Uttalelsen gjelder spørsmålet om opplysningene i en fratredelsesavtale helt eller delvis kan unntas offentlighet som taushetsbelagt etter offentleglova § 13 første ledd, jf. forvaltningsloven § 13 første ledd nr. 1. A klaget 13. september 2014 til Sivilombudsmannen over at Fylkesmannen i X i klagevedtak 26. mai 2014 ikke hadde gitt innsyn i «fratredelsesavtalen mellom avdelingssjef for beredskap i Y og hans arbeidsgiver, Y». Vedtaket stadfestet Ys avslag 15. april 2014.

Saken gjelder spørsmålet om personer som har vært til samtale om en stilling, skal anses som søkere og dermed føres opp på søkerlisten. Ombudsmannen er kommet til at formålet med de samtalene som ble gjennomført, var å få klarlagt hvem som var best kvalifisert for stillingen, og at samtalene dermed gikk lengre enn å avklare om de aktuelle personene kunne være interessert i å bli vurdert for stillingen. Personene skulle derfor ha vært ført opp på søkerlisten. Den valgte fremgangsmåten bryter med offentleglovas grunnleggende prinsipp om åpenhet i tilsettingssaker, og det bes om at fremtidig tilsettingspraksis innrettes i tråd med ombudsmannens syn.

Saken gjelder Fylkesmannen i Rogalands opprettholdelse av Y kommunes avslag på en søknad om permisjon fra en eldre mannlig pasient, som var tvangsinnlagt ved en helse- og omsorgsinstitusjon i kommunen. Bakgrunnen for permisjonssøknaden var at pasienten ønsket å tilbringe tid utenfor institusjonen sammen med sin sønn. Den aktuelle avgjørelsen om å avslå permisjon, kan ikke anses som et enkeltvedtak. I samsvar med blant annet alminnelige prinsipper om god forvaltningsskikk må imidlertid også søknader om permisjon undergis en forsvarlig saksbehandling og vurdering. Hvis en søknad avslås, må det gis en begrunnelse for avslaget. I dette tilfellet har ikke kommunen i tilstrekkelig grad begrunnet sin avgjørelse, og dette er ikke rettet opp gjennom Fylkesmannens behandling. Manglene ved behandlingen av søknaden om permisjon gjør at det foreligger begrunnet tvil knyttet til resultatet i saken. Ombudsmannen ber derfor om at saken behandles på nytt.

Saken gjelder Fylkesmannen i Hordalands avgjørelse om ikke å opprette tilsynssak på bakgrunn av en anmodning fra en mor om å få vurdert helsehjelpen som ble gitt til sønnen etter en trafikkulykke. Fylkesmannen har som hovedregel plikt til å opprette tilsynssak, og ta stilling til realiteten i saken, etter å ha mottatt en henvendelse om mulig pliktbrudd i helse- og omsorgstjenesten. Etter ombudsmannens syn burde Fylkesmannen i dette tilfellet ha innhentet opplysninger om helsehjelpen som ble gitt til klagerens sønn og tatt uttrykkelig stilling til spørsmålet om pliktbrudd. Fylkesmannen burde videre ha gitt en konkret begrunnelse for sin vurdering overfor klageren. Manglene ved saksbehandlingen har ført til tvil om resultatet i saken er riktig, og Fylkesmannen bes på denne bakgrunn om å vurdere saken på nytt. Ombudsmannens bes holdt orientert om utfallet av den nye vurderingen.

I et brev til en advokat har ombudsmannen uttalt at han i likhet med Riksskattenemnda mener at ligningsloven ikke har egne selvstendige fristbestemmelser for endring av endringsvedtak. Fristen i ligningsloven § 9-6 nr. 5 b må forstås som en tilleggsfrist til fristene fastsatt i nr. 1 til 4 som kan komme til anvendelse hvis skattekontoret eller Skattedirektoratet ønsker å få et endringsvedtak overprøvet.

