En innsatt som sonet en forvaringsdom hadde sultestreiket i en måned for å bli overført til et annet fengsel. Han ble da utelukket fra fellesskap med andre innsatte i medhold av straffegjennomføringsloven § 17 annet ledd, og overført til en sikkerhetsavdeling uten fellesskap. Begrunnelsen for vedtaket var i hovedsak at den innsatte befant seg i en livstruende situasjon, og at det bare var på sikkerhetsavdelingen det var bemanning og rutiner til å føre tilstrekkelig tilsyn med den innsattes helsesituasjon. Ombudsmannen har i hovedsak undersøkt Kriminalomsorgsdirektoratets vedtak i klagesak om forlengelse av utelukkelsen. Direktoratet har overfor ombudsmannen opplyst at det ble brukt feil hjemmel for utelukkelsen, da § 17 annet ledd ikke gjelder forvaringsdømte generelt, men kun hjemler utelukkelse fra felleskap i avdelinger definert som ressursavdelinger. Hjemmelsbruken i vedtakene var i samsvar med daværende praksis ved fengselet, som direktoratet senere tok initiativ til å endre i et brev til regionen og fengselet våren 2016. Ombudsmannen er enig i at § 17 annet ledd ikke kunne anvendes i saken, og ber direktoratet sørge for at den uhjemlede bruken av bestemmelsen heller ikke videreføres i andre deler av kriminalomsorgen. Direktoratet mente vedtakene var gyldige til tross for hjemmelsmangelen, fordi situasjonen var omfattet av den alternative hjemmelen i lovens § 37 første ledd bokstav b). Ombudsmannen er ikke enig i dette, da utelukkelse etter denne bestemmelsen har andre vilkår enn § 17 annet ledd og også enkelte ulike rettsvirkninger. Føringene i HR-2017-331 tilsier at vedtakene om utelukkelse i medhold av § 17 annet ledd må anses ugyldige, selv om KDI nå opplyser at de anser vilkårene i § 37 første ledd bokstav b) for å være oppfylt. Ombudsmannen kom også til at utelukkelsen uansett ikke hadde hjemmel i § 37 første ledd bokstav b, da den ikke var «nødvendig for å hindre innsatte i å skade seg selv …». En sultestreik er i utgangspunktet en legitim handling som ikke kan sanksjoneres. Når det sees bort fra sanksjonsvirkningene, er dessuten verken utelukkelse fra fellesskap i seg selv eller ekstra tilsyn på en sikkerhetsavdeling, egnet til å påvirke den innsatte til å avslutte sultestreiken. Utelukkelsen var ikke begrunnet med at den innsatte ikke kunne ha fellesskap, men med et økt tilsynsbehov som bare kunne imøtekommes på sikkerhetsavdelingen. Når det i et slikt tilfelle tas stilling til nødvendighet og forholdsmessighet av en utelukkelse, må det foretas en konkret vurdering av om tilsynsbehovet kan oppfylles med midlertidige justeringer av bemanningen og/eller rutinene på fellesskapsavdelingen. Hensynet til sikkerhet og effektiv ressursbruk i kriminalomsorgen kan tale for at det bør være faste rutiner på hver avdeling, men det kan ikke uten videre legges til grunn at disse hensynene veier tyngre enn den innsattes lovbestemte rett til fellesskap.

