordi utredningen var mangelfull og rettsanvendelsen feil. I kommunens nye vedtak ble omsorgslønnen redusert fra 100% til 50%. Fylkesmannen opphevet vedtaket fordi tjenestetilbudet til far og sønn ikke var på et forsvarlig nivå. Fylkesmannen stadfestet kommunens tredje vedtak, som reduserte fars omsorgslønn fra 100% til 77%. I de to opphevelsesvedtakene påpekte Fylkesmannen at det er feil rettsanvendelse å praktisere et generelt maksimum for særlig tyngende omsorgsarbeid på 37,5 timer per uke. Ombudsmannen er i tvil om Fylkesmannen fastholdt dette standpunktet i stadfestelsesvedtaket. Ombudsmannen mener uansett at Fylkesmannens plikt til å påse at saken er «så godt opplyst som mulig», ikke er tilfredsstillende oppfylt. Beregningen av fars tidsbruk bygger – uten nærmere forklaring – på strammere tider enn avlastningsinstitusjonens dokumenterte tidsbruk for tilsvarende tilsyn og pleie. Fylkesmannens forsvarlighetsvurdering svikter også på avgjørende punkter. Forsvarlighetskravet i helse- og omsorgstjenesteloven § 4-1 gjelder både enkelttjenestene hver for seg og det helhetlige tilbudet til tjenestemottaker. Ombudsmannen ber Fylkesmannen behandle saken på nytt, og da også oppfylle de krav som gjeldende rett stiller til vurderingene og vektleggingen av hva som er til barnets beste. Fylkesmannen bes også forbedre saksbehandlingsrutinene knyttet til saker som berører barn, slik at disse best mulig sikrer at de krav som gjeldende rett stiller til forvaltningen når det gjelder å ivareta barns beste blir oppfylt.

Saken gjelder innsyn i et brev fra Senior National Representatives ved Joint Warfare Center om økning i lokale skatter. Forsvarsdepartementet avslo innsyn under henvisning til utenrikspolitiske interesser og nasjonale forsvars- og sikkerhetsinteresser. Ombudsmannen er kommet til at departementet ikke har vist til konkrete forhold som oppfyller skadekravene i offentleglova § 20 om Norges utenrikspolitiske interesser og offentleglova § 21 om nasjonale forsvars- og sikkerhetsinteresser for alle opplysningene i dokumentet. Resten av dokumentet kan ikke unntas etter offentleglova § 12.

Saken gjelder saksbehandlingen i forbindelse med valg av kandidater til intervju til en ledig stilling i Kystverket. Klageren har tidligere hatt samme type stilling, men ble likevel ikke innkalt til intervju. Som forklaring fikk han opplyst at han ikke har de rette personlige egenskapene for stillingen. Denne vurderingen bygget på tilbakemeldinger fra hans tidligere ledere i Kystverket. Da ombudsmannen ba om en redegjørelse, erkjente Kystverket at opplysningene fra de tidligere lederne ikke ga tilstrekkelig grunnlag for å konkludere om klagerens personlige egnethet. Opplysningene stammet fra et arbeidsforhold avsluttet seks år tidligere, og klageren skulle derfor blitt innkalt på intervju. Ombudsmannen er enig i dette. Innhenting av opplysninger uten å først klarere innhentingen med søkeren var i denne saken innenfor rammene for god forvaltningsskikk. Kontradiksjonsprinsippet ble brutt da opplysningene ble tillagt avgjørende vekt, uten at klager fikk mulighet til å imøtegå disse.

Saken gjelder Utlendingsnemndas avslag på søknad om oppholdstillatelse etter reglene om familieinnvandring. Før en utlending fremmet søknad om familieinnvandring hadde hun søkt asyl i Norge. Hovedspørsmålet i ombudsmannssaken har vært om utlendingsmyndighetene burde veiledet henne om muligheten til å søke familieinnvandring med ektemannen i Norge under behandlingen av hennes asylsøknad. Slik veiledning ble først gitt ett år og tre måneder etter at søknaden ble fremmet, og da hadde fristen etter utlendingsforskriften § 10-8 for å få unntak fra underholdskravet utløpt. Ombudsmannen er kommet til at utlendingsmyndighetene skulle ha veiledet om ordningen med familieinnvandring på et tidligere tidspunkt. Veiledningsplikten var derved brutt ved behandlingen av asylsaken. Utlendingsnemnda bes om å vurdere familieinnvandringssaken på nytt og om å se hen til bruddet på veiledningsplikten i den nye vurderingen av søknaden.

