Saken gjelder Helse- og omsorgsdepartementets saksbehandling knyttet til endringsforskrift 4. desember 2015 nr. 1391. Endringsforskriften medførte at forskrift 26. juni 2015 nr. 796 fikk en ny § 2 nr. 6 som innebar at leger fikk forbud mot «selv å kreve, eller inngå avtaler som innebærer, pasientfinansiering av administrative systemer som betalingstjenester, timebestillingssystemer og lignende». Endringsforskriften ble vedtatt etter at den var blitt tatt opp med KS og Legeforeningen i det årlige takstforhandlingsmøtet knyttet til fastlegeordningen. Utover dette var det ingen høringsbehandling. Departementets saksforberedelse er ikke i tråd med de kravene som følger av forvaltningsloven § 37. I henhold til forvaltningsloven § 37 andre ledd pliktet departementet å sørge for at alle organisasjoner mv. som representerer interesser som særlig ble berørt av forskriften, ble varslet og gitt mulighet til å uttale seg før vedtak ble fattet. Slik saken er opplyst, er det ikke grunnlag for å rette kritikk mot departementets saksutredning for øvrig. Forskrift 26. juni 2015 nr. 796 § 2 nr. 6 er blitt erstattet med en likelydende bestemmelse i forskrift 27. juni 2016 nr. 819. Det ble ikke gjennomført noen høringsbehandling i forbindelse med denne forskriften heller. De saksbehandlingsfeilene som ble begått i forbindelse med endringen av 2015-forskriften, kan dermed ikke anses avhjulpet i etterkant. Departementet bes på denne bakgrunn om å se på saken på nytt og vurdere hvilke tiltak som bør iverksettes som følge av disse saksbehandlingsfeilene. Videre forutsettes det at departementet i fremtidige forskriftsaker sørger for at saksforberedelsen innrettes i tråd med de kravene til høringsbehandling som følger av forvaltningsloven § 37.

A klaget til ombudsmannen 25. oktober 2016. Klagen gjaldt blant annet Fylkesmannen i Troms’ vedtak 19. november 2015 om å opprettholde vedtak om behandling med medisiner uten samtykke (tvangsmedisinering). Etter…

Saken reiser spørsmål om hvilken godtgjøringssats som skulle gjelde ved en verges krav om vederlag for arbeidet som verge etter overgangen til ny vergemålsordning 1. juli 2013. Statens sivilrettsforvaltning (SRF) mente en tidligere avtale inngått mellom en verge og overformynderiet opphørte ved vergemålslovens ikrafttredelse 1. juli 2013 og at de nye godtgjøringssatsene skulle gjelde for vergens krav om godtgjøring. Ombudsmannen er kommet til at SRF har tolket overgangsbestemmelsen i vergemålsloven § 101 nr. 2 uriktig. Det må legges til grunn at det på tidspunktet for den nye vergemålslovens ikrafttredelse var etablert en ordning som innebar at vergen hadde krav på godtgjøring for vergeoppdraget med en timesats på kr 600. Overgangsbestemmelsen må tolkes slik at også denne siden ved vergeoppdraget ble videreført etter den nye lovens ikrafttredelse. Ombudsmannen ber om at saken behandles på nytt

Saken gjelder tilbakekall av førerett som følge av manglende edruelighet. Grunnlaget for tilbakekallet var flere anmeldelser i saker som var henlagte, en straffedom for oppbevaring av hasj og opplysninger gitt i avhør to år tidligere om bruk av hasj på et enda tidligere tidspunkt. Ombudsmannen uttalte at det i vedtak om tilbakekall av førerett må angis konkret hvilken rusbruk som innebærer at grensen for edruelighet er overskredet i den aktuelle saken, og som minst anses sannsynliggjort. Ombudsmannen kom også til at saken kunne vært bedre opplyst. Det er derfor begrunnet tvil om forhold av betydning i saken. Politidirektoratet ble bedt om å vurdere saken på nytt.

Fylkesmannen omgjorde etter 23 måneder et vedtak om tilskudd til utbedring av vinterskadet eng, med den begrunnelse at søkeren ikke hadde sendt melding til kommunen før skadene var utbedret. Omgjøringen ble opprettholdt av Landbruksdirektoratet. Ombudsmannen har kommet til at Landbruksdirektoratet har lagt til grunn en uriktig forståelse av varslingsregelen i avlingsskadeforskriften § 2 nr. 4 ved vurderingen av om det opprinnelige omgjøringsvedtaket var ugyldig. Mangelen kan ikke avhjelpes med en etterfølgende begrunnelse. Direktoratet bes om å behandle saken på nytt, og å foreta en helhetlig vurdering av gyldighetsspørsmålet, der også de momentene som taler i favør av klageren blir vektlagt. Et eventuelt tilbakebetalingskrav krever en særskilt vurdering etter avlingsskadeforskriften § 8.

Saken gjelder behandlingen av en instruks om å gi fellingstillatelse på bjørn. Gjennom samtaler mellom statssekretæren i departementet og en lokalpolitiker på Høyres landsmøte i april 2016 ble Klima- og miljødepartementet kjent med en søknad om fellingstillatelse på bjørn som var sendt til Miljødirektoratet fra en kommune i Hedmark. Etter noen dager besluttet departementet at Miljødirektoratet skulle instrueres om at fellingstillatelse skulle gis. Direktoratet fulgte opp instruksen ved å gi fellingstillatelse, og dagen etter ble bjørnen felt. Overfor ombudsmannen fremhevet departementet at de relevante momentene i naturmangfoldloven var vurdert, og at instruks ble gitt fordi saken ble ansett å haste. Fordi det var en hastesak, hadde departementet ikke tid til å utarbeide noen form for skriftlig dokumentasjon over vurderingene som var foretatt i saken. Ombudsmannen rettet kritikk mot departementets manglende skriftlighet i saksbehandlingen.

