X kommune hadde uten noen form for forvarsel trukket klager i lønn i februar og mars 2015, og på den måten krevet inn for mye utbetalt lønn i juni og juli 2014. Da ombudsmannen tok saken opp med kommunen, anførte kommunen at en klausul i klagers arbeidsavtale for perioden 1. januar til 31. juli 2014 om at «[v]ed feil utbetalt lønn kan lønnsutbetaler foreta nødvendige justeringer neste lønningsdag» var tilstrekkelig rettslig grunnlag for at feilutbetalingen kunne kreves tilbakebetalt ved lønnstrekk. Ved avslutning av saken uttalte ombudsmannen at standardklausuler om trekk i lønn ved feilutbetalinger som den i klagers arbeidsavtale hverken gir holdbart rettslig grunnlag for trekk i lønn eller for at arbeidsgiver har et gyldig tilbakebetalingskrav. X kommune ble derfor kritisert både for å ha trukket klager i lønn uten å ha rettslig grunnlag for lønnstrekket, og for ved lønnstrekket å ha dekket inn et pengekrav som kommunen etter de ulovfestede reglene om tilbakesøking av erlagt ytelse – læren om condictio indebiti – etter all sannsynlighet ikke hadde rett til å kreve tilbakebetalt. Ombudsmannen forutsatte at kommunen la om sin praksis slik at den kom i overensstemmelse med gjeldende rett, både hva gjaldt lønnstrekk og behandling og vurdering av tilbakesøkingskrav etter feilutbetaling av lønn. I tillegg ba ombudsmannen X kommune om på egnet måte å reparere den urett som kommunen hadde begått mot klager.

Ombudsmannen har av eget tiltak, og på generelt grunnlag, undersøkt Regnskapsregisterets varslingspraksis i Altinn før ileggelse av forsinkelsesgebyr ved forsinket innlevering av årsregnskap. Etter ombudsmannens syn er dagens varslingsordning tilfredsstillende.

Saken gjelder innsyn i et svar fra Fylkesmannen i Finnmark på tips om lovbrudd fra en privatperson. Fylkesmannen og Utdanningsdirektoratet avslo kravet under henvisning til offentleglova § 24 annet ledd første punktum, som gjelder dokumenter om lovbrudd «frå private». Ombudsmannen er kommet til at unntaket i offentleglova § 24 annet ledd første punktum bare kommer til anvendelse når avsenderen er en privatperson, og at unntaket i andre punktum, som blant annet gjelder når avsenderen er et offentlig organ, gjelder inntil en sak er avgjort. Offentleglova § 24 annet ledd gir dermed ikke hjemmel til varig unntak fra hovedregelen om innsyn for forvaltningens svar på dokumenter som kan unntas etter første punktum. Ettersom dokumentet inneholder taushetsbelagte opplysninger, og disse utgjorde den vesentligste delen av dokumentet, var det likevel hjemmel for å unnta dokumentet i sin helhet.

Saken gjelder registrering av næringskode og betydningen dette har for adgangen til å få fakturert redusert avgift på forbruk av elektrisk kraft. Ombudsmannen kom til at særavgiftforskriften § 3-12-4 ga tilstrekkelig hjemmel til å legge registreringen i Enhetsregisteret til grunn for om et foretak kvalifiserer for å bli fakturert redusert avgift på elektrisk kraft. Det er imidlertid et spørsmål om ordlyden i bestemmelsen bør endres for bedre å samsvare med gjeldende praksis om at det innen næringshovedområdene B og C kun registreres en hovednæringskode i Enhetsregisteret som også avgjør om foretaket kan bli fakturert redusert avgift.

