Saken gjelder hvorvidt en søknad om drosjeløyve kan avslås fordi søkeren er straffet for utøvelse av vold. Oslo kommunes klagenemnd fant at vandelskravet for drosjeløyve ikke var oppfylt fordi søkeren var domfelt for overtredelse av straffeloven 1902 § 228 om legemsfornærmelse. Ombudsmannen er kommet til at hvilke rettsområder som omfattes av vandelskravet for drosjeløyve, er uttømmende angitt i EUs forordning nr. 1071/2009 artikkel 6 nr. 1 tredje ledd. Voldsutøvelse inngår ikke i rettsområdene som angis i artikkelen. En straffedom for utøvelse av vold er følgelig ikke relevant for vandelskravet ved søknad om drosjeløyve. En voldsdom kan heller ikke utgjøre «særlige grunner» som taler mot å gi løyve etter yrkestransporforskriften § 4 første ledd. Ombudsmannen viser til at krav om løyve retter seg mot den næringsmessige delen av drosjeyrket og regulerer yrkesadgangen for næringsdrivende, mens det er kravet om kjøreseddel som regulerer adgangen til yrket som drosjesjåfør.

Ombudsmannen har undersøkt saksbehandlingstiden i Nav Klageinstans på generelt grunnlag og av eget tiltak. Det avsluttende brevet fra ombudsmannen til Arbeids- og velferdsdirektoratet er gjengitt her: «Mellom 30 og 40…

X politidistrikt ansatte to økoetterforskere i ansettelsesvedtak 12. juli 2017. En av søkerne mente seg forbigått av kandidaten som ble innstilt som nummer to og ansatt i en av stillingene. Avgjørende for at klageren ikke ble ansett kvalifisert for stillingene, fremsto å være at ansettelsesmyndigheten mente hun ikke var personlig egnet. Denne vurderingen ble gjort på bakgrunn av intervju, referanseinnhenting og politidistriktets kjennskap til henne fra tidligere arbeidsforhold. Ombudsmannen kom til at det knyttet seg begrunnet tvil til om politidistriktets vurdering av klagerens personlige egnethet bygget på fullt ut saklige hensyn. I tillegg mente ombudsmannen det var tvil om klagerens rett til kontradiksjon var tilstrekkelig ivaretatt i ansettelsesprosessen.

Telemark fylkeskommunale klagenemnd omgjorde et vedtak om tilbakekall av et drosjeløyve og ileggelse av tre års karantene etter yrkestransportlova § 29 første ledd, jf. yrkestransportforskriften § 45. På bakgrunn av omgjøringen fremsatte løyvehaveren et krav om dekning av sakskostnader etter forvaltningsloven § 36 første ledd. Fylkesutvalget og fylkestinget avslo kravet, fordi klagenemndas omgjøring bygget på opplysninger og dokumentasjon som løyvehaveren først fremla under klagesaksbehandlingen. Fylkestinget mente derfor at klagenemndas omgjøring av vedtaket skyldtes «partens eget forhold» og «forhold utenfor partens og forvaltningens kontroll», samt at «andre særlige forhold» talte mot å innvilge kravet om dekning av sakskostnader, jf. forvaltningsloven § 36 første ledd. Ombudsmannen er kommet til at førsteinstansen i Telemark fylkeskommune ikke hadde oppfylt sin utredningsplikt da vedtaket om tilbakekall av drosjeløyve og karantenetid ble fattet, jf. forvaltningsloven § 17 første ledd. På vedtakstidspunktet forelå det motstridende opplysninger som ga førsteinstansen en oppfordring til å undersøke de faktiske forholdene nærmere. I lys av vedtakets inngripende karakter fremsto førsteinstansens undersøkelser som svært begrenset. Manglende saksutredning i førsteinstansen ligger innenfor forvaltningens kontroll, og kravet om dekning av sakskostnader etter forvaltningsloven § 36 første ledd kan da ikke avslås på bakgrunn av at klagenemndas omgjøring skyldtes nye opplysninger. Telemark fylkeskommune er bedt om å vurdere sakskostnadssaken på nytt.

Saken gjelder behandlingen av en landbruksvei i Marka. Området er i kommuneplanenes arealdel avsatt til landbruks-, natur- og friluftsområde, men uten at veien fremgår av planen. Fylkesmannen i Oslo og Akershus behandlet saken etter markaloven § 14 annet ledd, som angir en forenklet behandling sammenlignet med den interesseavveiningen som kreves etter § 14 første ledd første punktum. Naturvernforbundet i Oslo og Akershus klaget til ombudsmannen. Ombudsmannen tok saken opp på generelt grunnlag med Klima- og miljødepartementet. Ombudsmannen er kommet til at det ikke er krav om at et landbrukstiltak konkret må fremgå av den kommunale planen for å kunne behandles etter § 14 annet ledd. Selv om klager har pekt på reelle hensyn som taler for slik løsning, er det ikke grunnlag for å kritisere forvaltningens rettsoppfatning, som er i samsvar med lovens ordlyd.

