Saken gjelder innsyn i X radios aksjonslogg som Statens havarikommisjon innhentet i forbindelse med sine undersøkelser av et forlis i 2015. Innsynskravet ble først avslått av Statens havarikommisjon (SHK). Samferdselsdepartementet opprettholdt avslaget slik at loggen ble unntatt innsyn i sin helhet. Departementet mente at aksjonsloggen var en «forklaring» som det ikke kunne gis innsyn i da dette ville være i strid med sjøloven § 477 tredje ledd der det står at forklaringer «kan ikke stilles til rådighet for andre formål enn sikkerhetsundersøkelsen». Sivilombudet kom til at det knytter seg begrunnet tvil til om departementet har rett forståelse av § 477 tredje ledd sett hen til direktiv 2009/18/EF når departementet har kommet til at aksjonsloggen som er produsert i utgangspunkt for et annet formål av en ekstern instans og i forkant av SHKs undersøkelser, er taushetsbelagt i sin helhet. Ombudet ba Samferdselsdepartementet om å behandle saken på nytt i lys av de føringene som er gitt i uttalelsen. Ombudet var enig med departementet at samordningen mellom §§ 477 og 480 synes å ha blitt krevende. Det er etter dette bra at departementet har et pågående revisjonsarbeid knyttet til taushetspliktbestemmelsene.

Saken gjelder et krav om innsyn i svarene fra nærings- og dyrevernorganisasjoner på en spørreundersøkelse om Mattilsynets tilsynskampanje for svin. Landbruks- og matdepartementet stadfestet Mattilsynets delvise avslag på klagerens krav om innsyn. Aktørenes svar på spørreundersøkelsen ble unntatt i sin helhet etter offentleglova § 15 andre ledd, fordi dokumentene etter departementets og Mattilsynets syn inneholdt råd og vurderinger som det var nødvendig å unnta. Sivilombudet kom til at det er begrunnet tvil om departementet kan unnta svarene på spørreundersøkelsen med hjemmel i offentleglova § 15 andre ledd. Departementet hadde ikke foretatt en korrekt og tilstrekkelig konkret vurdering av hvilke deler av de forskjellige besvarelse som kunne unntas. Ombudet mente at aktørenes svar på spørreundersøkelsen ikke inneholdt råd og vurderinger i offentleglovas forstand. Ombudet kunne heller ikke se at departementet hadde sannsynliggjort at det var nødvendig å unnta svarene av hensyn til en forsvarlig ivaretakelse av det offentliges interesser i saken. Departementet ble bedt om å behandle saken på nytt.

Saken gjelder lang behandlingstid hos Statsforvalteren i Østfold, Buskerud, Oslo og Akershus i forbindelse med behandlingen av en klage over avslag på partsinnsyn. To foreldre begjærte partsinnsyn i deres barns pasientjournal hos Oslo universitetssykehus HF. Innsynskravet ble fremsatt 7. juli 2023, og kom sist 28. august 2024 til Statsforvalteren for klagebehandling, etter at Statsforvalteren tidligere hadde opphevet sykehusets avslag. Statsforvalteren har opplyst i brev 29. november 2024 at saken vil bli ferdigbehandlet i løpet av mai 2025. Mens saken har pågått, har en av foreldrene gått bort. Den lange behandlingstiden skyldtes ifølge Statsforvalteren kapasitetsutfordringer. Sivilombudet kom til at Statsforvalterens behandlingstid er i strid med forvaltningsloven § 11 a. Ombudet mente videre at saken ikke har vært tilstrekkelig prioritert. Statsforvalteren hadde heller ikke holdt klagerne orientert om sakens fremdrift slik forvaltningsloven § 11 a andre ledd og normer til god forvaltningsskikk krever

Saken gjelder et krav om innsyn i a-meldinger, som NRK har sendt inn til a-ordningen. A-ordningen forvaltes av Skatteetaten og legger til rette for at arbeidsgivere kan melde inn blant annet opplysninger om arbeidstakeres inntekts- og arbeidsforhold, skattetrekk og utleggstrekk. Alle opplysninger samlet inn i a-ordningen er underlagt taushetsplikt etter a-opplysningsloven § 7. Saken reiser spørsmål om hvor langt taushetsplikten etter a-opplysningsloven går når det er innsynsrett i de samme opplysningene hos en virksomhet som er omfattet av offentleglova. Sivilombudet kom til at det er begrunnet tvil knyttet til om alle opplysningene i a-meldingene er underlagt taushetsplikt, spesielt ansattes bruttoopplysninger om lønn. Ombudet kom videre til at a-opplysningsloven § 7 må suppleres med en begrensning i taushetsplikten når ingen berettiget interesse tilsier hemmelighold. Ombudet mente at det er vanskelig å se at noen berettiget interesse tilsier at det skal være hemmelighold om opplysninger som klart vil være offentlige hos et annet organ, for eksempel ansattes bruttoopplysninger om lønn.