Saken gjelder Fylkesmannens avslag på krav om sletting av diagnoseopplysninger i pasientjournal. Vurderingen av om journalopplysninger er «feilaktige eller misvisende», jf. helsepersonelloven § 43 første ledd første alternativ, skal skje ut fra tilgjengelige opplysninger på tidspunktet kravet om sletting behandles. Det var derfor en feil at Fylkesmannen ved vurderingen av riktigheten av en diagnose utelukkende synes å ha tatt utgangspunkt i de opplysningene legen hadde tilgjengelig da diagnosen ble satt. Ombudsmannen har likevel ikke tilstrekkelig grunn til å kritisere at Fylkesmannen avslo sletting av journalopplysningene om den foreløpige symptomdiagnosen P-22 Atferdsforstyrrelse barn aggressiv/usosial. Det fremgår av journalen at diagnosen var satt på bakgrunn av muntlige opplysninger i telefonsamtaler, og at den raskt ble avkreftet etter første personlige konsultasjon. Etter en helhetlig vurdering av journalopplysningene fra den aktuelle perioden kan opplysningene om diagnosen neppe anses som feilaktig eller misvisende. Om en journalopplysning om en diagnose skal anses å «føles belastende» for den det gjelder, jf. det andre vilkåret i § 43 første ledd første alternativ, vil ikke avhenge av en helsefaglig vurdering. Det er mer naturlig å se hen til hvordan diagnoseopplysningene oppfattes av lekpersoner. De aktuelle diagnoseopplysningene i denne saken er etter ombudsmannens syn formulert slik at de faller innenfor det som vil kunne «føles belastende» i § 43 sin forstand. Ombudsmannen er enig med Fylkesmannen i at omkostninger og praktiske vanskeligheter med å slette en journalopplysning, ikke er relevant ved vurderingen av krav om sletting. Ombudsmannen ber Fylkesmannen om å merke seg det som fremgår av denne uttalelsen ved behandlingen av fremtidige saker.

Saken gjelder spørsmålet om Karmøy kommunes forskrift med differensiering av slamtømmings-tjenesten og slamtømmings¬gebyret, er i overensstemmelse med forurensingsloven § 26 om pliktig og tvungen renovasjon. Det ble også reist spørsmål om kommunen hadde fulgt reglene for forhåndsvarsel før forskriftsendringen. Ombudsmannen er kommet til at verken kommunens ordning med differensierte slamtømmingstjenester eller differensierte slamtømmingsgebyr er i strid med forurensningsloven. Innbyggerne på Feøy hadde ikke krav på annet forhåndsvarsel enn de fikk.

Saken gjelder Nesodden kommunes saksbehandling i en konkret sak om veiledning om utstedelse av ferdigattest. Klager hadde siden juli 2015 vært i kontakt med kommunen for å få utstedt ferdigattest. Klager lot seg etter hvert bistå av en advokat, som i juni 2016 kontaktet kommunen for å få enkelte avklaringer. Tross to purringer fra klager sto den siste henvendelsen fortsatt ubesvart i oktober 2016. Saken ble klaget inn for ombudsmannen. Basert på ombudsmannens erfaringer under klagesaksbehandlingen, og på bakgrunn av at ombudsmannen hadde mottatt flere klager på sen saksbehandling og manglende svar fra Nesodden kommune, ble det iverksatt undersøkelser av saksbehandlingen. Av undersøkelsene fremkom det at avdeling for Plan, bygg og geodata i lengre tid hadde hatt problemer med saksavviklingen grunnet stor arbeidsmengde og en anstrengt bemanningssituasjon. Det fremkom videre at kommunen hadde adressert problemene, og iverksatt flere tiltak for å avhjelpe forholdene. På bakgrunn av kommunens svar har ombudsmannen i denne omgang ikke funnet grunn til å foreta nærmere undersøkelser eller vurderinger av om saksbehandlingstiden på avdeling for Plan, bygg og geodata er i overensstemmelse med forvaltningsloven § 11 a første ledd og alminnelige prinsipper for forsvarlig saksbehandling, i den konkrete saken om manglende ferdigattest eller på mer generelt grunnlag. Ombudsmannen har imidlertid kommet til at det er grunn til å kritisere kommunens saksbehandling som følge av at den ikke er i overensstemmelse med forvaltningsloven § 11 a andre ledd og god forvaltningsskikk når det gjelder oversendelse av foreløpig svar og orientering om sakens gang. Det er videre grunn til å kritisere kommunen for å ikke å følge opp de saksbehandlingsfristene som kommunen selv har angitt i kontakt med ombudsmannen.

