Saken knytter seg til Statens helsetilsyns behandling av en tilsynssak mot en psykolog. Tilsynssaken ble opprettet på bakgrunn av en henvendelse fra faren til klager, som er tidligere pasient av psykologen. Helsetilsynet ga faren kopi av et brev med vedtak om tilbakekall av psykologens autorisasjon. Vedtaksbrevet inneholdt blant annet opplysninger hentet fra klagerens pasientjournal. Klager var voksen på tidspunktet for farens henvendelse til Helsetilsynet. Klagers far inngikk ikke i den personkretsen som etter pasient- og brukerrettighetsloven § 7-4 hadde rett om å be tilsynsmyndighetene om en pliktbruddsvurdering. Han hadde heller ikke prosessuelle rettigheter etter § 7-4 a. At faren ikke hadde slike prosessuelle rettigheter, var likevel ikke til hindre for at det kunne opprettes tilsynssak mot psykologen som følge av farens henvendelse. Slik saken er opplyst, er det ikke grunnlag for å kritisere Helsetilsynet for å ha orientert klagers far om selve utfallet av tilsynssaken. Ombudsmannen finner det derimot ikke godtgjort at det å gi faren tilgang til opplysningene i vedtaksbrevet om klagers personlige forhold, var forenlig med Helsetilsynets taushetsplikt etter forvaltningsloven § 13 første ledd nr. 1.  Helsetilsynet må også kritiseres for ikke å ha nedtegnet muntlige opplysninger gitt av klagerens far i tilstrekkelig grad. Nedtegning sikrer notoritet og gir mulighet til å etterprøve saksbehandlingen. Nedtegning vil i mange tilfeller også være en forutsetning for å kunne ivareta en parts rett til kontradiksjon i tilfeller hvor forvaltningen mottar opplysninger muntlig fra andre enn parten selv.

Utlendingsnemnda innvilget midlertidig oppholdstillatelser etter utlendingsloven § 38 til en russisk familie på grunn av sterke menneskelige hensyn, fordi den ene sønnen hadde en svært alvorlig helsetilstand med omfattende hjelpebehov. Tillatelsene ble imidlertid begrenset ut fra innvandringsregulerende hensyn, blant annet ved at oppholdet ikke danner grunnlag for senere permanente oppholdstillatelser. Denne begrensningen innebærer at familien ikke blir bosatt i en kommune og ikke får delta på introduksjonskurs. Det var ikke tilstrekkelig grunn til å be UNE behandle saken på nytt. Ombudsmannen pekte imidlertid på at ved behandlingen av fremtidige søknader om oppholdstillatelser fra familien bør utlendingsmyndighetene vurdere sannsynligheten for at familiens opphold vil bli varig. Graden av sannsynlighet for dette bør vektlegges når det tas stilling til om eventuelle nye tillatelser skal gis med begrensninger.

X kommunes vedtak om endring av to stedsnavn i kommunen ble opphevet av Klagenemnda for stedsnavnsaker etter klage og omgjøringsbegjæring fra interesseorganisasjonene A og B. De fremsatte krav om dekning av sakskostnader etter forvaltningsloven § 36. Klagenemnda avslo kravet med den begrunnelse at hverken A eller B var parter i saken, og at nemndas vedtak heller ikke var endret til gunst for noen av dem. Kulturdepartementet opprettholdt avslaget, med til dels samme begrunnelse. Ombudsmannen kom til at både A og B måtte anses som parter i klagesaken etter lov om stadnamn, og følgelig også som parter etter forvaltningsloven § 36. I de aktuelle endringsvedtakene hadde de to interesseorganisasjonene fått gjennomslag for sine syn på de to navnespørsmålene. Sakskostnadsbestemmelsen i forvaltningsloven § 36 skiller ikke mellom økonomiske interesser og rene verdibaserte eller ideelle interesser. Vedtakene var følgelig til gunst for begge parter. Departementet ble derfor bedt om å vurdere sakskostnadskravet på nytt.

Saken reiser spørsmål om Fylkesmannen i Hordaland har vurdert hvilke konsekvenser en reguleringsplan vil ha for hensynet til trafikksikkerhet og hensynet til barn og unges interesser på en adkomstvei til to byggefeltområder, herunder om han har vurdert klagernes anførsler vedrørende dette. Ombudsmannen mener det foreligger tvil om Fylkesmannen har vurdert hensynet til trafikksikkerhet og hensynet til barn og unges interesser i forbindelse med adkomstveien, og om Fylkesmannen dermed har oppfylt sin utredningsplikt og sørget for sakens opplysning, jf. forvaltningsloven § 33 femte ledd, jf. § 17 første ledd. Videre er ombudsmannen i tvil om Fylkesmannen har vurdert klagernes anførsler tilstrekkelig, jf. forvaltningsloven § 34 annet ledd. Ombudsmannen ba på denne bakgrunn Fylkesmannen om å vurdere saken på nytt.  

