Sak om Navs tidsbruk og behandling av EØS-borgers søknader/saker om medlemskap i norsk folketrygd og ulike familieytelser. Én av medlemskapssøknadene ble etter hvert ankebehandlet i Trygderetten. I påvente av kjennelse i den saken stilte Nav klagers øvrige saker i bero. Ombudsmannen kom til at Navs tidsbruk og behandling av klagers saker om medlemskap ikke var i overensstemmelse med Navs plikter etter reglene om utveksling av informasjon mellom medlemsstatene i EØS-forordning 987/2009 art. 2, og heller ikke i samsvar med prosedyren for midlertidig lovvalg i saker om trygdetilhørighet i art. 16. Navs veiledning overfor søkeren hadde også vært mangelfull. Det samme gjaldt Navs utredning av sakene hennes. Arbeids- og velferdsdirektoratet erkjente at så vel den lange saksbehandlingstiden som svikten i veiledningen langt på vei kunne skyldes sviktende kommunikasjon innad i Nav, samt uklar arbeids- og ansvarsfordeling mellom Nav Medlemskap og avgift og de enkelte ytelsesområdene.

Ombudsmannen har av eget tiltak undersøkt klageadgang og klageordningen i saker om nedsettelse/ettergivelse av- og fritak for eiendomsskatt. Undersøkelsen har både vært rettet mot kommunene for å avklare praksis og Finansdepartementet for å få departementets syn. Svarene fra kommunene viste at mange kommuner ikke praktiserer klageadgang i saker om nedsettelse/ettergivelse og i saker om fritak. Blant de kommunene som ga klageadgang, var det stor variasjon vedrørende hvilket organ som var klageinstans. Etter ordlyden i eiendomsskatteloven § 20 skal alle klager behandles av en kommunal nemnd som velges av kommunestyret. Undersøkelsene av saken herfra har vist at den klageordningen eigedomsskattelova § 20 generelt gir anvisning på også for fritakssaker etter § 7, harmonerer dårlig med de grunnleggende behov for rettssikkerhet ved reell to-instansbehandling som følger av hovedregelen i forvaltningsloven § 28. Det er derfor spørsmål om det her har oppstått en utilsiktet virkning av regelverket. Ombudsmannen ber Finansdepartementet om å vurdere å gå gjennom klageadgang og klageordning for disse sakene på nytt.

Sakens bakgrunn A henvendte seg til Fylkesmannen i Oppland 26. januar 2016 på vegne av B. I henvendelsen tok fullmektigen opp flere forhold knyttet til tidligere vergemål for Bs avdøde…

Saken gjelder Finansdepartementets behandling av klage på Finanstilsynets avslag på partsinnsyn i sak om forbud mot å drive eiendomsmegling. Ombudsmannen kom til at departementet ikke kunne utsette avgjørelsen av innsynssaken for å behandle den samtidig med klagen i den underliggende saken. Det var derfor på sin plass at departementet omgjorde utsettelsen og behandlet saken. Departementets behandlingstid på over 7 måneder for klage over avslag på partsinnsyn var uakseptabelt lang. Ombudsmannen ber departementet om å sikre at fremtidige klagesaker om partsinnsyn behandles med tilstrekkelig hurtighet.

Saken gjelder en kommunes behandling av søknad om etableringstilskudd og tilskudd for tilpasning av bolig. Ombudsmannen merker seg at kommunen har erkjent flere saksbehandlingsfeil, blant annet manglende begrunnelse, mangelfull underretning og brudd på kommunelovens habilitetsregler. Klagenemnda traff to realitetsvedtak i saken med tre ukers mellomrom. I det første vedtaket ble partene gitt medhold i klagen uten ytterligere presiseringer. I det påfølgende vedtaket ble partene innvilget bare en tredjedel av det omsøkte etableringstilskuddet, og tilpasningstilskudd ble ikke nevnt. Ombudsmannen ber klagenemnda vurdere om forvaltningslovens vilkår for å omgjøre klagenemndas første vedtak var til stede.

Saken gjelder vedtak om bortvisning i 24 timer i medhold av politiloven § 7 første ledd nr. 3 (avvergingsalternativet). Vedtaket ble fattet muntlig på stedet, og den bortviste ble kun orientert muntlig om vedtaket. Bortvisningsvedtaket ble ikke bekreftet skriftlig i etterkant, og det ble heller ikke gjort nedtegnelser knyttet til grunnlaget for vedtaket. Klage til politidistriktet over politiets tjenesteutøvelse førte ikke frem. Ved påfølgende klage til Politidirektoratet la direktoratet til grunn at unntaket fra klagerett i forvaltningslovforskriften § 30 bokstav a kom til anvendelse. Direktoratet foretok likevel en legalitetskontroll av bortvisningsvedtaket og konkluderte med at vilkårene for bortvisning var til stede. Politidirektoratet foretok ikke noen egen vurdering av om de aktuelle polititjenestemennene hadde opptrådt kritikkverdig. Slik saken er opplyst, fremstår det som kritikkverdig at bortvisningsvedtaket ikke ble fattet skriftlig, og at den som ble bortvist heller ikke mottok noen skriftlig underretning om vedtaket. Forvaltningsloven §§ 23 og 27 gir ikke grunnlag for noe generelt unntak fra hovedreglene om skriftlig vedtak og underretning i tilfeller hvor vedtak treffes på stedet. Under alle omstendigheter burde det muntlige bortvisningsvedtaket vært nedtegnet i etterkant. Også hjemmelen og de viktigste faktiske omstendighetene som lå til grunn for vedtaket, burde vært nedtegnet. Ombudsmannen er enig i at forvaltningslovens regler om klagerett ikke kom til anvendelse på det aktuelle bortvisningsvedtaket. Undersøkelsene herfra gir heller ikke grunnlag for å konstatere feil ved lovanvendelsen som lå til grunn for vedtaket. Det er heller ikke grunn til å kritisere Politidirektoratet for ikke å ha foretatt en egen vurdering av om det ble begått kritikkverdig forhold i tjenesten i forbindelse med bortvisningen.

