Saken gjelder Helseklages stadfestelse av vedtak om underkjennelse av gjennomført turnustjeneste for en fysioterapeut. A, som var funksjonshemmet, hadde vært i praksis i spesialisthelsetjenesten i to semestre da Helsedirektoratet fattet vedtak om underkjenning av praksisen. Hun hadde da påbegynt praksis i kommunal helsetjeneste, men måtte avslutte denne fordi direktoratet samtidig tilbakekalte lisensen. I klagen til ombudsmannen viste A til at hun først ved turnusperiodens slutt fikk beskjed om at det var aktuelt fra turnusstedets side å underkjenne praksisen. Klageren opplyste at det hadde vært et vanskelig samarbeid med turnusstedet, der hun blant annet opplevde manglende forståelse for de tilretteleggingene hun hadde behov for som funksjonshemmet. Ombudsmannen kritiserte saksbehandlingen, og uttalte også at turnusstedets tilrettelegging for turnusperioden ikke hadde vært i tråd med forskrift om praktisk tjeneste (turnustjeneste) for få autorisasjon som fysioterapeut §§ 13 og 14 med tilhørende retningslinjer. Saken var som følge av dette for dårlig opplyst til å fatte vedtak om underkjenning av turnus, både i førsteinstansen og ved Helseklages stadfestelse. Helseklages saksbehandling utgjorde bl.a. et brudd på utredningsplikten som følger av forvaltningsloven § 17. Som følge av påpekte feil var det «begrunnet tvil», jf. ombudsmannsloven § 10 annet ledd, om Helseklages vedtak om underkjenning av turnus og tilbakekall av lisens var riktig, og Helseklage ble bedt om å behandle As klage på nytt.

Saken gjelder Navs veiledning i de tilfellene brukeren vil søke om uføretrygd uten at Nav lokalkontor er enig i dette. I tillegg omhandler saken de tilfellene der Nav lokalkontor har innstilt på uføretrygd, mens Nav Arbeid og ytelser avslår søknaden fordi det ikke blir funnet at vilkårene i folketrygdloven § 12-5 om gjennomgått hensiktsmessig behandling og arbeidsrettede tiltak er oppfylt. Ombudsmannen mener at rundskrivet til folketrygdloven § 12-5 og informasjonen på nav.no ikke gir brukerne god nok veiledning om at folketrygdloven ikke oppstiller vilkår om ferdigstilt arbeidsevnevurdering for å søke om uføretrygd. Det er tvilsomt om Nav gir brukerne rett veiledning om folketrygdlovens vilkår for uføretrygd i de tilfellene det ikke foreligger ferdigstilt arbeidsevnevurdering. Ombudsmannen ber Nav så langt det er praktisk mulig, om å føre en oversikt over saker som sendes i retur fra Nav Arbeid og ytelser til lokalkontoret på grunn av uenighet om uføretrygd er rett ytelse for brukeren. Nav lokalkontor bør minnes om at i slike situasjoner må det vurderes om brukeren oppfyller vilkårene for fortsatt arbeidsavklaringspenger.

Saken gjelder avslag på søknad om refusjon av utgifter til legemiddel. Klageren har en sjelden hudlidelse, og hadde søkt om å få utgiftene til et bestemt preparat dekket på såkalt blå resept. Preparatet tilvirkes magistrelt på et sykehusapotek, og omsettes fritt. Et vilkår for refusjon er at preparatet er et «legemiddel». Legemiddelverket hadde ikke tatt stilling til om preparatet kunne klassifiseres som legemiddel. Helfo avslo søknaden, og i avslaget ble preparatet vurdert å være en handelsvare. Avslaget ble opprettholdt av Helseklage, som forberedte og oversendte ankesaken til Trygderetten. Trygderetten stadfestet avslaget, og uttalte i kjennelsen at det er et vilkår for refusjon av utgifter etter folketrygdloven og blåreseptforskriften at preparatet er klassifisert som legemiddel. Ombudsmannen er kommet til at Trygderetten ikke hadde rettslig grunnlag for å sette vilkår om at preparatet måtte være «klassifisert» som legemiddel. Plikten til å sørge for en tilstrekkelig opplysning av saken var heller ikke oppfylt. Det er Statens legemiddelverk som har kompetanse og myndighet til å vurdere om et preparat kan klassifiseres som legemiddel. Ombudsmannen kunne ikke se at de argumenter Helseklage hadde fremmet, fjernet tvil om at preparatet ikke kunne blitt vurdert som et legemiddel. Legemiddelverket burde blitt kontaktet for en avklaring.

Saken gjelder sosialtjenestens plikt til å yte økonomisk stønad til dekning av vanlige klær til innsatte. Ombudsmannen er kommet til at tvil om ansvarsfordelingen mellom sosialtjenesten og kriminalomsorgen, herunder om et rundskriv fortsatt er gjeldende, fører til manglende forutsigbarhet og manglende likebehandling ved vedtak om økonomisk sosialstønad til innsatte.

Skattekontoret hadde avvist en klage over skattefastsettingen fordi de mente at den var mottatt etter utløpet av den absolutte klagefristen på ett år i skatteforvaltningsloven § 13-4 tredje ledd. Den skattepliktige mente at ettårsfristen var overholdt, og at han hadde rett til å klage til Skatteklagenemnda over avvisningen. Skattekontoret mente det ikke forelå klagerett for dette spørsmålet, og avsluttet saken. Ombudsmannen mener at den skattepliktige hadde rett til å klage over avvisningen. Saken gjelder i dette tilfellet formuesfastsettingen, og det er derfor Skatteklagenemnda som skal behandle klagen over avvisningen.