Saken gjelder saksbehandlingstiden og innhold i avslag etter offentleglova i innsynssaker hos Oslo universitetssykehus HF. Sivilombudet undersøkte saken på generelt grunnlag og av eget tiltak på bakgrunn av informasjon mottatt i konkrete klagesaker. Sivilombudet merket seg Oslo universitetssykehus’ redegjørelse for behandling av innsynskrav. Ombudet fant grunn til å påpeke at sykehuset må organisere arbeidet slik at offentleglovas krav ivaretas ved at innsynskravene og innsynsklagesakene behandles «utan ugrunna opphald». Ombudet ba OUS vurdere om det bør igangsettes tiltak for å sikre at offentleglovas frister overholdes ved alle klinikker. Sivilombudet ba Oslo universitetssykehus vurdere å presisere i rutinene for behandling av innsynskrav at klageadgangen også gjelder for de tilfeller der innsynskrav avvises eller avslås fordi sykehuset ikke har dokumentet/opplysningene som det er bedt om innsyn i.

Saken gjelder krav om innsyn i eiendomsskatteopplysninger til enkelte eiendommer i Fredrikstad kommune. Kommunen avslo kravet om innsyn etter offentleglova § 13 jf. skatteforvaltningsloven § 3-1 og viste også senere til offentleglova § 12 bokstav c. Kommunen oversendte ikke dokumentene det var bedt om innsyn i til klageinstansen. Statsforvalteren i Østfold, Buskerud, Oslo og Akershus opphevet kommunens avgjørelse og viste til at det må gjøres en konkret vurdering av om de enkelte opplysningene var taushetsbelagte. Etter dette ble saken sendt frem og tilbake mellom kommunen og Statsforvalteren der kommunen ba Statsforvalteren om å omgjøre opphevelsesvedtaket og Statsforvalteren fastholdt opphevelsesvedtaket. Saken reiste for ombudet spørsmål om saksbehandlingstiden i kommunen, klageorganets plikt til sakens opplysning, og hva Statsforvalteren kan gjøre for å sørge for en effektiv prøving av innbyggerens innsynskrav. Saken ble både tatt opp med Fredrikstad kommune og Statsforvalteren. Sivilombudet kom til at behandlingen av innsynssaken ikke hadde vært i tråd med kravene i offentleglova, verken hos Fredrikstad kommune eller hos Statsforvalteren. Innbyggeren hadde ikke fått en effektiv prøving av sitt krav om innsyn i eiendomsskatteopplysninger. Fredrikstad kommune har brutt plikten til å oversende saksdokumentene til klageinstansen. Statsforvalteren skulle ha søkt å få opplyst saken så godt som mulig uten å ha dokumentene det er bedt om innsyn i og vurdert om det det kunne treffes vedtak om innsyn/delvis innsyn slik at innbyggeren fikk et tvangsgrunnlag. Ombudet ba Fredrikstad kommune merke seg ombudets kritikk og anmodet Fredrikstad kommune om å oversende de usladdede dokumentene til Statsforvalteren uten videre forsinkelser. Ombudet anmodet kommunen om å utarbeide retningslinjer for behandling av innsynssaker og innsynsklagesaker, der kravene til saksbehandlingstid og plikt til å oversende alle dokumentene til klageinstansen tydelig fremgikk. Ombudet ba om å få oversendt retningslinjene så snart de forelå. Ombudet ba Statsforvalteren om å merke seg ombudets påpekninger. Statsforvalteren ble bedt om å vurdere konkret og generelt hvordan ombudets uttalelse skulle følges opp. Ombudet ba om tilbakemelding på hva som ble gjort.

Saken gjelder behandlingen av innsynskrav i flere eiendomsskatteklager i Hvaler kommune. Kommunen avslo delvis kravene under henvisning til taushetsplikt jf. offentleglova § 13 jf. eigedomsskattelova § 29 andre ledd jf. skatteforvaltningsloven § 3-1 første ledd. Statsforvalteren i Østfold, Buskerud, Oslo og Akershus opphevet kommunens vedtak. Kommunen ba Statsforvalteren omgjøre opphevelsesvedtakene, mens Statsforvalteren fastholdt sine vedtak. Sivilombudet kom til at behandlingen hos Statsforvalteren ikke har ivaretatt journalistens rettigheter etter offentleglova da journalisten i realiteten sto uten avgjørelse i sakene det ble bedt om innsyn i 13. februar 2024. Ombudet var ikke enig i Statsforvalterens begrunnelser for at avgjørelsene var opphevet i stedet for omgjort/stadfestet. Behandlingstiden har ikke vært i tråd med kravet i offentleglova § 32 tredje ledd. Ombudet ba Statsforvalteren om å sørge for at sakene ble så godt opplyst som mulig og om å treffe avgjørelser om innsyn/delvis innsyn/stadfestelse i sakene.

