Saken gjelder Kontoret for voldsoffererstatnings (KFVs) behandlingstid for en konkret søknad om voldsoffererstatning, og de generelle behandlingstidene ved KFV. Søknaden i den konkrete saken ble sendt i januar 2022. Da ombudet avsluttet saken, var saken ennå ikke ferdigbehandlet. Ifølge KFV skyldes den lange behandlingstiden hovedsakelig at de fulgte føringene i tildelingsbrev fra Statens sivilrettsforvaltning om å prioritere saker etter ny voldserstatningslov, som trådte i kraft 1. januar 2023. De viste dessuten også til manglende ressurser. Sivilombudet kom til at klagerens sak ikke ble avgjort «uten ugrunnet opphold», jf. forvaltningsloven § 11 a første ledd. I tildelingsbrev fra Statens sivilrettsforvaltning til KFV er det gitt føringer om at de skal prioritere saker etter ny lov, samtidig som alle søknader etter gammel lov skal behandles innen rimelig tid. Ombudet la til grunn at Statens sivilrettsforvaltning gjennom dette har forutsatt at alle saker, også etter gammel lov, skal behandles i tråd med forvaltningsloven § 11 a første ledd. Dersom det i enkeltsaker skulle oppstå konflikt mellom forvaltningsloven og føringer i tildelingsbrevet, har KFV en plikt til å følge forvaltningslovens bestemmelser. Sivilombudet konkluderte dessuten med at det er grunn til å tro at behandlingstiden i et stort antall saker er i strid med forvaltningsloven § 11 a første ledd.

Helsepersonellnemnda har i mer enn tre år hatt en gjennomsnittlig saksbehandlingstid på over 12 måneder. Den lange saksbehandlingstiden utgjør en stor belastning for partene. På bakgrunn av flere klager over lang saksbehandlingstid hos nemnda, besluttet Sivilombudet å ta saken opp av eget tiltak med Nasjonalt klageorgan for helsetjenesten (Helseklage) som er sekretariat for nemnda. Helseklage opplyste at den lange behandlingstiden i Helsepersonellnemnda blant annet skyldes mangel på saksbehandlerressurser i sekretariatet. Flere tiltak var iverksatt for å rekruttere nye saksbehandlere og effektivisere saksbehandlingen. Helseklage forventet å se effekter av dette for tilsynssakenes del i løpet første kvartal 2025. Helseklage ga uttrykk for at det i autorisasjonssakene var lite realistisk med noen reduksjon i saksbehandlingstiden i nær framtid. Ytterligere nedbygging av saksbehandlingstiden på lengre sikt ville være avhengig av rekrutteringer og økte økonomiske rammer. Sivilombudet uttrykte bekymring for den lange behandlingstiden i Helsepersonellnemnda, og viste til at den enkelte part har en individuell rett til å få sin sak behandlet «uten ugrunnet opphold», jf. forvaltningsloven § 11a. Ombudet ga uttrykk for at det er all grunn til å tro at kravet til saksbehandlingstid i flere saker er brutt. Med tanke på sakstypene Helsepersonellnemnda behandler, er det særlig viktig at saksbehandlingstiden ikke blir for lang. Når saksbehandlingen trekker unødvendig ut i tid, svekker det både partenes rettssikkerhet og nemndas rolle som klageinstans. Sivilombudet oppfatter tiltakene som Helseklage har iverksatt som positive. Ombudet uttrykte likevel tvil om tiltakene ville være tilstrekkelige, og ga uttrykk for at det var behov for en langsiktig plan for å få til en permanent reduksjon i saksbehandlingstiden. Ombudet ba om å bli holdt orientert om utviklingen i saksbehandlingstiden i Helsepersonellnemnda fremover.

Saken gjelder tolkning av en reguleringsplan i Trondheim kommune, vedtatt etter bygningsloven (1924). Spørsmålet er om de inntegnede tomtegrensene og bygningssymbolene i plankartet er rettslig bindende, slik at opprettelse av ny grunneiendom i planområdet og andre plasseringer av bygninger enn det symbolene viser, er forbudt. Statsforvalteren i Trøndelag kom til at disse elementene ikke innebærer forbudsvirkninger, og stadfestet Trondheim kommunes vedtak om tillatelse til opprettelse av ny grunneiendom til boligformål og rammetillatelse for oppføring av en enebolig på den nyopprettede eiendommen. Sivilombudet er kommet til at Statsforvalteren har tatt et galt utgangspunkt for tolkningen og anvendelsen av legalitetsprinsippet ved å legge til grunn rettstilstanden som gjaldt etter plan- og bygningsloven (1985), i stedet for bygningsloven av 1924. Ombudet mener likevel at det ikke er tilstrekkelige holdepunkter for at de inntegnede tomtegrensene og bygningssymbolene i plankartet er rettslig bindende. Ombudet finner derfor ikke grunn til å be Statsforvalteren om å foreta en ny vurdering av saken. Ombudet bemerker likevel at plangrunnlaget for området har behov for oppdatering, på grunn av reguleringsplanens alder og uklare innhold. Ombudet minner derfor om at Statsforvalteren skal påse at kommunene oppfyller plikten til planlegging, og Statsforvalteren bes merke seg ombudets vurderinger i uttalelsen for fremtidige saker.