Saken gjelder politi- og påtalemyndighetens behandlingstid i en straffesak om økonomisk kriminalitet. Saken ble anmeldt i 2011 og klager ble siktet i 2013, men saken er fortsatt ikke ferdig etterforsket hos politiet. At det nå er gått mer enn fem år fra siktelsen i saken uten at tiltalespørsmålet er avgjort, strider med kravet til fremdrift i strprl. § 226 fjerde ledd. Selv i kompliserte saker må det kunne forventes at det tildeles tilstrekkelig ressurser fra politi- og påtalemyndigheten til at tiltalespørsmålet kan avgjøres før det er gått fem år etter siktelsen. I lys av den lange behandlingstiden som saken nå har fått, ber ombudsmannen X statsadvokatembeter ta de grep som er nødvendig for å sikre at saken faktisk blir ferdigstilt hos politidistriktet innen rimelig tid. Ombudsmannen har merket seg at statsadvokaten vil gi saken prioritet når den kommer til behandling. Det bes om at ombudsmannen blir holdt orientert om statsadvokatens videre oppfølging av saken, og får kopi av påtaleavgjørelsen når denne foreligger.

Saken gjelder Utlendingsnemndas veilednings- og utredningsplikt i en sak om familieinnvandring. Utlendingsmyndighetene avslo søknaden fordi søkerne ikke hadde dokumentert at referansepersonens norske skilsmisse med en tidligere ektefelle var registrert også i hjemlandet, i tråd med kravet etter utlendingsforskriften § 9-1a. Ombudsmannen er kommet til at Utlendingsnemnda burde utredet nærmere om og eventuelt hvordan en norsk skilsmisse kan registreres i Afghanistan, og at nemnda dermed ikke sørget for sakens opplysning i tråd med utredningsplikten etter forvaltningsloven § 17. Videre er veiledningsplikten i forvaltningsloven § 11 ikke ivaretatt fordi referansepersonen fikk misvisende og utilstrekkelig informasjon om hvilken dokumentasjon som skulle leveres. Nemnda bes om å behandle saken på nytt.

Et tidligere barnevernsbarn hadde fått rettferdsvederlag på kr. 300 000 for plasseringen på en spesialskole. Senere søkte han oppreisning fra oppreisningsordningen for tidligere barnevernsbarn i Møre og Romsdal for oppholdet ved den samme spesialskolen, og for den senere plasseringen på et ungdomshjem. Oppreisningsutvalget for Møre og Romsdal avkortet oppreisningen på kr. 400 000 for begge plasseringene med hele rettferdsvederlaget, da de anså grunnlaget for rettferdsvederlaget for fullt ut å være det «samme forhold» som grunnlaget for oppreisningen, jf. avkortingsbestemmelsen i oppreisningsordningens vedtekter. Ombudsmannen er kommet til at opphold på ulike institusjoner ikke kan regnes som «det samme forhold» etter avkortingsbestemmelsen i § 7 i oppreisningsordningens vedtekter. Det er derfor kun den delen av oppreisningen som gjelder plasseringen på spesialskolen Y som kan avkortes med det statlige rettferdsvederlaget for opphold på spesialskole Y. Utvalgets avgjørelser oppfyller heller ikke kravene til begrunnelse som følger av forvaltningsloven § 25 og god forvaltningsskikk.

Fjell kommune ga tillatelse til oppføring av parkeringsplass, kjørevei og støttemurer i nabogrensen. Fylkesmannen i Hordaland kom til at tiltakene var i strid med avstandskravet i plan- og bygningsloven § 29-4 annet ledd og opphevet kommunens vedtak. Selv om tiltakene var inntegnet i nabogrensen i reguleringsplankartet, konkluderte Fylkesmannen med at det var nødvendig med uttrykkelig byggegrense i plan før avstandskravet i § 29-4 kunne anses fraveket. Ombudsmannen er kommet til at «bestemt i plan» i § 29-4 annet ledd ikke bare retter seg mot egen byggegrense i plan. Også andre planbestemmelser vil kunne være aktuelle. Dersom et tiltak tydelig er tegnet inn i nabogrensen i plankartet, er inntegningen et sterkt moment for at kommunen har «bestemt i plan» hvor tiltaket skal ligge. Avstandskravet i § 29-4 annet ledd vil i så fall kunne anses fraveket.