Saken gjelder Domstoladministrasjonens og styret for Domstoladministrasjonens behandling av en sak om krav om innsyn i en sammenstilling av opplysninger. Innsynskravet ble avslått under henvisning til at opplysningene ikke kunne sammenstilles med enkle fremgangsmåter, jf. offentleglova § 9. Den samlede saksbehandlingstiden var lang, klageren ble nektet innsyn i saksfremlegget til styret (klageinstansen), styret tok ikke stilling til om klageren hadde rett til innsyn i saksfremlegget, og klageren mottok ingen begrunnelse for klagesaksavgjørelsen. Sivilombudet fant ikke grunnlag for å kritisere konklusjonen om at vilkårene for rett til sammenstilling i offentleglova § 9 ikke var oppfylt, men rettet kritikk mot saksbehandlingen. Domstoladministrasjonens håndtering av saken var ikke i tråd med offentleglovas krav til rask behandling av innsynssaker. Videre begikk Domstoladministrasjonen en feil da klageren ble nektet innsyn i saksfremlegget. Sivilombudet ba Domstoladministrasjonen påse at det innarbeides tydelig i rutinene at en part som utgangspunkt har rett til innsyn i saksfremlegget til styret om saken, og ba om å få tilsendt de reviderte rutinene. Sivilombudet mente at styret for Domstoladministrasjonen som ledd i klagebehandlingen pliktet å ta stilling til om klageren hadde rett til innsyn i saksfremlegget, og at klageren skulle fått anledning til å kommentere saksfremlegget før styret behandlet saken. Når det ikke ble gjort tilsier det at kravene til sakens opplysning ikke ble overholdt. Sivilombudet tok ikke stilling til om saksbehandlingsfeilene kunne ha virket inn på klagesaksavgjørelsens innhold, men ba styret merke seg ombudets syn for senere saker. Klagesaksavgjørelsen var ikke tilstrekkelig begrunnet, fordi klageren ikke hadde fått innsyn i saksfremlegget. Den manglende begrunnelsen er imidlertid rettet opp i ettertid.

Saken gjelder innsyn i sluttavtaler inngått i Forsvaret på bakgrunn av straffbare forhold. Det ble gitt innsyn i avtalene, men uten navnet på arbeidstakerne og andre opplysninger som kunne identifisere de ansatte. Forsvarsdepartementet opprettholdt det delvise avslaget på innsyn i avtalene under henvisning til offentleglova § 13 jf. forvaltningsloven § 13 første ledd nr. 1 – taushetsplikt om opplysninger om noens personlige forhold. Sivilombudet kom til at saken ikke var tilstrekkelig opplyst ved klagebehandlingen og at Forsvarsdepartementet ikke har foretatt en tilstrekkelig konkret og helhetlig vurdering av om opplysningen om at sluttavtalen er inngått på bakgrunn av et straffbart forhold i de enkelte sakene er taushetsbelagt, fordi opplysningen sier noe om «noens personlige forhold» jf. offentleglova § 13 jf. forvaltningsloven § 13 første ledd nr. 1. Forsvarsdepartementet er bedt om å behandle saken på nytt.

Saken gjelder innsyn i en e-post som ble sendt fra Norges spesialutsending for integreringssaker i kopi til Barne- og familiedepartementet. E-posten inneholdt en oppsummering av det som fremkom i møter mellom spesialutsendingen og flere thailandske, norske og internasjonale myndigheter og organisasjoner i Bangkok og Pattaya 3.-6. juli 2023. Barne- og familiedepartementet avslo innsynskravet etter offentleglova § 15 første ledd, fordi dokumentet var innhentet for departementets interne saksforberedelse. Departementet mente også at dokumentet kunne unntas etter bestemmelsens tredje ledd, samt offentleglova § 20. Ombudet kom til at e-posten synes å være sendt på spesialutsendingens eget initiativ, og at det derfor var tvil om departementet hadde «innhenta» dokumentet. Videre var ombudet i tvil om e-posten var utarbeidet for departementets interne saksforberedelse, og om unntak var nødvendig for å sikre interne avgjørelsesprosesser. Ombudet var også i tvil om unntak var «påkravd» for å sikre Norges utenrikspolitiske interesser og om opplysningene i dokumentet var gitt av møtedeltakerne under forutsetning av hemmelighold eller som følge av fast praksis, jf. offentleglova § 20 første ledd bokstav b.