Saken gjaldt lang behandlingstid hos våpenkontoret ved Oslo politidistrikt i forbindelse med en våpensøknad. Politidistriktet brukte om lag ett år og én måned på å behandle søknaden. Den lange behandlingstiden ble forklart med at søknaden reiste vanskelige spørsmål, kombinert med generelt stor arbeidsmengde og kapasitetsutfordringer hos våpenkontoret. Sivilombudet undersøkte også politidistriktets generelle behandlingstider for våpensøknader, og håndteringen av muntlige og skriftlige henvendelser fra søkere under sakens gang. Sivilombudet konkluderte med at politidistriktets tidsbruk og manglende informasjonen om status i saken underveis, var i strid med forvaltningsloven. Det er også grunn til å tro at behandlingstiden i flere andre saker er i strid med kravene til forsvarlig fremdrift. Ombudet ba politidistriktet om å vurdere å utarbeide skriftlige rutiner om foreløpige svar og forsinkelsesmeldinger i tråd med de kravene forvaltningsloven stiller, og foreta en gjennomgang av dagens praksis om å kun unntaksvis være tilgjengelige på telefon. Politidistriktet ble videre bedt om å redegjøre for hvilke tiltak som er iverksatt for å få ned behandlingstidene, i etterkant av uttalelsen.

Saken gjelder kommunens vurdering av avdødes vilje ved avgjørelse om avdødes gravform. Avdødes barn var uenige om hva avdøde hadde ønsket og la frem motstridende erklæringer om avdødes vilje. Avdødes sønn hadde, ifølge klageren i saken, vært dømt for vold og trusler mot avdøde og skal også ha vært ilagt besøksforbud mot henne inntil få måneder før hun døde. Sivilombudet har kommet til at det er begrunnet tvil om kommunen har foretatt en forsvarlig vurdering av hva som var avdødes vilje, noe som kan ha hatt betydning for saken, jf. sivilombudsloven § 12 første ledd bokstav c. Kommunen bes om å behandle saken på nytt og sende kopi av den nye avgjørelsen til Sivilombudet.

Klagerne hadde fått innvilget fri sakførsel av Statens sivilrettsforvaltning (SRF) for å anlegge sak mot staten v/Utlendingsnemnda. Saken gjaldt tilbakekall av klagernes statsborgerskap. Klagerne tapte saken i tingretten og søkte derfor om fri sakførsel til å anke tingrettens dom. Ved vedtak 12. januar 2024 ble søknaden avslått. Ombudet fant at ordlyden i rundskriv SRF-2017-1 punkt 7.6 ikke er i overenstemmelse med gjeldende rett og praksis fra Høyesterett. Sivilombudet kom også til at det foreligger begrunnet tvil om SRF i dette og flere andre tidligere vedtak har tolket rettshjelploven § 16 femte ledd korrekt. Sivilombudet kom videre til at det var begrunnet tvil om SRF la til grunn et riktig rettslig utgangspunkt for sin vurdering av om klagerne skulle innvilges fri sakførsel etter rettshjelploven § 16. SRFs vedtak oppfylte heller ikke kravene til begrunnelse i forvaltningsloven § 25. Ombudet viste til at det var uklart hva som var det rettslige grunnlaget for avslaget, hvilke momenter som var avgjørende i vurderingen, og at det følgelig var vanskelig for klageren å forstå vedtaket. Ombudet ba SRF merke seg ombudets syn og legge det til grunn i fremtidige saker. Det ble også bedt om at rundskrivet endres så snart som mulig, og at SRF orienterer Statsforvalterne om ombudets uttalelse.

Saken gjelder manglende svar fra Forsvaret på et krav om innsyn, herunder Forsvarets tidsbruk i saken. Klageren hadde gjentatte ganger fremholdt at innsynskravet ikke var besvart, og presisert hva han ønsket innsyn i. Innsynskravet ble besvart etter åtte måneder. Ombudet har kommet til at Forsvarets tidsbruk i saken ikke er i overenstemmelse med offentleglova § 29 første ledd andre setning. Forsvaret har heller ikke overholdt veiledningsplikten i forvaltningsloven § 11. Ombudet ber Forsvaret merke seg det som er sagt om tidsbruken og veiledningsplikten, og om å følge dette i fremtidige innsynssaker. Det hefter tvil ved de faktiske omstendighetene i saken. Ombudet ber Forsvarsstaben undersøke og gi en tilbakemelding på hvor det har sviktet i behandlingen av saken, og hva som eventuelt vil gjøres for å forebygge at tilsvarende feil skjer igjen. Forsvarsstabens gjentatte anmodninger om utsatt svarfrist, fristoversittelser og utilstrekkelige svar på henvendelsene herfra, strider mot Stortingets forutsetning om at ombudets henvendelser skal prioriteres. Ombudet forutsetter at fremtidige henvendelser herfra undergis nødvendig behandling, og at de svarfrister ombudet setter blir overholdt. I forbindelse med ombudets undersøkelse har det fremkommet opplysninger som tilsier at Forsvaret ikke har rutiner som sikrer at all post sendt Forsvarets virksomheter blir fanget opp. Ombudet ber Forsvarsstaben se nærmere på dette, og sikre at all post sendt til Forsvaret blir registrert og behandlet.

