Saken gjelder en kommunes behandling av søknad om etableringstilskudd og tilskudd for tilpasning av bolig. Ombudsmannen merker seg at kommunen har erkjent flere saksbehandlingsfeil, blant annet manglende begrunnelse, mangelfull underretning og brudd på kommunelovens habilitetsregler. Klagenemnda traff to realitetsvedtak i saken med tre ukers mellomrom. I det første vedtaket ble partene gitt medhold i klagen uten ytterligere presiseringer. I det påfølgende vedtaket ble partene innvilget bare en tredjedel av det omsøkte etableringstilskuddet, og tilpasningstilskudd ble ikke nevnt. Ombudsmannen ber klagenemnda vurdere om forvaltningslovens vilkår for å omgjøre klagenemndas første vedtak var til stede.

Saken gjelder vedtak om bortvisning i 24 timer i medhold av politiloven § 7 første ledd nr. 3 (avvergingsalternativet). Vedtaket ble fattet muntlig på stedet, og den bortviste ble kun orientert muntlig om vedtaket. Bortvisningsvedtaket ble ikke bekreftet skriftlig i etterkant, og det ble heller ikke gjort nedtegnelser knyttet til grunnlaget for vedtaket. Klage til politidistriktet over politiets tjenesteutøvelse førte ikke frem. Ved påfølgende klage til Politidirektoratet la direktoratet til grunn at unntaket fra klagerett i forvaltningslovforskriften § 30 bokstav a kom til anvendelse. Direktoratet foretok likevel en legalitetskontroll av bortvisningsvedtaket og konkluderte med at vilkårene for bortvisning var til stede. Politidirektoratet foretok ikke noen egen vurdering av om de aktuelle polititjenestemennene hadde opptrådt kritikkverdig. Slik saken er opplyst, fremstår det som kritikkverdig at bortvisningsvedtaket ikke ble fattet skriftlig, og at den som ble bortvist heller ikke mottok noen skriftlig underretning om vedtaket. Forvaltningsloven §§ 23 og 27 gir ikke grunnlag for noe generelt unntak fra hovedreglene om skriftlig vedtak og underretning i tilfeller hvor vedtak treffes på stedet. Under alle omstendigheter burde det muntlige bortvisningsvedtaket vært nedtegnet i etterkant. Også hjemmelen og de viktigste faktiske omstendighetene som lå til grunn for vedtaket, burde vært nedtegnet. Ombudsmannen er enig i at forvaltningslovens regler om klagerett ikke kom til anvendelse på det aktuelle bortvisningsvedtaket. Undersøkelsene herfra gir heller ikke grunnlag for å konstatere feil ved lovanvendelsen som lå til grunn for vedtaket. Det er heller ikke grunn til å kritisere Politidirektoratet for ikke å ha foretatt en egen vurdering av om det ble begått kritikkverdig forhold i tjenesten i forbindelse med bortvisningen.

Saken gjelder vedtak om bortvisning i 24 timer i medhold av politiloven § 7 første ledd nr. 3 (avvergingsalternativet). Vedtaket ble fattet muntlig på stedet, og den bortviste ble kun orientert muntlig om vedtaket. Bortvisningsvedtaket ble ikke bekreftet skriftlig i etterkant, og det ble heller ikke gjort nedtegnelser knyttet til grunnlaget for vedtaket. Klage til politidistriktet over politiets tjenesteutøvelse førte ikke frem. Ved påfølgende klage til Politidirektoratet la direktoratet til grunn at unntaket fra klagerett i forvaltningslovforskriften § 30 bokstav a kom til anvendelse. Direktoratet foretok likevel en legalitetskontroll av bortvisningsvedtaket og konkluderte med at vilkårene for bortvisning var til stede. Politidirektoratet foretok ikke noen egen vurdering av om de aktuelle polititjenestemennene hadde opptrådt kritikkverdig. Slik saken er opplyst, fremstår det som kritikkverdig at bortvisningsvedtaket ikke ble fattet skriftlig, og at den som ble bortvist heller ikke mottok noen skriftlig underretning om vedtaket. Forvaltningsloven §§ 23 og 27 gir ikke grunnlag for noe generelt unntak fra hovedreglene om skriftlig vedtak og underretning i tilfeller hvor vedtak treffes på stedet. Under alle omstendigheter burde det muntlige bortvisningsvedtaket vært nedtegnet i etterkant. Også hjemmelen og de viktigste faktiske omstendighetene som lå til grunn for vedtaket, burde vært nedtegnet. Ombudsmannen er enig i at forvaltningslovens regler om klagerett ikke kom til anvendelse på det aktuelle bortvisningsvedtaket. Undersøkelsene herfra gir heller ikke grunnlag for å konstatere feil ved lovanvendelsen som lå til grunn for vedtaket. Det er heller ikke grunn til å kritisere Politidirektoratet for ikke å ha foretatt en egen vurdering av om det ble begått kritikkverdig forhold i tjenesten i forbindelse med bortvisningen.

