Klageren søkte på en fast stilling som politibetjent, og ble innstilt slik at han lå an til å få en av stillingene. Da ansettelsesrådet behandlet saken, ble andre innstilte kandidater vurdert som bedre kvalifisert enn han. De vurderingene ansettelsesrådet hadde foretatt, fremgikk ikke av protokollen fra møtet eller av andre skriftlige nedtegnelser. At ansettelsesrådet ikke dokumenterte skriftlig vurderingen av klagerens kvalifikasjoner, er i strid med kravet til skriftlighet i ansettelsessaker. Dette er heller ikke i samsvar med politiets eget personalreglement. Politidistriktet bes merke seg dette, og følge opp egne rutiner i fremtidige ansettelsessaker. Slik saken i etterkant er blitt opplyst for ombudsmannen, er det ikke grunnlag for å rette kritikk mot selve kvalifikasjonsvurderingen ansettelsesrådet foretok.

Saken dreier seg om Fylkesmannen i Aust- og Vest-Agders vedtak om tvangsmedisinering. Det sentrale i saken er Fylkesmannens forståelse og anvendelse av psykisk helsevernlovens krav om at tvangsmedisinering bare kan igangsettes og gjennomføres når det med «stor sannsynlighet kan føre til helbredelse eller vesentlig bedring i pasientens tilstand, eller at pasienten unngår vesentlig forverring av sykdommen». Lovens krav til «stor sannsynlighet» for positiv effekt av tvangsmedisinering innebærer at det kreves mer enn alminnelig sannsynlighetsovervekt for slik effekt for at tvangsmedisineringen skal være lovlig. Kravet knytter seg til den enkelte pasient og ikke til en gruppe pasienter. Det er begrunnet tvil knyttet til om kravet er oppfylt i saken. Fylkesmannens begrunnelsesplikt er under enhver omstendighet ikke oppfylt. Det fremgår heller ikke av vedtaket at lovens vilkår om at den gunstige virkningen klart må oppveie ulempene, er vurdert. Dette er også i strid med forvaltningslovens krav til begrunnelse. Det er i strid med god forvaltningsskikk at den muntlige kommunikasjonen mellom Fylkesmannens saksbehandler og behandlingsansvarlige ikke er nedtegnet og arkivert. Fylkesmannen bes merke seg ombudsmannens merknader i denne saken og legge disse til grunn ved behandlingen av fremtidige saker om tvangsmedisinering.

Saken gjelder Utlendingsnemndas avslag på søknad om Schengenvisum for en pakistansk borger. Hun skulle til Norge for å besøke sin norske ektemann, som samtidig også var formelt gift med en annen kvinne i Norge. Utlendingsmyndighetene har hjemmel til å avslå søknader om visum dersom innvandringsregulerende hensyn taler mot at visum gis. Avslaget i denne saken bygget på at klagers returforutsetninger var svake, og at det ikke forelå velferdshensyn som kunne veie opp for dette. Det var derfor innvandringsregulerende hensyn som talte mot at visum skulle gis til klager. Ombudsmannen er kommet til at den delen av Utlendingsnemndas vedtak som gjaldt vurderingen av forholdet mellom klager og ektemannen som et velferdshensyn, ikke var godt nok begrunnet. Det er ikke nok kun å vise til at ekteskapet deres ikke kan legges til grunn, uten å foreta noen nærmere individuell vurdering av relasjonen dem imellom. Basert på Utlendingsnemndas redegjørelse hit, og begrunnelsen i vedtaket for øvrig, har ombudsmannen likevel ikke rettslige innvendinger mot den konkrete skjønnsmessige vurderingen av om det forelå innvandringsregulerende hensyn som talte mot innvilgelse av visumsøknaden.

Saken gjelder ansettelsen av pleie- og omsorgssjef i X kommune. I utlysningsteksten sto det at kommunen «fortrinnsvis» søkte etter kandidater med sykepleierutdanning. «Annen type utdanning» kunne vurderes dersom øvrige kvalifikasjoner og lederegenskaper tilsa at søker var egnet til stillingen. Klageren mente seg forbigått. Hun hadde vernepleierutdanning, og hadde tidligere vært ansatt i den utlyste stillingen i tolv år. Ombudsmannen mener kommunen handlet i strid med kravene til en forsvarlig ansettelsesprosess da den unnlot å vurdere om klagers kvalifikasjoner og lederegenskaper kunne veie opp for at hun ikke var utdannet sykepleier. Når arbeidsgivers vurdering av klagers kvalifikasjoner er mangelfull, er det vanskelig for ombudsmannen å gjennomføre en effektiv kontroll av ansettelsesprosessen. Ombudsmannen kan da heller ikke ta standpunkt til om kommunen tok usaklige hensyn ved vurderingen av klagers søknad.

