Saken gjelder Sivilforsvarets bruk av tjenestepliktig personell under Sykkel-VM 2017. På bakgrunn av en konkret klagesak fant Sivilombudsmannen grunn til å ta opp med Justis- og beredskapsdepartementet generelle spørsmål om retten til å benytte tjenestepliktig personell fra Sivilforsvaret under planlagte arrangementer. Det ble stilt spørsmål ved departementets forståelse av sivilbeskyttelsesloven § 4, som hjemler Sivilforsvarets oppgaver og ansvar, og ved skrankene for bruk av tjenestepliktige etter Norges menneskerettslige forpliktelser. Ombudsmannen uttalte at det var tvilsomt om Sivilforsvaret handlet innenfor rammene i sivilbeskyttelsesloven og unntaksbestemmelsene i EMK artikkel 4 da det ble innkalt tjenestepliktige til innsats under Sykkel-VM. Saken viser at det er behov for en tydeliggjøring av grensene for bruken av tjenestepliktige.

Kommunen hadde ansatt en tospråklig faglærer med yrkesutdanning fra utlandet. Utdanningen var ikke godkjent av Utdanningsdirektoratet, slik det stilles vilkår om i opplæringsforskriften § 14-6 første ledd. Ombudsmannen kom til at det ikke var tilstrekkelig at søknad om godkjenning var sendt eller under behandling på tidspunktet for ansettelse. For å oppfylle vilkåret i forskriften måtte godkjenningen ha foreligget senest da ansettelsesvedtaket ble truffet.

En elev på ungdomstrinnet som var sterkt hørselshemmet hadde vedtak fra kommunen om rett til opplæring i og på tegnspråk og rett til spesialundervisning i alle fag. Elevens foresatte klaget over manglende oppfyllelse av retten til tegnspråkopplæring, men Fylkesmannen kom til at elevens tegnspråkrettigheter var oppfylt. Dette ble hovedsakelig begrunnet med at det var uklart hvilken tegnspråkopplæring eleven hadde krav på, og hvordan den skulle organiseres. I samsvar med Utdanningsdirektoratets veileder om spesialundervisning praktiserer Fylkesmannen en rett til å klage på manglende oppfølging av vedtak om spesialundervisning. Ombudsmannen tok ikke stilling til om det foreligger noen separat klageadgang på oppfyllelse av vedtak om tegnspråkopplæring etter opplæringsloven § 2-6. Eleven skulle uansett ha spesialundervisning i alle fag med avvik fra læreplaner. Også undervisningen i og på tegnspråk skulle dermed gis som spesialundervisning, med tilhørende klagerett. Ombudsmannen uttalte at forvaltningen må respektere foreldrenes valg av om barn skal ha tegnspråk som førstespråk. Når Fylkesmannen i en klagesak skal vurdere om skolen har fulgt opp barnets tegnspråkrettigheter, kan de verken overprøve foreldrenes språkvalg eller kommunens vedtak om rett til grunnskoleopplæring på tegnspråk, Selv om det var uklarheter i den sakkyndige utredningen fra PPT som lå til grunn for kommunens vedtak om tegnspråkopplæring og spesialundervisning, kunne ikke Fylkesmannen unnlate å foreta en realitetsvurdering av om den faktiske opplæringen eleven hadde fått, var i tråd med hans rett til opplæring i og på tegnspråk. Da saken gjaldt elevens rettigheter skoleåret 2015/2016, ble ikke Fylkesmannen bedt om å behandle den på nytt. Ombudsmannen forutsatte imidlertid at Fylkesmannen behandler fremtidige klagesaker i samsvar med merknadene og synspunktene i denne uttalelsen.

Fylkesmannen i Hordaland stadfestet Bergen kommunes vedtak om å gi dispensasjon fra bestemmelse om etasjeantall i gjeldende reguleringsplan. I vurderingen av om hensynene bak reguleringsplanen ville bli vesentlig tilsidesatt la Fylkesmannen blant annet vekt på at reguleringsplanen i noen grad hadde mistet sin funksjon som styringsredskap og at det omsøkte tiltaket var innenfor høydebegrensingen i plan- og bygningsloven § 29-4 første ledd. Ombudsmannen er kommet til at det knytter seg tvil til om de forholdene som er vektlagt, kan begrunne den dispensasjonen som er gitt. Det fremstår blant annet som uklart i hvilket omfang reguleringsplanens bestemmelse om etasjeantall er fraveket i planområdet. Videre synes ikke Fylkesmannen å ha vurdert klagernes anførsel om at det fantes alternative utbygginger som ikke nødvendiggjorde dispensasjon fra plan. Fylkesmannen bes om å behandle saken på nytt.

