Saken gjelder hvorvidt en lærer er part i sak om en elevs psykososiale læringsmiljø. Et foreldrepar var bekymret for måten sønnens kontaktlærer utførte sin rolle. Etter å blant annet ha anmeldt læreren to ganger til politiet for vold og trusler mot elever klaget de til skolen over sønnens læringsmiljø. Da skolen kun fattet vedtak om å fjerne læreren som guttens kontaktlærer, men ikke som lærer for resten av klassen, ble vedtaket påklaget til Fylkesmannen. Læreren mente å ha rett til partsinnsyn i klagen. Fylkesmannen og senere også Utdanningsdirektoratet avslo begjæringen om innsyn med begrunnelsen at læreren ikke kunne være part i en sak om enkeltelevers læringsmiljø. Ombudsmannen kom til at læreren i alle fall ut fra krav til forsvarlig saksbehandling og god forvaltningsskikk måtte anses å ha rett til å se sakens dokumenter og rett til å bli hørt på grunn av sin tilknytning til saken, og fordi hun er berørt gjennom alvorlige påstander om måten hun utfører sitt arbeid.

Ombudsmannen kom til at tilsettingsprosessen bar preg av ikke å ha vært reell. Prosessen var mangelfullt dokumentert, og ikke tilstrekkelig opplyst før vedtak om tilsetting ble fattet. Stillingen skulle dessuten vært lyst ut eksternt. Siden kravene til ekstern utlysning av stillinger i kommunens eget tilsettingsreglement var uklare og egnet til misforståelser, ba ombudsmannen kommunen om å endre ansettelsesreglementet– og prosedyrene. Det bør gå klart frem at offentlig utlysning av stillinger kun kan unnlates i særskilte tilfeller.

For å kontakte Pasientreiser på telefon måtte publikum ringe det femsifrede nummeret 05515. Det var relativt dyrt å bruke. Pasientreiser ga ikke rutinemessig ut telefonnummer til de enkelte pasientreisekontorene. Hvilket kontor som var riktig å henvende seg til, var avhengig av hvor den reisende befant seg. Etter å ha fått en redegjørelse fra Pasientreiser la ombudsmannen til grunn at ordningen med at samtlige pasientreisekontorers veiledningstjeneste hadde ett felles femsifret nummer, var hensiktsmessig for mange innringere. For innringere med stort veiledningsbehov syntes imidlertid kostnadene ved å ringe 05515 fort å kunne bli store, særlig for dem uten lett tilgang til fasttelefon eller bredbåndstelefon. Ombudsmannen konkluderte med at Pasientreisers strenge praktisering av at telefonhenvendelser skal skje ved å ringe 05515, var i strid med pasientkontorenes veiledningsplikt overfor brukerne med det største kontaktbehovet, og også i strid med god forvaltningsskikk. Ombudsmannen ba derfor Pasientreiser vurdere å gjøre telefonordningen mer fleksibel for de som hadde behov for å ringe pasientkontorene ofte, og som ordningen derfor ble dyr for.

Fylkesmannen i Sør-Trøndelag stadfestet Trondheim kommunes vedtak om å gi dispensasjon fra reguleringsplanens bestemmelse om utnyttelsesgrad samt plan- og bygningslovens § 29-4 annet ledd om minste avstand til nabogrense i forbindelse med oppføring av bolighus på en nylig fradelt tomt. Når det gjaldt dispensasjon fra bestemmelse om utnyttelsesgrad, hadde Fylkesmannen blant annet lagt vekt på at planen var av eldre dato og at tomten nylig var fradelt. Ombudsmannen er kommet til at det knytter seg tvil til om Fylkesmannen kunne innvilge dispensasjonssøknaden med den begrunnelse som ble gitt. Fylkesmannen bes om å vurdere saken på nytt.

Saken gjelder hvorvidt en søknad om drosjeløyve kan avslås fordi søkeren er straffet for utøvelse av vold. Oslo kommunes klagenemnd fant at vandelskravet for drosjeløyve ikke var oppfylt fordi søkeren var domfelt for overtredelse av straffeloven 1902 § 228 om legemsfornærmelse. Ombudsmannen er kommet til at hvilke rettsområder som omfattes av vandelskravet for drosjeløyve, er uttømmende angitt i EUs forordning nr. 1071/2009 artikkel 6 nr. 1 tredje ledd. Voldsutøvelse inngår ikke i rettsområdene som angis i artikkelen. En straffedom for utøvelse av vold er følgelig ikke relevant for vandelskravet ved søknad om drosjeløyve. En voldsdom kan heller ikke utgjøre «særlige grunner» som taler mot å gi løyve etter yrkestransporforskriften § 4 første ledd. Ombudsmannen viser til at krav om løyve retter seg mot den næringsmessige delen av drosjeyrket og regulerer yrkesadgangen for næringsdrivende, mens det er kravet om kjøreseddel som regulerer adgangen til yrket som drosjesjåfør.