Tre av søkerne klaget hver for seg over å ha blitt forbigått ved de samme tilsettingene i tre stillinger som yrkesfaglærer ved en videregående skole. I sine respektive klager hevdet de alle tre at de tilsatte manglet nødvendig utdanning. To av disse klagene har vært gjenstand for felles behandling og avslutning her. Ombudsmannen kom til at fylkeskommunens tilsettinger var i strid med de formelle kompetansekravene i opplæringslova med tilhørende forskrift. To av klagerne oppfylte derimot kompetansekravene i forskriften. Saksopplysningene ga ingen holdepunkter for at noen av dem ikke var personlig egnet som lærer i videregående skole. Ombudsmannen fant det derfor tvilsomt om fylkeskommunen hadde forstått kompetansekravene i opplæringsloven riktig. I uttalelsen er det og bemerkninger til fylkeskommunens bruk av opplæringslovens bestemmelser om adgang til å tilsette midlertidig og til å tilsette på vilkår om utdanning

Saken gjelder adgangen til å klage over utlendingsmyndighetenes fastsettelse av alder (fødselsår) i forbindelse med innvilgelse av en søknad om oppholdstillatelse. Ombudsmannen er kommet til at når Utlendingsdirektoratet vurderer søkerens alder, og finner grunn til å fravike utlendingens egne opplysninger på en slik måte at søkeren anses som myndig istedenfor umyndig, må avgjørelsen om fødselsår anses som et enkeltvedtak som kan påklages på selvstendig grunnlag og uavhengig av om det innvilges oppholdstillatelse. Fastsettelsen av alder har i slike tilfeller avgjørende betydning for om søkeren får de rettighetene som tilkommer enslige, mindreårige asylsøkere. Utlendingsnemnda bes om å ta den aktuelle klagesaken til behandling, og ta stilling til klagerens alder. Ombudsmannen ber også nemnda sørge for at det gis slik klageadgang i tilsvarende saker.

Saken gjelder Helseklages behandlingstid i en pasientskadesak om krav om erstatning for helseplager som skal ha oppstått etter vaksinasjon mot svineinfluensa. Ombudsmannen har kommet til at Helseklages behandlingstid på om lag 34 måneder før saken ble sendt tilbake til ny behandling i Norsk pasientskadeerstatning var altfor lang. Det ble heller ikke gitt tilstrekkelig informasjon om fremdriften til klager under sakens gang. Helseklage har en selvstendig plikt til av eget tiltak å informere klagerne og deres fullmektiger om generelle omstendigheter som gjør at klagebehandlingen blir forsinket eller stanses midlertidig.

Kommunen avviste klage fra en fostermor, som også var oppnevnt verge, over vedtak om helgeavlastning for fosterbarnet. Fylkesmannen stadfestet avvisningen og viste til at når omsorgen for et barn er overtatt av barnevernet, er det barnevernet som alene har myndighet til å avgjøre om det skal søkes om slike tjenester og om vedtak skal påklages. Ombudsmannen har kommet til at det er grunn til å be Fylkesmannen om å vurdere saken på nytt, da det er forhold som kan tilsi at fostermoren i denne saken har rettslig klageinteresse.

Søknad om bidragsforskudd til A for ett av hennes barn ble avslått fordi hennes ligning viste for høy kapitalinntekt. Kapitalinntektene var avkastning på formuen til et annet barn, som ble forvaltet av Fylkesmannen som vergemålsenhet, og kunne ikke disponeres av A. Det ble stilt spørsmål til bidragsmyndighetene om det hadde vært meningen at slike kapitalinntekter skulle tas med i beregningen. Etter en ny vurdering ble det opplyst at retningslinjene er endret, slik at et barns inntekt bare skal regnes med i beregningsgrunnlaget for det barnet inntekten gjelder. Det ble også fattet nytt vedtak i den konkrete saken, der bidragsforskudd ble innvilget.

Saken gjelder retten til innsyn i en fylkeskommunes utgifter til kurs, telefonbruk og reiser for 16 ledere over en periode på fire år. For å imøtekomme kravet om innsyn i utgifter til reiser og telefonbruk måtte det foretas totalt 128 sammenstillinger fra fylkeskommunens database. For å gjøre en sammenstilling av utgifter til kurs ville fylkeskommunen ha vært nødt til å foreta en manuell gjennomgang av 800–1000 fakturaer. Vedrørende utgifter til reise og telefonbruk har ombudsmannen kommet til at vurderingen av om sammenstillingene kan gjøres med enkle fremgangsmåter, jf. offentleglova § 9, må knytte seg til hver enkelt av de 128 sammenstillingene. Ettersom hver sammenstilling vil ta omlag 1 minutt og 20 sekunder anses vilkårene etter § 9 for oppfylt. Vilkåret om at innsynskravet må gjelde «i rimelig utstrekning saker av ein bestemt art» etter offentleglova § 28 annet ledd, må også anses oppfylt for reise- og telefonutgiftene. Avslaget på innsyn i opplysninger om utgifter til telefonbruk og reiser er derfor ikke i tråd med offentleglovas bestemmelser. Når det gjelder utgifter til kurs, kan verken vilkåret om at en sammenstilling må kunne gjøres med enkle fremgangsmåter etter § 9 eller vilkåret om at innsynsbegjæringen «i rimeleg utstrekning» må gjelde saker av en bestemt art etter § 28 annet ledd, anses oppfylt. Fylkeskommunen hadde derved grunnlag for å avslå kravet om innsyn i kursutgiftene.  Fylkesmannens saksbehandlingstid på mer enn sju uker var for lang.