Saken gjelder krav om erstatning etter klimabetinget avlingssvikt. Fylkesmannen i Møre og Romsdal og Landbruksdirektoratet avslo en erstatningssøknad under henvisning til reglene for beregning av slik erstatning. Avslaget syntes å være begrunnet i at det ved beregning av avlingsmengde kun var anledning til å se hen til avlingsmengde som er dokumentert i kilo i regnskap, eventuelt regnskapsbilag. Da bare en mindre del av søkerens avlingsmengde i årene før skadeåret var dokumentert på denne måten, ble det lagt til grunn at det ikke var grunnlag for å tilkjenne erstatning. Ombudsmannen fremholdt at beregningsreglene ikke skal forstås slik at forvaltningen kun har anledning til å se hen til avlingsmengde i kilo som er dokumentert i regnskap eller regnskapsbilag, men at også annen relevant dokumentasjon en søker fremlegger må vurderes når foretakets avlingsmengde skal beregnes. Under sakens gang opplyste Landbruksdirektoratet at direktoratet ville omgjøre eget vedtak, oppheve Fylkesmannens vedtak, og sende saken tilbake til ny behandling. Ombudsmannen tok dette til etterretning og lot saken bero.

Saken gjelder Helseklages klagebehandling i en sak om dispensasjon fra helsekravene i førerkortforskriften. Helseklage mente at klagesaken skulle vurderes ut fra opplysningene som forelå ved førsteinstansens vedtak, og at det ikke skulle tas hensyn til utviklingen etter dette. Helseklage har tatt et uriktig rettslig utgangspunkt ved sin behandling av klagesaken. Helseklage har adgang – og etter omstendighetene plikt – til å ta hensyn til fakta som er tilkommet etter førsteinstansens vedtak. Klagesaken skal avgjøres ut fra de opplysninger som foreligger på tidspunktet for klageinstansens vedtak. Etter omstendighetene plikter klageinstansen også å undersøke om det er tilkommet slike nye fakta, og å gi parten veiledning om behov for ytterligere dokumentasjon. I denne saken har Helseklage ikke foretatt en fullverdig behandling av klagesaken. Det foreligger brudd på utrednings- og veiledningsplikten. Helseklage bes om å behandle saken på nytt. Videre bes Helseklage om merke seg ombudsmannens synspunkter og innrette saksbehandlingen i fremtidige saker i henhold til disse. Ombudsmannen har også merknader til hvordan henvendelsene fra ombudsmannen ble behandlet i Helseklage. Det forutsettes at fremtidige henvendelser herfra gis en tilfredsstillende behandling.

Helseklages behandling av en klage i sak om dispensasjon fra førerkortforskriftens helsekrav har vært undersøkt her. I begrunnelsen for det aktuelle vedtaket uttrykte Helseklage at saken var mangelfullt opplyst. Helseklage fattet likevel vedtak i saken uten å sørge for ytterligere utredning. Klageinstansen har en selvstendig plikt til å sørge for sakens opplysning, jf. forvaltningsloven § 33 siste ledd. Helseklage overholdt ikke denne plikten ved behandlingen av saken. Helseklage bes om å behandle saken på nytt.

Saken gjelder avvisning av søknad om oppføring av en støttemur på fremmed grunn. Ombudsmannen har kommet til at Fylkesmannens fremgangsmåte og vurderinger ikke er i overensstemmelse med plan- og bygningsloven § 21-6. Det er vanskelig å se at Fylkesmannen hadde grunnlag for å avvise tiltakshaverens byggesøknad. Fylkesmannen bes derfor om å vurdere saken på nytt og holde ombudsmannen orientert om den fornyede behandlingen.

Saken gjelder Utlendingsnemndas vedtak om å avvise en klage i en sak om midlertidig oppholdstillatelse etter regelverket om familieinnvandring. I forbindelse med søknaden ga klageren sin ektefelle fullmakt. Da søknaden ble avslått, kontaktet ektefellen Selvhjelp for innvandrere og flyktninger (SEIF) som utformet en klage og sendte den inn. Omfanget av en fullmakt – herunder muligheten til å gi den videre – må i utgangspunktet bero på en konkret tolkning av ordlyden. Ombudsmannen har ikke funnet grunn til å kritisere nemnda for ikke å ha ansett SEIF som fullmektig i saken. Utlendingsnemnda skulle imidlertid ha avklart fullmaktsforholdet med klageren eller hennes ektefelle, som hadde fullmakt, og som var i den tro at klagesaken var til klagebehandling i nemnda.

