Klagenemnda for merverdiavgift hadde fattet vedtak med 3 mot 2 stemmer om tilbakeføring av fradragsført inngående merverdiavgift med kr. 1 156 273. Begrunnelsen var at A, en bransjeorganisasjon for IKT-næringen , ikke hadde avgiftspliktig omsetning, fordi unntaket i merverdiavgiftsloven § 3-13 kom til anvendelse. Klagenemnda mente at betalingen fra organisasjonens medlemmer i sin helhet måtte anses som «medlemskontingent», og at alle As tjenester til medlemsbedriftene var del av organisasjonens ideelle virksomhet. Betalingen kunne derfor ikke anses som vederlag for avgiftspliktige tjenester. Når det ikke forelå avgiftspliktig omsetning, forelå det heller ikke fradragsrett. Ombudsmannen kom til at de tjenestene som A ytet mot betaling av såkalt «serviceavgift», hadde et klart kommersielt preg, og at disse ikke ble ytet som del av organisasjonens ideelle virksomhet. Det forelå avgiftspliktig omsetning fordi serviceavgiften måtte anses som vederlag for konkrete avgiftspliktige motytelser fra A. Betalingen kunne derfor ikke anses som «medlemskontingent» etter § 3-13. Vilkårene i § 3-13 første ledd var ikke oppfylt, og unntaksbestemmelsen kom ikke til anvendelse. Ombudsmannen mente derfor at vedtaket fra klagenemnda var uriktig. Det følger av skatteforvaltningsloven § 13-9 at en klagenemnd kan endre sin skattefastsetting når det foreligger nye omstendigheter, og tungtveiende hensyn tilsier at saken tas opp. Denne uttalelsen er oversendt Skattedirektoratet med anmodning om å sørge for at saken tas opp igjen, og at det fattes nytt vedtak i samsvar med ombudsmannens og Skattedirektoratets uttalelser.

Saken gjelder behandlingstiden i en sak om innsyn i journalen til Nasjonal sikkerhetsmyndighet (NSM) for perioden 2013-2015. Ved journalføring av dokumenter i sitt elektroniske arkiv- eller saksbehandlingssystem hadde NSM ikke vurdert om det var opplysninger i journalinnførslene som skulle skjermes for allmennheten. NSM måtte derfor gjennomgå journalen manuelt, og skjerme en stor andel opplysninger, før det kunne gis innsyn. Ombudsmannen er kommet til at spørsmålet om innsyn i journalen først skal vurderes når NSM mottar et krav om innsyn. NSM skulle likevel rutinemessig ha vurdert å skjerme opplysninger i journalen ved journalføringen, for deretter å kunne hente ut og gjøre tilgjengelig de journalopplysningene som allmennheten har krav på innsyn i på en enkel måte. Ettersom NSM ikke har hatt rutiner for skjerming av opplysninger i journalen, tok det for lang tid å behandle kravet om innsyn i journalen for den aktuelle perioden.

Kriminalomsorgen avslo ytterligere besøk til klagerens ektefelle i fengsel etter at hun hadde fått gjentatte advarsler og det ble funnet spor av narkotiske stoffer i en jakkelomme og på et kredittkort. Spørsmålet var om de hadde «grunn til å tro» at klageren ville benytte fremtidige besøk til å smugle narkotika inn i fengselet. På spørsmål fra ombudsmannen sa Kriminalomsorgen region øst seg enig i at bruk av narkotika alene ikke var grunnlag for å nekte besøk, og i at gjentatte funn av narkotika på en person ikke nødvendigvis er en indikasjon på forsøk på å smugle narkotika inn i fengselet. Ombudsmannen kom til at Kriminalomsorgens nektelse ikke var tilstrekkelig begrunnet, og at mangelen også heftet ved den vurderingen som var foretatt.

Saken gjelder Utlendingsnemndas (UNEs) vedtak om utvisning med fem års innreiseforbud og innmelding i Schengen informasjonssystem. Utvisningen var begrunnet med at klagerens søknad om oppholdstillatelse for familieinnvandring til ektefelle i Norge var avslått i medhold av bestemmelsen om omgåelsesekteskap i utlendingsloven § 40 fjerde ledd. Ombudsmannen kritiserte UNE for å ha lagt til grunn at et slikt avslag automatisk innebærer at vilkårene for utvisning etter § 66 første ledd bokstav a annet alternativ er oppfylt. UNE skulle ha foretatt en konkret vurdering av om klageren hadde gitt vesentlige uriktige eller villedende opplysninger i oppholdssaken, og av hvilken betydning dette eventuelt skulle gis i utvisningssaken. De manglende vurderingene innebærer en feil ved rettsanvendelsen. Begrunnelsen i utvisningsvedtaket oppfyller heller ikke kravene etter forvaltningsloven §§ 24 og 25. Ombudsmannen kom til at vedtaket er ugyldig, og UNE ble bedt om å behandle saken på nytt. Da UNEs behandling av saken var opplyst å være i samsvar med utlendingsmyndighetenes praksis, ble UNE også bedt om å endre sin praksis, slik at tilsvarende fremtidige saker undergis en tilstrekkelig individuell vurdering. Ombudsmannen bemerket videre at UNEs omtale av klagerens ekteskap som et «proformaekteskap» og som et ekteskap «uten realitet» var misvisende, så lenge det ikke var tatt stilling til om ekteskapet var reelt. Avslag på familieinnvandring etter § 40 fjerde ledd innebærer ikke i seg selv at et ekteskap kan anses å være proforma. UNE ble bedt om å endre sin begrepsbruk i tilsvarende saker.