Saken gjelder tre tiltakshaveres søknad om tilskudd til skredsikringstiltak, som var utført på boligeiendommenes deres. NVE avslo søknaden fordi tiltaket var gjennomført før søknaden om tilskudd ble sendt. Olje- og energidepartementet fastholdt avslaget, og tilføyde at tiltakshaverne ikke oppfylte tilskuddsregelverkets krav om å dokumentere at sikringstiltaket ikke kunne realiseres uten støtte fra NVE. Ombudsmannen uttalte at regelverket ikke ga adgang til rutinemessig å avslå søknader som kom inn etter at tiltaket var påbegynt. Hvorvidt slike søknader skal avslås, må avgjøres etter en konkret og helhetlig vurdering. Ombudsmannen konkluderte med at departementet ikke hadde foretatt en tilstrekkelig vurdering, og departementet ble derfor bedt om å vurdere saken på nytt.

En av søkerne til 50% stilling som sykehjemslege i X kommune mente seg forbigått ved ansettelsen. Han antok at kommunen hadde lagt avgjørende vekt på søkernes villighet til å tre inn i et ledig fastlegevikariat. Vikariatet var ikke nevnt i utlysningsteksten. I klagen hit ble det også anført at en av de involverte i ansettelsesprosessen var inhabil, og at fastlegevikariatet burde vært lyst ut. Ombudsmannen kom til at det knyttet seg begrunnet tvil til om kvalifikasjonsvurderingen av den ansatte bygget på fullt ut saklig og forsvarlig grunnlag. Kommunen ble kritisert for uryddig saksbehandling i ansettelsesprosessen, og for ikke å ha lyst ut fastlegevikariatet.

Saken gjelder foreldelse av krav på tilbakebetaling av for mye betalt særavgift. På bakgrunn av en Høyesterettsdom fra 2013 viste det seg at klager (et oljeselskap) hadde innbetalt særavgift som boreentreprenøren/rederiet, og ikke oljeselskapet, skulle vært krevet for. Da avgiften ble krevet tilbakebetalt, avviste avgiftsmyndighetene det vesentligste av kravet som foreldet etter foreldelsesloven § 2, jf. § 3. Selskapet hevdet at det var skattebetalingsloven § 12-1, jf. 10-60 som regulerte friststart for foreldelse, og ikke foreldelsesloven. Ombudsmannen kom til at § 12-1 ikke fikk anvendelse før et skatte- og avgiftskrav var fastsatt av skattemyndighetene. På stadiet for fastsettelse var foreldelse regulert av foreldelseslovens bestemmelser om friststart. Klagers krav på tilbakebetaling var dermed foreldet. Om skattebetalingsloven § 10-60 om forfall for skatte- og avgiftskrav uttalte ombudsmannen at bestemmelsen ikke kunne forstås på samme måte som § 10-53. Høyesterett hadde ved sin tolkning av § 10-53 i en dom fra 2012 lagt avgjørende vekt på ordlyden i bestemmelsen. Etter ombudsmannens syn ga ikke ordlyden i § 10-60 klare nok holdepunkter til å forstå bestemmelsen på samme måte. Uttalelser i forarbeidene tydet på at § 10-60 bare fikk anvendelse i situasjoner hvor skattemyndighetene hadde fattet et vedtak om tilbakebetaling, eventuelt godkjent en egenretting. Vedrørende dispensasjonsadgangen etter Stortingets vedtak om utslipp på NOx § 4, viste ombudsmannen til at lempningsregelen i ligningsloven § 9-12 for skattesaker, bl.a. gjennom myndighetenes praksis, har et videre og også annet anvendelsesområde enn dispensasjonsbestemmelsen for særavgifter etter stortingsvedtaket. Praksis etter § 9-12 var derfor lite relevant for vurderingen av en eventuell forskjellsbehandling. Ombudsmannen var enig med Skattedirektoratet i at en dispensasjon for et innbetalt særavgiftskrav og deretter foreldet tilbakebetalingskrav i dette tilfellet ville innebære en omgåelse av foreldelsesreglene.