Som ledd i oppgaven med å skaffe faste representanter og verger til enslige mindreårige asylsøkere, har fylkesmennene lister over mulige personer. Det er undersøkt om det å bli strøket fra listen er å anse som et enkeltvedtak som kan påklages. Ombudsmannen er kommet til at det å ta en person ut av slike lister vanskelig kan ses å være et enkeltvedtak etter definisjonen i forvaltningsloven § 2 første ledd bokstav b, jf. bokstav a. Statens sivilrettsforvaltning bes vurdere om det kan være hensiktsmessig med en gjennomgang av ordningen, eventuelt også fra Justisdepartementets side.

Saken gjelder Fylkesmannens behandling av en klage på en barneverntjenestes valg av fosterhjem for en gutt. Guttens tante ønsket å være fosterhjem for ham, og klagde derfor på barnevernets saksbehandling og beslutning om å plassere ham i et annet fosterhjem. Både barneverntjenesten og Fylkesmannen besvarte klagen med at den som ikke er part i saken, ikke kan få informasjon om saken. Ombudsmannen er kommet til at Fylkesmannens behandling av klagen har flere svakheter. Fylkesmannens tilbakemelding til klagerne burde inneholdt en orientering om hvorfor tilsyn ikke ble åpnet. Det var også feil å anse taushetsplikten til hinder for å gi et svar på klagen. Fylkesmannen har erkjent svakhetene i saksbehandlingen og har nå gitt en nærmere redegjørelse for hvorfor det ikke ble åpnet tilsyn i saken. Det er derfor ikke grunn til å be om at denne saken behandles på nytt. Ombudsmannen ber imidlertid Fylkesmannen merke seg ombudsmannens synspunkter og sørge for at krav til god forvaltningsskikk og forsvarlig saksbehandling ivaretas ved behandlingen av fremtidige klager på barneverntjenesten.

Sakens sentrale spørsmål var om kommunens midlertidige ansettelse av en lærer i to fag uten formell pedagogisk kompetanse og uten formell kompetanse i det ene faget var i strid med kompetansekravene fastsatt i opplæringslova med tilhørende forskrifter. Ombudsmannen kom til at den midlertidige ansettelsen var i strid med opplæringslova § 10-6. Dette fordi klageren, som ble innstilt som nr. 2, måtte anses å oppfylle opplæringslovens kompetansekrav. Følgelig syntes klageren å være blitt forbigått.

Saken gjelder en kommunes lukking av kommunestyremøtet ved behandlingen av tre saker. Ombudsmannen mener det er begrunnet tvil om vilkårene for å lukke møtet ved behandlingen av sakene er oppfylt. Kommunen har blant annet mangelfulle henvisninger til lovhjemlene som har begrunnet lukkingen av møtet. Ombudsmannen ber kommunen om å behandle spørsmålet om lukkingen av møtet på nytt. Videre har ikke kommunen fulgt reglene for føring av møtebok, og undersøkelsen av saken viser at dette har hatt betydning for beslutningenes klarhet og ombudsmannens mulighet for kontroll. Ombudsmannen ber kommunen vurdere om det er behov for skriftlige rutiner for lukking av møter og/eller andre tiltak for å påse at saksbehandlingsreglene for lukking av møter følges i fremtiden. Ombudsmannen forutsetter også at kommunen i fremtiden overholder de frister ombudsmannen setter.

Saken gjelder adgangen til å stille vilkår om egenbetaling av eventuelle reisekostnader i forbindelse med innvilgelse av en søknad om skolebytte. Fylkesmannen i Telemark, Utdanningsdirektoratet og Kunnskapsdepartementet mente at vilkåret kunne stilles fordi skolebyttet ikke var begrunnet i retten til opplæring. Etter å ha undersøkt saken har ikke ombudsmannen innvendinger til skolemyndighetenes lovforståelse eller Fylkesmannens konklusjon i vedtaket i saken. Hvis motivet for søknaden om skolebyttet – som i denne saken – er et annet enn å sikre elevens rett til opplæring, vil skolemyndighetene kunne ha adgang til å stille som vilkår for innvilgelse av søknaden at de foresatte dekker skoleskyss selv. Ombudsmannen mener Fylkesmannen bør vurdere om det er behov for å innskjerpe hos Fylkesmannen i Telemark hvilke redegjørelser og henvisninger et vedtak må inneholde for å oppfylle kravene i forvaltningsloven § 34 andre ledd annet punktum og § 25.

Saken gjelder Navs utredningsplikt ved behandlingen av søknad om støtte til spesialtilpasning av bil på grunn av klagers medisinske behov. Klageren mente at Navs vedtak om spesialtilpasning ikke møter hans behov. Han kan dokumentere at det finnes produkter på markedet som Nav ikke har vurdert. Saken reiser og spørsmål om Bilsenterets hensiktsmessighetsvurderinger ble tilstrekkelig overprøvd av klageinstansen og av Trygderetten. Ombudsmannen mener Nav Bilsenter har kartlagt klagers behov for hensiktsmessige spesialtilpasninger så utførlig som kan kreves innenfor rammen av Navs masseforvaltning. Ombudsmannen har ikke rettslige innvendinger til Nav Klageinstans klagebehandling eller Trygderettens ankebehandling.