Saken gjelder Fylkesmannen i Nord-Trøndelags behandling av klagesak om sletting av opplysninger i pasientjournal. Ombudsmannen kom til at Fylkesmannen skulle ha innhentet de aktuelle delene av journalen før det ble tatt stilling til kravet om sletting. At dette ikke ble gjort, var i strid med utredningsplikten etter forvaltningsloven. Det var videre i strid med veilednings- og utredningsplikten at Fylkesmannen avslo kravet om sletting med den begrunnelse at det ikke var tilstrekkelig spesifisert hvilke opplysninger klager krevde slettet, uten at klager var gitt anledning til å utdype og spesifisere kravet om sletting. Fylkesmannen bes på denne bakgrunn om å innhente de aktuelle delene av journalen og behandle saken på nytt.

Saken gjelder avslag på innsyn i e-postkorrespondanse mellom departementsråden i Nærings- og fiskeridepartementet og dennes kollega i det islandske nærings- og innovasjonsdepartementet. Under henvisning til offentleglova § 20 første ledd litra b om unntak fra innsyn av hensyn til Norges utenrikspolitiske interesser, avslo departementet innsynskravet. Ombudsmannen finner det ikke godtgjort at det er «påkravd» å unnta dokumentet i sin helhet av hensyn til Norges utenrikspolitiske interesser. For enkelte deler av dokumentet er det ikke påvist konkrete forhold som oppfyller skadekravet. Ombudsmannen ber om at det foretas en ny vurdering av om det kan gis innsyn i deler av korrespondansen.

Saken gjelder Helse- og omsorgsdepartementets saksbehandling knyttet til endringsforskrift 4. desember 2015 nr. 1391. Endringsforskriften medførte at forskrift 26. juni 2015 nr. 796 fikk en ny § 2 nr. 6 som innebar at leger fikk forbud mot «selv å kreve, eller inngå avtaler som innebærer, pasientfinansiering av administrative systemer som betalingstjenester, timebestillingssystemer og lignende». Endringsforskriften ble vedtatt etter at den var blitt tatt opp med KS og Legeforeningen i det årlige takstforhandlingsmøtet knyttet til fastlegeordningen. Utover dette var det ingen høringsbehandling. Departementets saksforberedelse er ikke i tråd med de kravene som følger av forvaltningsloven § 37. I henhold til forvaltningsloven § 37 andre ledd pliktet departementet å sørge for at alle organisasjoner mv. som representerer interesser som særlig ble berørt av forskriften, ble varslet og gitt mulighet til å uttale seg før vedtak ble fattet. Slik saken er opplyst, er det ikke grunnlag for å rette kritikk mot departementets saksutredning for øvrig. Forskrift 26. juni 2015 nr. 796 § 2 nr. 6 er blitt erstattet med en likelydende bestemmelse i forskrift 27. juni 2016 nr. 819. Det ble ikke gjennomført noen høringsbehandling i forbindelse med denne forskriften heller. De saksbehandlingsfeilene som ble begått i forbindelse med endringen av 2015-forskriften, kan dermed ikke anses avhjulpet i etterkant. Departementet bes på denne bakgrunn om å se på saken på nytt og vurdere hvilke tiltak som bør iverksettes som følge av disse saksbehandlingsfeilene. Videre forutsettes det at departementet i fremtidige forskriftsaker sørger for at saksforberedelsen innrettes i tråd med de kravene til høringsbehandling som følger av forvaltningsloven § 37.

A klaget til ombudsmannen 25. oktober 2016. Klagen gjaldt blant annet Fylkesmannen i Troms’ vedtak 19. november 2015 om å opprettholde vedtak om behandling med medisiner uten samtykke (tvangsmedisinering). Etter…

Saken reiser spørsmål om hvilken godtgjøringssats som skulle gjelde ved en verges krav om vederlag for arbeidet som verge etter overgangen til ny vergemålsordning 1. juli 2013. Statens sivilrettsforvaltning (SRF) mente en tidligere avtale inngått mellom en verge og overformynderiet opphørte ved vergemålslovens ikrafttredelse 1. juli 2013 og at de nye godtgjøringssatsene skulle gjelde for vergens krav om godtgjøring. Ombudsmannen er kommet til at SRF har tolket overgangsbestemmelsen i vergemålsloven § 101 nr. 2 uriktig. Det må legges til grunn at det på tidspunktet for den nye vergemålslovens ikrafttredelse var etablert en ordning som innebar at vergen hadde krav på godtgjøring for vergeoppdraget med en timesats på kr 600. Overgangsbestemmelsen må tolkes slik at også denne siden ved vergeoppdraget ble videreført etter den nye lovens ikrafttredelse. Ombudsmannen ber om at saken behandles på nytt

Saken gjelder tilbakekall av førerett som følge av manglende edruelighet. Grunnlaget for tilbakekallet var flere anmeldelser i saker som var henlagte, en straffedom for oppbevaring av hasj og opplysninger gitt i avhør to år tidligere om bruk av hasj på et enda tidligere tidspunkt. Ombudsmannen uttalte at det i vedtak om tilbakekall av førerett må angis konkret hvilken rusbruk som innebærer at grensen for edruelighet er overskredet i den aktuelle saken, og som minst anses sannsynliggjort. Ombudsmannen kom også til at saken kunne vært bedre opplyst. Det er derfor begrunnet tvil om forhold av betydning i saken. Politidirektoratet ble bedt om å vurdere saken på nytt.