Saken gjelder innsyn i opplysninger om Ruters billettkontroller. Innsynskravet gjaldt tidspunkt og sted for gjennomførte kontroller i perioden januar 2015 til juni 2016. Kravet ble avslått under henvisning til at innsyn i opplysningene kunne motvirke fremtidige billettkontroller. Fylkesmannen som klageinstans hadde ikke tilgang til opplysningene om tidspunkt og sted for de gjennomførte kontrollene da saken ble behandlet. Ombudsmannen er kommet til at saken ikke var tilstrekkelig opplyst da den ble klagebehandlet. For å kunne ta stilling til om de aktuelle opplysningene kan unntas etter offentleglova, må Fylkesmannen som klageinstans undersøke dokumentene innsynskravet gjelder. Den kan ikke bygge på Ruters egen oppfatning av innsynsspørsmålet og hva de aktuelle opplysningene eventuelt røper. Etter en gjennomgang av dokumentene innsynskravet gjelder, er ombudsmannen kommet til at offentleglova § 24 første ledd gir adgang til å unnta opplysningene. Ombudsmannen har for øvrig ikke merknader til meroffentlighetsvurderingene. Det vises til at ombudsmannen bare i begrenset utstrekning kan overprøve forvaltningens vurdering av om det skal utøves meroffentlighet.

Ombudsmannen har gjennomført en undersøkelse av behandlingen av innsynskrav hos Mattilsynet, Region Midt, av eget tiltak jf. sivilombudsmannsloven § 5. Bakgrunnen for undersøkelsen er at ombudsmannen ved gjennomgangen av dokumentene i en klagesak som gjaldt andre forhold ved Mattilsynets virksomhet, ble oppmerksom på en e-post fra Mattilsynet der det var gitt tilbakemelding på et fremsatt innsynskrav. Av e-posten fremgikk det ikke klart at det ikke var gitt innsyn i samtlige av sakens dokumenter. Det var ikke gitt noen nærmere begrunnelse for at enkelte dokumenter var unntatt fra innsyn. Videre var det ikke oppgitt at beslutningen kunne påklages. Isteden var det inntatt en formulering om at beslutninger om å gi innsyn ikke kunne påklages. Ombudsmannen besluttet å undersøke om begrunnelsen som var gitt i e-posten, knyttet seg til omstendigheter i den konkrete saken, eller om en begrunnelse som denne rutinemessig anvendes i saker der det bare gis delvis innsyn i de dokumentene innsynskravet gjelder. For dette formål ble Mattilsynet også bedt om å oversende kopi av samtlige innsynskrav fremmet i mai 2017, sammen med regionens påfølgende beslutninger. Mattilsynets behandling av innsynskravet i den konkrete saken var ikke i samsvar med lovens krav. Begrunnelsen som var gitt, var egnet til å gi den som hadde krevd innsyn inntrykk av at kravet var innvilget i sin helhet, og til å avskjære vedkommende fra å benytte seg av sin rett til å klage på beslutningen. Gjennomgangen av innsynskravene som var fremmet i mai 2017 og regionens påfølgende beslutninger, gir imidlertid ikke grunn til å tro at Mattilsynet, Region Midt, systematisk anvender nevnte begrunnelse i saker der innsynskrav bare delvis er innvilget. Mattilsynets redegjørelse viser imidlertid at det er behov for å sikre bedre etterlevelse av reglene om partsinnsyn blant Mattilsynets ansatte, og ombudsmannen forutsetter at Mattilsynet følger opp dette forholdet. Utover dette finner ombudsmannen å kunne la saken bero med Mattilsynets redegjørelse.

Ombudsmannen har undersøkt praksis og rettslige spørsmål om å utelate saksbehandleres navn i vedtak. Flere forvaltningsorganer er blitt spurt om praksis og adgangen til å utelate saksbehandlernes navn. Av svarene fremkom det at slik anonymisering benyttes helt unntaksvis, i tilfeller der det vurderes å være behov for å skjerme ansatte på grunn av den private partens adferd, i form av trusler, vold, sjikane og uthenging i sosiale medier. Ombudsmannen konkluderer med at det følger av god forvaltningsskikk og forutsetningsvis av forvaltningslovens regler om habilitet at en part skal få kjennskap til hvem som har behandlet saken. Etter ombudsmannens mening tilsier behovet for skjerming av de ansatte i spesielle situasjoner at regelverket gjennomgås og at det vurderes om det bør være adgang til å skjerme saksbehandleres navn og eventuelt hvilken regulering som bør gjøres av dette.

Nærings- og fiskeridepartementet avslo et krav om innsyn i besøksloggen for departementet fordi disse opplysningene ikke fantes hos departementet, men hos Departementenes sikkerhets- og serviceorganisasjon (DSS). Departementet informerte ikke journalisten som ba om innsyn om at DSS var rette adressat for innsynskravet, og overholdt dermed ikke veiledningsplikten etter forvaltningsloven § 11. Veiledningsplikten gjelder uavhengig av den begrensede begrunnelsesplikten i offentleglova. Ved vurderingen av omfanget av veiledningsplikten må det blant annet sees hen til det generelle behovet for raske avgjørelser i innsynssaker. Departementet skulle oversendt innsynskravet til DSS, jf. forvaltningslovforskriften § 4 første ledd.