Hovedregelen er at forvaltningens saksdokumenter er offentlige og at unntak krever hjemmel i lov eller forskrift. Hver enkelt kalenderoppføring i næringsministerens Outlook-kalender er å anse som et dokument, jf. offentleglova § 4 første ledd. Arbeidsrelaterte kalenderoppføringer er dokumenter som gjelder ansvarsområdet eller virksomheten til departementet, jf. offentleglova § 4 annet ledd. Den enkelte kalenderoppføringen anses ferdigstilt senest når tidspunktet for aktiviteten har passert, noe som er tilfellet for de kalenderoppføringene den aktuelle innsynsforespørselen gjelder. Vilkårene i offentleglova § 4 er etter dette oppfylt for arbeidsrelaterte kalenderoppføringer for den aktuelle perioden, og journalisten har i utgangspunktet krav på innsyn, jf. hovedregelen i offentleglova § 3. Departementets tidsbruk på mer enn tre uker ved første gangs behandling var for lang. Tidsbruken i forbindelse med departementets fornyede vurdering og klagebehandlingen på tre måneder er også i strid med offentleglovas bestemmelser om saksbehandlingstid

Saken gjelder Nav Klageinstans Sørs avslag 21. oktober 2016 på et krav om erstatning for økonomisk tap påløpt på grunn av Navs sene innvilgelse av dagpenger under brukers permittering av seg selv som eneste ansatt i eget AS. Permitteringen skjedde som følge av manglende oppdrag for virksomheten. Bruker mente blant annet at Nav hadde brutt sin veiledningsplikt og unnlatt å innhente relevant dokumentasjon ved behandlingen av saken. Ombudsmannen er kommet til at Nav ikke oppfylte sin veiledningsplikt og utredningsplikt etter forvaltningsloven §§ 11 og 33 femte ledd ved behandlingen av brukers klagesak. Bruker kunne med rimelighet forventet nærmere veiledning fra Nav, og også at Nav hadde etterspurt en avklaring av antall arbeidede timer og dokumentasjon på aktiviteten i selskapet for å skaffe nye oppdrag. Aktsomhetsnormen er derfor overtrådt, og det foreligger ansvarsgrunnlag etter skadeserstatningsloven § 2-1 første ledd.

I en driftsorientering til styret i et helseforetak omtalte direktøren en pasient som ifølge orienteringen hadde utfordret både administrasjonen og styret med en rekke anklager, herunder klager til helsetilsynet og Pasientskadenemnda – uten å ha fått medhold i noen av instansene. Pasienten fant driftsorienteringen publisert på hjemmesiden til helseforetaket, og selv om han ikke var navngitt, skjønte han at den gjaldt ham. Da han mente at de fleste opplysningene om ham var klart uriktige, krevde han en beklagelse, og at opplysningene ble fjernet og dementert. Henvendelsen hans ble ikke besvart, og pasienten involverte deretter en rekke offentlige instanser. Orienteringen ble «avpublisert» etter en henvendelse fra Datatilsynet til helseforetaket, men pasienten fikk aldri noen beklagelse eller dementi fra helseforetaket for de uriktige opplysningene i orienteringen. Flere av opplysningene i driftsorienteringen er klart uriktige og unødig negativt formulert. Pasienten hadde, i motsetning til det som sto i orienteringen, fått medhold i sine klager til både helsetilsynet og Pasientskadenemnda. Videre hevdet orienteringen at Oslo universitetssykehus hadde frarådet pasienten å gjennomføre en operasjon han fikk i utlandet, mens de faktiske forhold var at sykehuset tvert imot hadde henvist ham til den kirurgen som utførte operasjonen. Helseforetakets behandling av pasientens henvendelse om driftsmeldingen var ikke tilfredsstillende. Kravet til god forvaltningsskikk innebærer at forvaltningen normalt må beklage egne feil, og pasienten i denne saken skulle ha fått en beklagelse og et dementi for innholdet i driftsorienteringen. Helseforetakets unnlatelse av dette er kritikkverdig. Ombudsmannen ber om at alle uriktige opplysninger nå dementeres, og at pasienten får en oppriktig beklagelse fra helseforetaket.