Saken gjelder rett til gratis skoleskyss for en grunnskoleelev som har delt bosted, og bor annenhver uke hos mor og far. Konkrete spørsmål som saken reiser, har vært tatt opp med Fylkesmannen, og generelle tolkingsspørsmål er forelagt Kunnskapsdepartementet. Dersom vilkårene i opplæringslova § 7-1 er oppfylt, har elever i grunnskolen rett til gratis skoleskyss, uavhengig av om de har et eller to foreldrehjem. Det er et krav om at skysstilbudet skal være forsvarlig, noe som innebærer blant annet at eleven skal ha en akseptabel reisetid. Vurderingen av hva som er akseptabelt og forsvarlig bygger på en avveining mellom individuelle hensyn til eleven, og forhold knyttet til denne på den ene siden, og en effektiv og rasjonell organisering av skoleskyssen på den andre siden. Samfunnsøkonomiske hensyn er også relevante. Avveiningene skal skje etter de samme kriteriene uavhengig av antall hjem eleven måtte ha. Lokale retningslinjer for hva som anses som maksimal akseptabel reisetid for elever i ulike aldre, må gjelde uten tanke på om det er snakk om transport mellom skole og folkeregistrert adresse, eller til og fra bostedsadressen. Fylkesmannens utredning og vurdering av barnets beste og av alternative transportløsninger, var noe mangelfull. Ved avveiningen mot økonomiske hensyn og en rasjonell organisering av skoleskyss, ble det pekt på at kravet til rasjonell organisering nettopp innebar å følge samfunnsutviklingen og reflektere de behov og bosettingsmønstre som til enhver tid eksisterer i fylket.

Saken gjelder spørsmålet om rettslig klageinteresse for en lokal natur- og miljøvernorganisasjon. Foreningen påklaget et vedtak om konsesjon til endringer i en pågående vindkraftutbygging og anførte at endringen innebar at flere boliger ble liggende i elektromagnetiske felt med stråling over utredningsgrensen på 0,4 mikrotesla. Olje- og energidepartementet fant at klagegjenstanden falt utenfor foreningens formål og avviste klagen. Ombudsmannen kom til at departementet ikke la tilstrekkelig vekt på foreningens formålsbestemmelse og faktiske virksomhet i avvisningsvedtaket. Ombudsmannen kom imidlertid også til at foreningen ikke hadde representativitet i området som berøres av endringskonsesjonen. Vilkårene for rettslig klageinteresse er da ikke til stede.

Saken gjelder om X kommune hadde refundert en privat barnehage den søskenmoderasjonen barnehagen hadde gitt i foreldrebetalingen i årene 2006-2014. Ombudsmannen fant det ikke tilstrekkelig dokumentert at full refusjon var blitt gitt gjennom kommunens driftstilskudd til barnehagen. Kommunens bruk av den nasjonale utregningsmalen (for årene 2006-2010) var ikke egnet til å sikre at barnehagen fikk refundert fullt ut den moderasjonen barnehagen hadde gitt i foreldrebetalingen. Det fremgikk heller ikke av den særskilte avtalen om økt tilskudd til barnehagen for årene 2011-2014 at full refusjon av søskenmoderasjon inngikk i tilskuddet. Ombudsmannen var enig med kommunen i at refusjonskravet for årene 2006-2010 var foreldet, men ba kommunen om å vurdere refusjonskravet for årene 2011-2014 på nytt.

Saken gjelder dispensasjon fra bestemmelser i reguleringsplan, bl.a. utnyttelsesgrad, for rivning av eksisterende enebolig og oppføring av tre nye eneboliger. Fylkesmannen viste i dispensasjonsvurderingene til kommunens mål om at 50 prosent av nye boliger skal etableres ved fortetting. Ombudsmannen kom til at det er tvil om dispensasjonene kan gis med denne begrunnelsen. I den fornyede gjennomgangen bes Fylkesmannen om å ta stilling til om hensynet til en helhetlig vurdering av planområdet tilsier at det skulle vært utarbeidet ny plan.

En X borger ble stoppet ved innreisekontrollen på Oslo lufthavn. Hun hadde oppholdskort i Frankrike, men politiet mente hun hadde oversittet den lovlig oppholdstiden dette ga i Norge. Det ble opprettet utvisningssak og hun ble pågrepet etter utlendingsloven på grunn av unndragelsesfare. Andre dag etter pågripelsen ble hun uttransportert til Frankrike. Pågripelsesbeslutningen i denne saken oppfylte ikke kravene til begrunnelse i straffeprosessloven § 175 jf. utl § 106 tredje ledd, og EMK artikkel 5 nr. 2. Beslutninger om pågripelser begrunnet med unndragelsesfare må som et minimum gi en kort beskrivelse av de viktigste faktiske forhold som legges til grunn og oppgi hvilke «konkrete holdepunkter» for unndragelse som foreligger, jf. § 106 annet ledd bokstav b). Beslutningen er nedtegnet på et standardskjema som ikke har noen rubrikk for begrunnelse ut over angivelse av hjemmel. Manglene ved begrunnelsen i denne saken må derfor antas å foreligge i en rekke andre saker, noe politiet har bekreftet. Det er tvil om politiet foretok en forsvarlig vurdering av om alle vilkårene for pågripelse var oppfylt, og det er ikke er nedtegnet noe sted eller fremgår av politiets redegjørelse overfor ombudsmannen at de har vurdert om andre tiltak kunne ha vært tilstrekkelig for å oppnå formålet med pågripelsen.