Saken gjelder dispensasjon fra kommuneplanens arealdel til oppføring av hytte i randområdet for villrein. Fylkesmannen i Oslo og Akershus hadde i sitt vedtak kommet til at hensynene bak kommuneplanen ikke ville bli vesentlig tilsidesatt ved at dispensasjon ble gitt. Videre kunne Fylkesmannen ikke se at det knyttet seg ulemper til dispensasjonen, men at hytta ville bli en «rekreasjonsmulighet og fremme trivsel» for tiltakshaver. Fylkesmannen fant denne fordelen klart større enn ulempene, og stadfestet kommunens dispensasjonsvedtak. Ombudsmannen er kommet til at klagevedtaket Fylkesmannen i Oslo og Akershus har truffet i denne saken, lider av flere feil og mangler. Manglene knytter seg både til spørsmålet om de hensyn som ligger bak bestemmelsen det dispenseres fra, blir vesentlig tilsidesatt (plan- og bygningsloven § 19-2 annet ledd første punktum), og om fordelene ved å gi dispensasjon er klart større enn ulempene etter en samlet vurdering (plan- og bygningsloven § 19-2 annet ledd annet punktum). Ombudsmannen er også kommet til at Fylkesmannen ikke i tilstrekkelig grad har vurdert prinsippene i naturmangfoldloven §§ 8 til 12, jf. § 7. Ved undersøkelse i marken (befaring eller besiktigelse) skal hensynet til kontradiksjon og likebehandling av partene ivaretas. Fylkesmannen bes om å vurdere saken på nytt.

Saken gjelder Rissa kommunes behandling av klage i sak om startlån. Ombudsmannen kom til at forvaltningslovens regler om begrunnelse og underretning av vedtak ble brutt ved behandlingen av saken i den interne kommunale klageordningen. Videre er det uklart om kommunens saksbehandling i denne og andre klagesaker om startlån har et slikt skille mellom behandlingen i førsteinstansen og klageinstansen som kreves etter habilitetsreglene i kommuneloven § 40 nr. 3 bokstav c. Kommunen ble bedt om å gjennomgå sine rutiner og praksis, og å behandle den konkrete saken på nytt.

Ombudsmannen har undersøkt saksbehandlingstiden i Skatteklagenemnda på generelt grunnlag og av eget tiltak. Det avsluttende brevet fra ombudsmannen til Skattedirektoratet er gjengitt her: «Høsten 2017 mottok ombudsmannen noen klager på…

Saken gjelder en forelders rett til informasjon om behandlingen av barn under 12 år etter pasient- og brukerrettighetsloven § 3-4. I denne saken var barnet til behandling hos en psykologspesialist, blant annet på grunn av enkelte forhold far var årsaken til. Av den grunn mente Fylkesmannen i Sør-Trøndelag at det var grunnlag for å «begrense» informasjonen til far om behandlingen av sønnen. Ombudsmannen er kommet til at det er begrunnet tvil om valget av tilsynssak var riktig spor ved behandlingen av fars klage. Om klagen skulle behandles som tilsyns- eller rettighetssak, eventuelt begge deler, burde uansett vært avgjort i samråd med ham. Etter ombudsmannens syn kan det unntaksvis tenkes situasjoner der helseinformasjonen til foreldre om barn under 12 år kunne begrenses, også før en slik adgang ble lovfestet 1. januar 2018. Dette forutsatte imidlertid en konkret vurdering av hvilke skadevirkninger forelderens tilgang til den aktuelle informasjonen ville kunne ha for barnet. Fylkesmannen hadde ikke foretatt en konkret vurdering av om det var grunnlag for å begrense informasjonen til far. Fylkesmannen kunne heller ikke på en forsvarlig måte ta stilling til et eventuelt brudd på retten til informasjon, uten å ha klarlagt hvilken informasjon far hadde rett til å få, og hvilken informasjon han hadde fått.