Saken gjelder behandlingstiden til Fylkesmannen i Oslo og Akershus i tilsynssak på området for helse- og omsorgstjenester. Etter to år og to måneder er saken ennå ikke ferdigbehandlet. Behandlingstiden er begrunnet med økende saksmengde og manglende ressurser. Det er ikke godtgjort at saken er behandlet «uten ugrunnet opphold», jf. forvaltningsloven § 11 a første ledd. Klageren har heller ikke fått tilfredsstillende informasjon underveis. Kapasitetsutfordringer er ikke tilstrekkelig grunn for å unnlate å holde klageren orientert om saksfremdriften, jf. forvaltningsloven § 11 a og normer for god forvaltningsskikk. Det forutsettes at Fylkesmannen nå sørger for å få ferdigbehandlet tilsynssaken. Fylkesmannen bes videre om å gjennomgå sine rutiner – og om nødvendig iverksette andre tiltak – for å sikre at klagere i tilsynssaker blir gitt tilfredsstillende informasjon under sakens gang.

Saken gjelder tvangssammenslåing av eiendommer til felles viltområde i medhold av viltloven § 37. Miljødirektoratet omgjorde to vedtak fra kommunen om videreføring av slik sammenslåing. I begrunnelsen skrev direktoratet at viltloven § 37 har utspilt sin rolle i sakene og at partene enten må finne en frivillig ordning eller bringe sakene inn for jordskifteverket. Videre fremholdt direktoratet at sammenslåingene så langt ikke har fungert og at partene i liten grad har forsøkt å finne en frivillig ordning. Direktoratet gjorde også gjeldende at vedtak med hjemmel i viltloven § 37 i stadig mindre grad oppfyller målsettingen om en rasjonell og forsvarlig viltforvaltning. Ombudsmannen er kommet til at direktoratet ikke i tilstrekkelig grad har angitt de faktiske forhold vedtakene bygger på, jf. forvaltningsloven § 25. Det er derfor begrunnet tvil om direktoratet kunne omgjøre sammenslåingene med den begrunnelsen som er gitt. Direktoratet bes om å vurdere sakene på nytt. 

Saken gjelder dekning av reiseutgifter ved behandling hos spesialisthelsetjenesten, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 2-6. En pasient hadde ved flere anledninger fått refundert reiseutgiftene med bil helt frem til behandlingsstedet. I denne saken fikk han imidlertid avslag på dekning av utgifter til bruk av bil på den siste reisestrekningen, idet denne ble ansett som gangavstand. Gjennom ombudsmannens undersøkelser kom det frem at vedtaket var et utslag av en generell innstramming av praksis i refusjonssaker hos Pasientreiser Helse Stavanger. Pasienten ble ikke varslet om denne innstrammingen før reisen. Ombudsmannen har ikke innsigelser mot Fylkesmannens vurdering av hva som var nødvendige reiseutgifter. På bakgrunn av pasientens anførsler burde Fylkesmannen ha undersøkt hvorfor pasientreisekontorets vedtak var forskjellig fra tidligere vedtak for sammenlignbare reiser. Forvaltningen har normalt adgang til å endre praksis hvis tidligere praksis er i strid med loven. Da pasientreiseordningen er basert på etterskuddsvise refusjonsvedtak, burde det vært gitt informasjon om endringen. Ut fra erstatningsrettslige betraktninger bes Pasientreiser vurdere å refundere de pådratte utgiftene. Fylkesmannen bes for øvrig følge med på at pasientreisekontorene har en mest mulig ensartet praksis.

Kommunal- og moderniseringsdepartementet godkjente en kommunedelplan som Fylkesmannen i Rogaland hadde fremmet innsigelse mot. Innsigelsen var blant annet begrunnet med at planen åpner for en vei som vil gi betydelige inngrep i og oppsplitting av et stort sammenhengende natur- og kulturlandskap med viktige landbruks,- natur, frilufts- og landskapsverdier. Departementets vedtak inneholdt ingen vurderinger etter naturmangfoldloven. Ombudsmannen er kommet til at departementets vedtak ikke oppfyller kravet i naturmangfoldloven § 7, og at det knytter seg begrunnet tvil til om denne feilen kan ha virket bestemmende på vedtakets innhold. Det stilles blant annet spørsmål ved den store vekten departementet har lagt på hensynet til det kommunale selvstyret i en sak hvor det foreligger nasjonale interesser. Ombudsmannen ber om at departementet behandler saken på nytt.

Saken gjelder Bergen kommunes forberedende klagesaksbehandling i en byggesak. Det tok over to år fra klagen ble fremmet til kommunen oversendte klagen til Fylkesmannen i Hordaland for endelig avgjørelse. Saksbehandlingstiden ved den forberedende klagesaksbehandlingen var vesentlig mye lenger enn fristen i byggesaksforskriften § 7-1 første ledd bokstav c om at klager skal forberedes av kommunen og oversendes til klageinstansen så snart saken er tilrettelagt, og senest innen åtte uker. Også den gjennomsnittlige saksbehandlingstiden for klager i byggesaker i Bergen kommune er vesentlig mye lenger enn åtte uker. Særlig er saksbehandlingstiden for klager med politisk behandling uakseptabel lang. Brudd på fristen i byggesaksforskriften § 7-1 første ledd bokstav c medfører ikke rettsvirkninger, men det betyr ikke at brudd på fristen er mindre alvorlig. Kommunen har et ansvar for å behandle klager innen fristen. Ombudsmannen ber om en tilbakemelding fra Bergen kommune om status for restanser og saksbehandlingstid i byggesaksklager innen 1. januar 2019.