Fylkesmannen i Hordaland stadfestet et vedtak av Bergen kommune der eier av en eiendom hadde fått innvilget dispensasjon fra reguleringsplanens bestemmelse om utnyttelsesgrad, for fradeling av to parseller. Fylkesmannen la i sin vurdering til grunn at reguleringsplanens bestemmelse hadde mistet sin funksjon som styringsredskap, og viste til at flere andre eiendommer hadde fått dispensasjon fra utnyttelsesgrad, samt at kommunen hadde vedtatt en fortettingsstrategi. Ombudsmannen er kommet til at det knytter seg begrunnet tvil til om dispensasjon kan gis med denne begrunnelsen. Overskridelse av utnyttelsesgrad i dette omfang bør skje gjennom reguleringsplan og ikke gjennom enkeltvise dispensasjoner.

Saken gjelder politiets vedtak om innlevering av pass (passnektelse) etter passloven § 7 første ledd bokstav b, jf. § 5 tredje ledd bokstav b. Politidirektoratet har ikke sørget for en tilfredsstillende opplysning av saken. Manglende innhenting av sentral dokumentasjon innebærer at det er vanskelig å se at direktoratet har hatt et tilstrekkelig faktisk grunnlag til å vurdere vilkårene i passloven på en forsvarlig måte. Videre er den vurderingen som er gjort av vilkåret om «skjellig grunn», for snever. Det er i all hovedsak bygget på straffbare forhold som ligger mange år tilbake i tid. Opplysninger og omstendigheter fra tiden etter dette er i for liten grad trukket inn i vurderingen. Dette er ikke tilfredsstillende ved en slik fremoverrettet vurdering som det her er tale om. I den konkrete vurderingen av om tungtveiende hensyn taler for innlevering, fremkommer det ikke at passets betydning for passinnehaveren har vært vurdert. Dette er heller ikke tilfredsstillende. Det bes om at direktoratet behandler saken på nytt.

Saken gjelder eiendomsskattetakseringen av en bebygget eiendom i et regulert friområde. Det sentrale spørsmålet er om det ved eiendomsskattetakseringen skulle vært lagt vekt på at eiendommen ligger i et regulert friområde med byggeforbud. Ombudsmannen kom til at det bør vurderes i hvert enkelt tilfelle om markedsverdien er påvirket av at en eiendom ligger i et regulert område med byggeforbud.  Etter en konkret vurdering av sakens faktum i denne saken var det ombudsmannens syn det ved eiendomsskattetakseringen av en den bebygde eiendommen ikke var feil av kommunen å ikke vektlegge at eiendommen ligger i et regulert friområde med byggeforbud.

Saken gjelder kommunens adgang til å unnlate å forfølge at et vann- og avløpsanlegg er etablert uten søknad. Vann- og avløpsanlegget skal betjene om lag 1360 leiligheter i Oslo kommune, i tillegg til enkelte andre funksjoner som barnehage og helseinstitusjoner. Ombudsmannen har kommet til at de forholdene kommunen har vist til, ikke tilsier at vann- og avløpsanlegget omfattes av unntaksbestemmelsen i plan- og bygningsloven § 32-1 annet ledd for overtredelser av «mindre betydning». Kommunen bes om å behandle spørsmålet om oppfølging av ulovligheten på nytt.

Fylkesmannen innvilget søknad om dispensasjon fra LNF-formålet og bestemmelsen om byggegrense mot sjøen i kommuneplanen for enebolig med hybelleilighet. Foruten at eneboligen skulle plasseres lengst mulig nord på tomten, hadde Fylkesmannen få opplysninger om tiltaket. Ombudsmannen er kommet til at Fylkesmannen ikke hadde tilstrekkelige opplysninger om tiltaket for å vurdere om vilkårene for dispensasjon etter plan- og bygningsloven § 19-2 annet ledd var oppfylt. Fylkesmannen bes vurdere saken på nytt.