Saken gjelder vedtak om bortvisning i 24 timer i medhold av politiloven § 7 første ledd nr. 3 (avvergingsalternativet). Vedtaket ble fattet muntlig på stedet, og den bortviste ble kun orientert muntlig om vedtaket. Bortvisningsvedtaket ble ikke bekreftet skriftlig i etterkant, og det ble heller ikke gjort nedtegnelser knyttet til grunnlaget for vedtaket. Klage til politidistriktet over politiets tjenesteutøvelse førte ikke frem. Ved påfølgende klage til Politidirektoratet la direktoratet til grunn at unntaket fra klagerett i forvaltningslovforskriften § 30 bokstav a kom til anvendelse. Direktoratet foretok likevel en legalitetskontroll av bortvisningsvedtaket og konkluderte med at vilkårene for bortvisning var til stede. Politidirektoratet foretok ikke noen egen vurdering av om de aktuelle polititjenestemennene hadde opptrådt kritikkverdig. Slik saken er opplyst, fremstår det som kritikkverdig at bortvisningsvedtaket ikke ble fattet skriftlig, og at den som ble bortvist heller ikke mottok noen skriftlig underretning om vedtaket. Forvaltningsloven §§ 23 og 27 gir ikke grunnlag for noe generelt unntak fra hovedreglene om skriftlig vedtak og underretning i tilfeller hvor vedtak treffes på stedet. Under alle omstendigheter burde det muntlige bortvisningsvedtaket vært nedtegnet i etterkant. Også hjemmelen og de viktigste faktiske omstendighetene som lå til grunn for vedtaket, burde vært nedtegnet. Ombudsmannen er enig i at forvaltningslovens regler om klagerett ikke kom til anvendelse på det aktuelle bortvisningsvedtaket. Undersøkelsene herfra gir heller ikke grunnlag for å konstatere feil ved lovanvendelsen som lå til grunn for vedtaket. Det er heller ikke grunn til å kritisere Politidirektoratet for ikke å ha foretatt en egen vurdering av om det ble begått kritikkverdig forhold i tjenesten i forbindelse med bortvisningen.

Saken gjelder Kristiansund kommunes saksbehandlingstid i sak om ulovlighetsoppfølging etter plan- og bygningsloven kapittel 32. Kommunen har etter fire år fortsatt ikke behandlet saken. Nærmere to år er gått siden kommunen fremholdt at den ville prioritere saken. Ombudsmannen har kommet til at en slik behandlingstid ikke er i overensstemmelse med forvaltningsloven § 11 a første ledd. Kommunen har heller ikke sørget for å gi klager tilstrekkelig informasjon om sakens fremdrift i henhold til forvaltningsloven § 11 annet ledd og kravet til god forvaltningsskikk.

I forbindelse med gjennomgang av alle vedtaksfredninger etter den tidligere bygningsfredningsloven av 1920 utarbeidet Riksantikvaren for hver eiendom såkalte presiseringsdokumenter som skulle uttrykke hva fredningene omfattet. Foreningen Fredet, som representerte mange av bygningseierne, hevdet at fredningene rettsstridig var blitt utvidet for flere eiere. Ombudsmannen har kommet til at presiseringsdokumentene ikke kan anses som enkeltvedtak etter forvaltningsloven § 2 første ledd bokstav b, jf. bokstav a. Det er uheldig at dokumentene inneholder uttrykk og beskrivelser som er upresise, men de kan uansett ikke anses som bestemmende for eiernes rettigheter eller plikter. Dokumentene endrer altså ikke fredningsvedtakene etter bygningsfredningsloven av 1920. Omfanget av og innholdet i fredningene må vurderes konkret med utgangspunkt i situasjonen på fredningstidspunktet og tolkes i lys av Høyesteretts uttalelser i Rt. 2010 s. 850 (Koppangdommen). Enighet mellom Riksantikvaren og eier vil være et tolkningsmoment ved forståelsen av eldre fredninger, men kan ikke utvide eller tre i stedet for eksisterende fredningsvedtak.  

Nav Grünerløkka besluttet i desember 2015 å utestenge en bruker i tolv uker, fordi han skulle ha oppført seg verbalt truende overfor en av de ansatte i «vertsskranken». Første informasjon om utestengingen fikk brukeren på en håndskrevet lapp da han oppsøkte Nav-kontoret en måned senere.  Nav-kontoret hadde hverken vurdert om mindre inngripende tiltak var tilstrekkelig, eller om utestenging i tolv uker var nødvendig. Beslutningen ble truffet i etterkant av episoden. Brukeren hadde likevel ikke fått anledning til å uttale seg før han ble utestengt. Nav-kontoret hadde heller ikke arkivert noen kopi av beslutningen. Arbeids- og velferdsetatens «Retningslinjer for beslutning om sikkerhetstiltaket utestenging» gjaldt først fra mai 2016. Ombudsmannen konkluderte derfor med at Nav Grünerløkkas saksbehandling i forbindelse med utestengingsbeslutningen hadde vært i strid med de ulovfestede kravene til forsvarlig saksbehandling og god forvaltningsskikk på flere vesentlige punkter.