Saken gjelder fra hvilket tidspunkt retten til merverdiavgiftskompensasjon inntrer for private barnehager. To selskaper fikk utbetalt kompensasjon for betalt merverdiavgift under oppføring av barnehager. Skatteetaten mente retten til kompensasjon først inntrådte fra det tidspunktet barnehagene ble godkjent av kommunen. Fordi merverdiavgiften var blitt kompensert før barnehagene var blitt formelt godkjent, mottok selskapene et rentekrav. Ombudsmannen var enig i Skatteetatens lovforståelse.

Saken gjelder behandlingstiden for en klage over at kosttilbudet i fengselet krenket innsattes rett til fri religionsutøvelse. Ombudsmannen har kommet til at regionens behandlingstid på ni måneder ikke kan aksepteres, og at klagen ikke har blitt avgjort «uten ugrunnet opphold», jf. forvaltningsloven § 11 a første ledd. Videre er det kritikkverdig at regionen ikke har sendt ut forsinkelsesmelding under sakens gang. Det er et overordnet ledelsesansvar å sørge for at forvaltningsorganet har forsvarlige saksbehandlingstider, og at saksavviklingen blir tilfredsstillende håndtert. Regionledelsen må sørge for at det etableres rutiner for å sikre at det blir sendt foreløpig svar, og at det blir sendt forsinkelsesmeldinger der dette er nødvendig. Ombudsmannen ba regionen gi tilbakemelding om hvordan uttalelsen ble fulgt opp.

Sivilombudsmannen kom til at de særskilte bestemmelsene om partsinnsyn i tilsettingssaker som følger av forvaltningslovforskriften kapittel 5 også regulerer Likestillings- og diskrimineringsombudets adgang til å gi innsyn i saker som klages inn dit med påstand om brudd på forbudet mot diskriminering ved tilsetting.

Saken gjelder UNEs plikt til å utrede barnets beste ved avslag på anmodning om omgjøring av avslag på oppholdstillatelse etter utlendingsloven § 38. Omgjøringsanmodningen var i hovedsak begrunnet med at klageren hadde fått diagnosen barneautisme og derfor er avhengig av helsefaglig oppfølging. I avslaget la UNE blant annet til grunn at det ikke var klart hvilket resultat som var til barnets beste, ettersom foreldrenes identitet og hjemland var uavklart, og at det derfor ikke var mulig å vurdere hvilken helsehjelp barnet ville få i hjemlandet. Ombudsmannen kom til at UNE ikke hadde gjort en tilstrekkelig grundig vurdering av barnets beste i saken. UNE skulle ha foretatt en vurdering av helsetilbudet i de mest sannsynlige returlandene. Videre var det uklart om det var foretatt en tilstrekkelig vurdering av hvilken betydning det helsefaglige hjelpetilbudet i Norge hadde for guttens videre utvikling. På denne bakgrunn ba ombudsmannen nemnda om å utrede og vurdere barnets beste i samsvar med ombudsmannens merknader, og deretter behandle saken på nytt.

Saken gjelder et delvis avslag på avlastningstiltak etter pasient- og brukerrettighetsloven. Søkerne er foreldre til tre barn. Den omsøkte avlastningen gjelder omsorgen for det yngste barnet, som lider av en sjelden stoffskiftesykdom. På søknadstidspunktet var han fire uker gammel. Formålet med avlastningstiltak tilsier at det må tas hensyn til foreldrenes helhetlige omsorgs- og familiesituasjon når man vurderer om det foreligger «særlig tyngende omsorgsarbeid» som kan gi rett til avlastningstiltak. Fylkesmannen har – i motsetning til kommunen – lagt dette til grunn ved sin vurdering. I motsetning til kommunen har Fylkesmannen også konkludert med at foreldrene hadde «særlig tyngende omsorgsarbeid». Det er uheldig at det ikke kommer klart frem at Fylkesmannen var uenig i kommunens rettsanvendelse og konklusjon. Det burde også gått tydeligere frem at foreldrenes ønsker var tatt i betraktning ved vurderingen av hvilke tjenester som skulle tilbys. Det knytter seg begrunnet tvil til om Fylkesmannen har foretatt en korrekt og holdbar bevisvurdering med hensyn til barnets behov for oppfølging på nattestid. Videre er hensynet til barnets beste verken kartlagt, vurdert eller synliggjort i vedtaket. Det er også knyttet begrunnet tvil til om Fylkesmannen har foretatt en korrekt og tilstrekkelig forsvarlighetsvurdering. Det er for øvrig kritikkverdig at Fylkesmannen har unnlatt å svare på enkelte av de spørsmålene som er blitt stilt fra ombudsmannens side.

Ved utbetalingen av en privat dansk kapitalpensjon ble klager, bosatt i Norge, ilagt en avgift i Danmark og skattlagt i Norge etter reglene om pensjonsinntekt. Klager ble ved ligningen nektet kreditfradrag etter skatteloven § 16-20, med henvisning til at den danske avgiften nettopp var en avgift, og ikke en inntektsskatt. Norske skattemyndigheter foretok ingen vurdering av hvordan den danske avgiften måtte klassifiseres etter det norske inntektsskattebegrepet. Ombudsmannen sluttet seg til Skattedirektoratets synspunkt om at danske private kapitalpensjoner utenfor arbeidsforhold, i Norge skal beskattes etter reglene om kapitalinntekt. Vurderingen av om skatt/avgifter betalt til utlandet er en krediterbar skatt etter skatteloven § 16-20 må vurderes etter norske kriterier. Kapitalpensjonen i Danmark var ikke å anse som en pensjon i Norge, og engangsutbetalingsbeløpet var derfor skattefritt her. Ombudsmannen ba om at klagers ligning ble tatt opp til ny behandling i Skatteklagenemnda.