Ombudsmannen har undersøkt saksbehandlingstiden i Nav Klageinstans på generelt grunnlag og av eget tiltak. Det avsluttende brevet fra ombudsmannen til Arbeids- og velferdsdirektoratet er gjengitt her: «Mellom 30 og 40…

X politidistrikt ansatte to økoetterforskere i ansettelsesvedtak 12. juli 2017. En av søkerne mente seg forbigått av kandidaten som ble innstilt som nummer to og ansatt i en av stillingene. Avgjørende for at klageren ikke ble ansett kvalifisert for stillingene, fremsto å være at ansettelsesmyndigheten mente hun ikke var personlig egnet. Denne vurderingen ble gjort på bakgrunn av intervju, referanseinnhenting og politidistriktets kjennskap til henne fra tidligere arbeidsforhold. Ombudsmannen kom til at det knyttet seg begrunnet tvil til om politidistriktets vurdering av klagerens personlige egnethet bygget på fullt ut saklige hensyn. I tillegg mente ombudsmannen det var tvil om klagerens rett til kontradiksjon var tilstrekkelig ivaretatt i ansettelsesprosessen.

Telemark fylkeskommunale klagenemnd omgjorde et vedtak om tilbakekall av et drosjeløyve og ileggelse av tre års karantene etter yrkestransportlova § 29 første ledd, jf. yrkestransportforskriften § 45. På bakgrunn av omgjøringen fremsatte løyvehaveren et krav om dekning av sakskostnader etter forvaltningsloven § 36 første ledd. Fylkesutvalget og fylkestinget avslo kravet, fordi klagenemndas omgjøring bygget på opplysninger og dokumentasjon som løyvehaveren først fremla under klagesaksbehandlingen. Fylkestinget mente derfor at klagenemndas omgjøring av vedtaket skyldtes «partens eget forhold» og «forhold utenfor partens og forvaltningens kontroll», samt at «andre særlige forhold» talte mot å innvilge kravet om dekning av sakskostnader, jf. forvaltningsloven § 36 første ledd. Ombudsmannen er kommet til at førsteinstansen i Telemark fylkeskommune ikke hadde oppfylt sin utredningsplikt da vedtaket om tilbakekall av drosjeløyve og karantenetid ble fattet, jf. forvaltningsloven § 17 første ledd. På vedtakstidspunktet forelå det motstridende opplysninger som ga førsteinstansen en oppfordring til å undersøke de faktiske forholdene nærmere. I lys av vedtakets inngripende karakter fremsto førsteinstansens undersøkelser som svært begrenset. Manglende saksutredning i førsteinstansen ligger innenfor forvaltningens kontroll, og kravet om dekning av sakskostnader etter forvaltningsloven § 36 første ledd kan da ikke avslås på bakgrunn av at klagenemndas omgjøring skyldtes nye opplysninger. Telemark fylkeskommune er bedt om å vurdere sakskostnadssaken på nytt.

Saken gjelder behandlingen av en landbruksvei i Marka. Området er i kommuneplanenes arealdel avsatt til landbruks-, natur- og friluftsområde, men uten at veien fremgår av planen. Fylkesmannen i Oslo og Akershus behandlet saken etter markaloven § 14 annet ledd, som angir en forenklet behandling sammenlignet med den interesseavveiningen som kreves etter § 14 første ledd første punktum. Naturvernforbundet i Oslo og Akershus klaget til ombudsmannen. Ombudsmannen tok saken opp på generelt grunnlag med Klima- og miljødepartementet. Ombudsmannen er kommet til at det ikke er krav om at et landbrukstiltak konkret må fremgå av den kommunale planen for å kunne behandles etter § 14 annet ledd. Selv om klager har pekt på reelle hensyn som taler for slik løsning, er det ikke grunnlag for å kritisere forvaltningens rettsoppfatning, som er i samsvar med lovens ordlyd.

Saken gjelder rett til gratis skoleskyss for en grunnskoleelev som har delt bosted, og bor annenhver uke hos mor og far. Konkrete spørsmål som saken reiser, har vært tatt opp med Fylkesmannen, og generelle tolkingsspørsmål er forelagt Kunnskapsdepartementet. Dersom vilkårene i opplæringslova § 7-1 er oppfylt, har elever i grunnskolen rett til gratis skoleskyss, uavhengig av om de har et eller to foreldrehjem. Det er et krav om at skysstilbudet skal være forsvarlig, noe som innebærer blant annet at eleven skal ha en akseptabel reisetid. Vurderingen av hva som er akseptabelt og forsvarlig bygger på en avveining mellom individuelle hensyn til eleven, og forhold knyttet til denne på den ene siden, og en effektiv og rasjonell organisering av skoleskyssen på den andre siden. Samfunnsøkonomiske hensyn er også relevante. Avveiningene skal skje etter de samme kriteriene uavhengig av antall hjem eleven måtte ha. Lokale retningslinjer for hva som anses som maksimal akseptabel reisetid for elever i ulike aldre, må gjelde uten tanke på om det er snakk om transport mellom skole og folkeregistrert adresse, eller til og fra bostedsadressen. Fylkesmannens utredning og vurdering av barnets beste og av alternative transportløsninger, var noe mangelfull. Ved avveiningen mot økonomiske hensyn og en rasjonell organisering av skoleskyss, ble det pekt på at kravet til rasjonell organisering nettopp innebar å følge samfunnsutviklingen og reflektere de behov og bosettingsmønstre som til enhver tid eksisterer i fylket.