Saken gjelder Kristiansund kommunes saksbehandlingstid i sak om ulovlighetsoppfølging etter plan- og bygningsloven kapittel 32. Kommunen har etter fire år fortsatt ikke behandlet saken. Nærmere to år er gått siden kommunen fremholdt at den ville prioritere saken. Ombudsmannen har kommet til at en slik behandlingstid ikke er i overensstemmelse med forvaltningsloven § 11 a første ledd. Kommunen har heller ikke sørget for å gi klager tilstrekkelig informasjon om sakens fremdrift i henhold til forvaltningsloven § 11 annet ledd og kravet til god forvaltningsskikk.

I forbindelse med gjennomgang av alle vedtaksfredninger etter den tidligere bygningsfredningsloven av 1920 utarbeidet Riksantikvaren for hver eiendom såkalte presiseringsdokumenter som skulle uttrykke hva fredningene omfattet. Foreningen Fredet, som representerte mange av bygningseierne, hevdet at fredningene rettsstridig var blitt utvidet for flere eiere. Ombudsmannen har kommet til at presiseringsdokumentene ikke kan anses som enkeltvedtak etter forvaltningsloven § 2 første ledd bokstav b, jf. bokstav a. Det er uheldig at dokumentene inneholder uttrykk og beskrivelser som er upresise, men de kan uansett ikke anses som bestemmende for eiernes rettigheter eller plikter. Dokumentene endrer altså ikke fredningsvedtakene etter bygningsfredningsloven av 1920. Omfanget av og innholdet i fredningene må vurderes konkret med utgangspunkt i situasjonen på fredningstidspunktet og tolkes i lys av Høyesteretts uttalelser i Rt. 2010 s. 850 (Koppangdommen). Enighet mellom Riksantikvaren og eier vil være et tolkningsmoment ved forståelsen av eldre fredninger, men kan ikke utvide eller tre i stedet for eksisterende fredningsvedtak.  

Nav Grünerløkka besluttet i desember 2015 å utestenge en bruker i tolv uker, fordi han skulle ha oppført seg verbalt truende overfor en av de ansatte i «vertsskranken». Første informasjon om utestengingen fikk brukeren på en håndskrevet lapp da han oppsøkte Nav-kontoret en måned senere.  Nav-kontoret hadde hverken vurdert om mindre inngripende tiltak var tilstrekkelig, eller om utestenging i tolv uker var nødvendig. Beslutningen ble truffet i etterkant av episoden. Brukeren hadde likevel ikke fått anledning til å uttale seg før han ble utestengt. Nav-kontoret hadde heller ikke arkivert noen kopi av beslutningen. Arbeids- og velferdsetatens «Retningslinjer for beslutning om sikkerhetstiltaket utestenging» gjaldt først fra mai 2016. Ombudsmannen konkluderte derfor med at Nav Grünerløkkas saksbehandling i forbindelse med utestengingsbeslutningen hadde vært i strid med de ulovfestede kravene til forsvarlig saksbehandling og god forvaltningsskikk på flere vesentlige punkter.