Saken gjelder pålegg om å redusere musikklydnivået fra et utested, slik at det er i tråd med vedtatte grenseverdier. Bakgrunnen for pålegget var naboklager på støy. Ombudsmannen er kommet til at saken ikke var tilstrekkelig opplyst da Fylkesmannen i Vestfold traff vedtaket, ettersom opplysninger av betydning for avgjørelsen ikke var innhentet. Driveren av utestedet fikk heller ikke anledning til å uttale seg om sentrale deler av avgjørelsesgrunnlaget. Ombudsmannen er også kommet til at det er begrunnet tvil knyttet til om vedtaket er tilstrekkelig konkret begrunnet.

Utlendingsdirektoratet (UDI) og Politiets utlendingsenhet brukte over 20 måneder på å behandle en søknad fra en enslig mindreårig asylsøker om beskyttelse. I minst ett år av denne tiden lå søknaden på vent hos UDI. Dette hadde sammenheng med kapasitetsproblemer i UDI som følge av det i 2015 var en markert økning i antallet asylsøkere som kom til Norge. For å effektivisere forvaltningen av den samlede saksmengden benyttet UDI blant annet porteføljestyring. Dette innebar at søknader om beskyttelse ble sortert etter land, landgrupper og aldersgrupper og behandlet samlet. Etter at klageren hadde gjennomført asylintervju, lå saken på vent i rundt fem måneder før den ble tatt opp til videre behandling. Det ble da ikke truffet en avgjørelse, idet UDI anså at saken ikke var tilstrekkelig opplyst. Etter dette lå saken på vent i til sammen minst sju måneder før den ble ferdigbehandlet. Saken kan ikke anses behandlet «uten ugrunnet opphold», jf. forvaltningsloven § 11 a første ledd. Utgangspunktet er at de eldste sakene skal behandles først. Ombudsmannen har forståelse for at hurtig økning i antallet søknader om beskyttelse gjorde det vanskelig for UDI å behandle søknaden raskt, og at det var være nødvendig for UDI å prioritere mellom sakene på overordnet nivå for å sikre god utnyttelse av sin totale saksbehandlingskapasitet. Det er likevel grenser for hvor langt hensynet til samlet effektivitet kan begrunne at behandlingstiden trekker ut i enkeltsaker. Enslige, mindreårige asylsøkere er en særlig sårbar gruppe, som staten ifølge Grunnloven § 104 og Barnekonvensjonen har særlige forpliktelser overfor. Blant annet skal barnets beste være et grunnleggende hensyn ved alle avgjørelser og handlinger som berører barn. Dette tilsier at forvaltningens adgang til å nedprioritere enkeltsaker som gjelder barn – og spesielt sårbare grupper av barn – er begrenset. Selv om UDI hadde saklige grunner til å nedprioritere behandlingen av klagerens sak i perioder, kan disse ikke anses tilstrekkelig tungtveiende til å forsvare den samlede saksbehandlingstiden på over 20 måneder. UDI har heller ikke informert klageren om forsinkelser og forventet saksbehandlingstid i tråd med normer for god forvaltningsskikk. Det er også kritikkverdig at UDI ikke besvarte ombudsmannens henvendelser innen fastsatte frister.

Saken gjelder søknad om dispensasjon fra byggeforbudet langs sjø og kommuneplanens arealdel for utfylling i sjø og oppføring av kai. Fylkesmannen i Sogn- og Fjordane kom til at hensynene bak bestemmelsene ville bli vesentlig tilsidesatt ved en dispensasjon, og at fordelene ved en dispensasjon ikke var klart større enn ulempene etter en samlet vurdering, jf. plan- og bygningsloven (pbl.) § 19-2 annet ledd. Tiltakshaver klaget til ombudsmannen og anførte at det forelå usaklig forskjellsbehandling. Ombudsmannen er kommet til at vurderingen av om vilkårene i pbl. § 19-2 annet ledd er oppfylt er rettsanvendelse. Forbudet mot usaklig forskjellsbehandling er en begrensning i forvaltningens frie skjønn og retter seg ikke mot rettsbruken. En anførsel om usaklig forskjellsbehandling vil derfor ikke ha relevans i vurderingen av om vilkårene i pbl. § 19-2 annet ledd er til stede. Ombudsmannen har funnet grunn til å la saken bero med Fylkesmannens redegjørelse.