Saken gjelder Heimevernets behandling av søknader fra tjenestepliktige soldater om å få utsatt heimevernstjenesten. Sivilombudet har innhentet vedtak fra alle heimevernsdistriktene og Forsvarsdepartementets klagenemnd i vernepliktssaker. Undersøkelsen er gjort av eget tiltak. Undersøkelsen viser at Forsvaret har gjort flere feil. De har ikke opplyst om at soldatene har rett til å klage på avslag om utsatt tjeneste. Vedtakene er ikke begrunnet slik at de tjenestepliktige soldatene kan forstå hvorfor de har fått avslag. Heimevernet har i de fleste tilfellene ikke sendt klagene videre til klageinstansen, som er Forsvarsdepartementets klagenemnd i vernepliktssaker. Sivilombudet konkluderer med at grunnleggende rettigheter til de tjenestepliktige soldatene er brutt, se forvaltningsloven §§ 27 tredje ledd, 24, 25, 28 og 33. Feilene kan ha ført til at flere har gjennomført heimevernstjeneste selv om de kan ha hatt rett til utsettelse. Det kan ha hatt konsekvenser for familieliv, utdanning eller arbeidsforhold. Sivilombudet utelukker ikke at tjenestepliktige som skulle ha fått innvilget søknad om utsettelse kan ha blitt strafferettslig forfulgt for å ikke ha møtt opp til tjeneste. Sivilombudet har bedt Forsvaret om en redegjørelse for hvilke tiltak de vil iverksette for å unngå lignende feil. Forsvaret er også bedt om å vurdere om feilene som har blitt gjort har ført til at tjenestepliktige soldater har blitt feilaktig straffet.

Saken gjelder retten til gratis skyss for et barn med krav på spesialpedagogisk hjelp. Moren søkte om gratis skyss til Barnehage 2, da hun mente at sønnen ikke fikk den hjelpen han trengte i Barnehage 1, som lå i gangavstand fra hjemmet. X kommune avslo søknaden, og Statsforvalteren opprettholdt avslaget med den begrunnelse at sønnen kunne motta nødvendig spesialpedagogisk hjelp i Barnehage 1. Sivilombudet er kommet til at Statsforvalterens vedtak ikke oppfyller kravet til begrunnelse etter forvaltningsloven § 25. Statsforvalteren har ikke gitt tilstrekkelig begrunnelse for hvorfor de mente at sønnen fikk nødvendig hjelp i Barnehage 1, til tross for morens innvendinger. Videre mener ombudet at saken ikke var godt nok opplyst, da det mangler rapporter eller evalueringer om barnets opphold i Barnehage 1.

Saken gjelder Statsforvalteren i Vestlands overprøving av kommunens avslag på søknad om skolebytte til nabokommunen for en elev som skulle starte på ungdomsskolen. Kommunen hadde vist til at den ikke hadde samarbeidsavtale om felles skolekrets med nabokommunen, jf. tidligere opplæringslov § 8-1 annet ledd, og at slik avtale må foreligge hvis skolebytte til nabokommune skal innvilges. Kommunens vedtak viste ikke hvilke hensyn som talte imot å innvilge skolebytte. Statsforvalteren vurderte at flere momenter i saken talte for at det beste for barnet var å få bytte skole, men at kommunen ikke kunne pålegges et slikt økonomisk ansvar. Sivilombudet er kommet til at Statsforvalteren burde opphevet kommunens vedtak som følge av feil ved rettsanvendelsen. En samarbeidsavtale med hjemmel i § 8-1 annet ledd er ikke en forutsetning for å innvilge en enkeltelevs søknad om skolebytte etter tredje ledd. Kommunens begrunnelse ga heller ikke Statsforvalteren tilstrekkelig grunnlag til å prøve den kommunale skjønnsutøvelsen. De hensyn som etter kommunens syn talte mot å innvilge søknaden fremgikk ikke av vedtaket. Mens saken var til behandling hos ombudet hadde barnet blitt folkeregistrert i nabokommunen og fått plass på den aktuelle skolen. Det var derfor ikke grunn til å be Statsforvalteren behandle saken på nytt.