Ombudsmannen ble gjort oppmerksom på at Sarpsborg kommune sommeren 2016 hadde tilsatt i to faste stillinger som kommunesjef uten utlysning, og tok saken opp med kommunen av eget tiltak. En av stillingene hadde aldri vært utlyst. Den andre hadde vært utlyst i januar 2015, men ut fra søkerlisten ble det besluttet å utsette tilsettingen. Den nå tilsatte var ikke blant søkerne i 2015. Undersøkelsene herfra avdekket at de ledige stillingene heller ikke var kunngjort internt. Kommunen hadde ikke tilstrekkelig rettslig grunnlag til å la være å lyse ut stillingene som teknisk kommunesjef og kommunesjef for oppvekst. Hverken kvalifikasjonsprinsippet eller likhetsprinsippet var overholdt. Stillingene skulle både ha vært kunngjort internt og utlyst offentlig.

Saken gjelder Fylkesmannens utredningsplikt i en sak om ileggelse av overtredelsesgebyr etter plan- og bygningsloven § 32-8 bokstav b, jf. SAK10 § 16-1 bokstav a nr. 2. Fylkesmannen i Troms stadfestet Tromsø kommunes ileggelse av et gebyr på kroner 40.000 for overtredelse av bestemmelsene, med den begrunnelse at klager hadde foretatt et større terrenginngrep på en eiendom enn det ramme- og igangsettingstillatelsen for tiltaket tillot. Den delen av terrenginngrepet som overskred tillatelsen, måtte etter Fylkesmannens syn anses utført uten nødvendig tillatelse. Vedtaket ble klaget inn for ombudsmannen. Det ble anført at Fylkesmannen ikke hadde sørget for å klarlegge omfanget av tillatt masseuttak etter igangsettingstillatelsen. Dette hadde medført at Fylkesmannen hadde tolket tillatelsen uriktig, og lagt feil faktum til grunn for vedtaket. Ombudsmannen er kommet til at Fylkesmannen må kritiseres for at saken ikke var godt nok opplyst da Fylkesmannen stadfestet kommunens vedtak, jf. forvaltningsloven § 17 første ledd, jf. § 33 femte ledd.

Saken gjelder Helseklages behandlingstid generelt og i en enkeltsak om utmåling av erstatning for pasientskade. Ombudsmannen har kommet til at en gjennomsnittlig behandlingstid i pasientskadesaker på 20 måneder eller mer er for lang. Helseklage må bestrebe seg på å korte ned på saksbehandlingstidene snarest mulig. I den undersøkte enkeltsaken er behandlingstiden hittil på mer enn 31 måneder, og sist ombudsmannen ble informert om status var saken fortsatt ikke fordelt til saksbehandler. Dette er klart kritikkverdig. Den informasjonen som er gitt til klager underveis i saken, har heller ikke vært tilfredsstillende. Helseklage bes om å følge opp saken både på generelt grunnlag og i tilknytning til den aktuelle klagen. Ombudsmannen ber om at klager innen to uker informeres skriftlig om forventet tidspunkt for avslutning av hans sak. Kopi av meldingen bes sendt til ombudsmannen.

Spørsmål om barnets rettigheter ved barneverntjenestens vedtak om flytting av barn er på generelt grunnlag tatt opp med Barne- og likestillingsdepartementet, særlig tolkningen av barnevernloven § 6-3. Den gir barnet en medvirkningsrett, og spørsmålet er om den er absolutt. Det har også vært undersøkt om fylkesmennene i praksis anvender en riktig forståelse av bestemmelsen ved deres tilsyn med barneverntjenesten. Undersøkelsen viser at Barne- og likestillingsdepartementets rettslige forståelse av barns rett til å medvirke ved barneverntjenestens avgjørelser ikke fullt ut er i samsvar med Norges menneskerettslige forpliktelser og barnevernlovens bestemmelser. Fylkesmennenes praksis i tilsynssakene er ikke ensartet, og fylkesmennene la også en ulik forståelse av medvirkningsbestemmelsens rekkevidde i flyttesakene. Ombudsmannen mener det er behov for konkrete tiltak for å styrke barns medvirkningsrett i barnevernssaker og å styrke kunnskapen i barnevernet om hva plikten til å høre barn innebærer. Barne- og likestillingsdepartementet bes derfor følge opp uttalelsen med egnede tiltak, blant annet med sikte på å få en ensartet praksis hos fylkesmennene. Ombudsmannen ber om å bli holdt orientert om departementets oppfølging.