Saken gjelder Arbeidstilsynets krav om formell opplæring for å anse arbeidsgivers plikt til å gjennomgå opplæring i helse-, miljø- og sikkerhetsarbeid i arbeidsmiljøloven § 3-5 som oppfylt. Ombudsmannen kom under en viss tvil til at pliktene en arbeidsgiver har etter arbeidsmiljøloven § 3-5 første ledd til å gjennomgå opplæring i HMS, ikke kan oppfylles ved selvstudier. Vedtak om pålegg om fremleggelse av bevis på formalkompetanse var gyldig. De uklarheter som § 3-5 første ledd gir opphav til, bør søkes utbedret ved å bruke bestemmelsens annet ledd til å gi forskrift om de nærmere krav til opplæringen.

Saken gjelder Kripos’ og Politidirektoratets behandlingstid for et krav om innsyn i og sletting av opplysninger i politioperativt register. Kripos brukte mer enn syv uker på å avvise klagers innsynsbegjæring som følge av at det ikke var fremlagt gyldig legitimasjon. Etter at legitimasjonen var fremlagt, tok det tre måneder før Kripos traff avgjørelse i saken. Behandlingstiden er vesentlig lenger enn den lovpålagte lengstefristen på 30 dager, jf. politiregisterloven § 54 annet ledd. Også i klageomgangen var saksbehandlingstiden uakseptabelt lang. Både Kripos og Politidirektoratet har dessuten forsømt plikten til å gi klager foreløpig svar, jf. forvaltningsloven § 11 a annet og tredje ledd.

Saken gjelder Utlendingsdirektoratets behandling av en søknad fra en somalisk statsborger om norsk statsborgerskap. Etter at søknaden var fremmet, mottok direktoratet en melding fra politiet om at det var usikkert om søkeren hadde oppgitt korrekt identitet. Saken om statsborgerskap ble som følge av dette stilt i bero mens direktoratet vurderte om det var grunnlag for å tilbakekalle søkerens oppholdstillatelse og utvise ham. Av hensyn til behandlingen av tilbakekallssaken ble det ikke gitt informasjon til søkeren om at dette var en grunn til den lange saksbehandlingstiden i statsborgerskapssaken. I februar 2017 var det fortsatt ikke fattet noe vedtak i saken. Fremdriften i saken kan ikke anses tilfredsstillende. Etter forvaltningsloven § 11 a skal forvaltningen avgjøre en sak «uten ugrunnet opphold». At statsborgerskapssaken ble stilt i bero i påvente av utfallet av tilbakekallssaken, var i utgangspunktet legitimt. Det må imidlertid anses som et brudd på § 11 a at det tok elleve måneder fra direktoratet mottok meldingen fra politiet, til saken ble overført til enheten i direktoratet som behandler tilbakekallssaker. At saken allerede har hatt en lang periode med ren liggetid, tilsier at både tilbakekallssaken og statsborgerskapssaken nå må prioriteres. Slik saken er opplyst er det ikke grunnlag for å kritisere at det – av hensyn til behandlingen av tilbakekallssaken – ikke ble gitt opplysninger om at dette var en grunn til at behandlingen av statsborgerskapssaken tok lang tid. Det forutsettes imidlertid at direktoratet i denne typen situasjoner fortløpende og konkret vurderer hvilken informasjon som til enhver tid kan gis, og at det ikke holdes tilbake mer informasjon enn nødvendig.

Sakene gjelder Nærings- og fiskeridepartementets avslag på begjæring om innsyn i flere dokumenter som blant annet omhandler cruiseskipet Viking Star. De fleste innsynsbegjæringene ble avslått under henvisning til offentleglova § 14 (organinterne dokumenter), og enkelte under henvisning til offentleglova § 24 annet ledd (dokumenter om lovbrudd). Ombudsmannen har kommet til at det hefter begrunnet tvil ved om de dokumentene som departementet har unntatt offentlighet etter offentleglova § 24 annet ledd er «dokument om lovbrot», og dermed omfattes av denne bestemmelsen. Departementet bes om å vurdere innsynskravene i disse dokumentene på nytt. Departementets merinnsynsvurderinger for de ulike dokumentene er i stor grad likelydende og ikke særlig konkrete. Departementet har i liten grad vist til reelle og saklige behov for å nekte innsyn i dokumentene eller nevnt momenter som taler for offentliggjøring. Ombudsmannen kan ikke se at departementet har foretatt en så konkret vurdering av hensynene for og mot offentliggjøring og en avveiing av disse som det offentleglova § 11 krever. Departementet bes derfor om å foreta en ny vurdering av spørsmålet om merinnsyn der alle relevante momenter inngår. Ombudsmannen har ikke funnet grunn til å kritisere departementets konklusjon om at de dokumentene som er oversendt til politiet, ikke har mistet sin karakter av å være organinterne, jf. offentleglova § 14. Ombudsmannens undersøkelser gir et inntrykk av at Nærings- og fiskeridepartementet ikke har hatt tilstrekkelig oversikt over innsynssakene og de aktuelle dokumentene, og gir grunnlag for begrunnet tvil om de aktuelle sakene er korrekt behandlet. Departementets behandling av innsynssakene og henvendelsene fra ombudsmannen har vanskeliggjort ombudsmannens undersøkelser.