Saken gjelder Utlendingsdirektoratets behandling av en søknad om norsk statsborgerskap. Søknaden ble fremsatt i juli 2011. På et ukjent tidspunkt ble saksmappen forlagt i direktoratet og saken bortglemt, frem til den ble gjenfunnet i september 2015. I januar 2016 var det fortsatt ikke fattet noe vedtak i saken. Utlendingsdirektoratet har ikke gitt en akseptabel begrunnelse for saksbehandlingstiden, som hittil er på over fire og et halvt år. Klagerens søknad om norsk statsborgerskap kan ikke anses å ha blitt behandlet og avgjort «uten ugrunnet opphold», jf. forvaltningsloven § 11 a første ledd. Direktoratet har heller ikke informert parten underveis i saken på en tilfredsstillende måte.

Saken gjelder forståelsen av yrkestransportforskriften § 43. I en konkret klagesak ble forståelsen av bestemmelsen tatt opp med Samferdselsdepartementet. Etter ombudsmannens syn er bestemmelsen for upresis til å kunne sikre forutberegnelighet og likebehandling. Departementet anbefales å gjennomgå bestemmelsen og bringe klarhet i de problemstillingene som er tatt opp her.

Saken gjelder Utlendingsnemndas tolkning av skjæringstidspunktet for ettårsfristen i utlendingsforskriften § 10-8 femte ledd der søknaden er levert via utlendingsforvaltningens søknadsportal på Internett. Bestemmelsen gjør unntak fra underholdskravet ved søknad om opphold etter reglene om familieinnvandring med person som har opphold etter reglene om beskyttelse (asyl). En naturlig forståelse av forskriftens ordlyd og reelle hensyn tilsier at søknaden må anses levert når søknaden er registrert i søknadsportalen og søknadsgebyret er betalt. Jeg kan ikke se at det foreligger tilstrekkelig klar og entydig forvaltningspraksis som tilsier en annen tolkning, og ber derfor Utlendingsnemnda om å vurdere saken på nytt.

Seks lærere i Notodden kommune fikk over en periode på om lag to år for mye utbetalt i lønn. Etter ytterligere fire måneder krevde kommunen tilbakebetalt det som var feilutbetalt. Spørsmålet om tilbakebetaling må løses etter den ulovfestede læren om condictio indebiti. Ombudsmannen har etter en konkret helhetsvurdering av hvert av de seks kravene kommet til at det ikke er grunnlag for tilbakesøking for noen av dem. Kommunens saksbehandling kritiseres, ettersom det ikke synes å ha vært foretatt en konkret rimelighetsvurdering av om det var grunnlag for tilbakesøking av det enkelte kravet, slik læren om condictio indebiti forutsetter.

Saken gjelder tilsetting av turnusleger ved Universitetssykehuset Nord-Norge Tromsø våren 2014 og høsten 2014. Sykehuset benyttet et egenutviklet poengsystem for å vurdere søkerne. Sykehusets bruk av poengsystemet synes ikke å være egnet til å skille ut de søkerne som er best kvalifisert for stillingene. De kriteriene som gir poeng samsvarer ikke fullt ut med kvalifikasjonskravene i utlysningsteksten, og vektingen av kriteriene i poengsystemet er ikke fullt ut i samsvar med kvalifikasjonsprinsippet. Det er tatt utenforliggende hensyn ved at lokal tilknytning ble tillagt avgjørende vekt ved en av tilsettingene. Sykehusets utredning av saken fremstår som mangelfull. Det burde vært foretatt en samlet helhetsvurdering av kompetansen til de best kvalifiserte søkerne, og gjennomført intervjuer, og i alle fall undersøkt referanser, for alle søkerne som ble tilbudt stilling, og for de med lik poengsum som var aktuelle for tilsetting. De sentrale vurderingene i saksbehandlingen bør nedtegnes skriftlig, noe som i liten grad er gjort i de undersøkte sakene. Samlet sett knytter det seg usikkerhet til om de best kvalifiserte søkerne ble tilsatt ved de to tilsettingsrundene.

Saken gjelder spørsmålet om et uttrekk som var vedlagt et utgående dokument hos Vegdirektoratet, skulle vært arkivert og journalført. Ombudsmannen er kommet til at dokumentet skulle vært arkivert og journalført, og at Samferdselsdepartementets saksbehandlingstid var for lang.

Saken gjelder Trygderettens myndighetsområde, nærmere bestemt om Trygderetten skal behandle saker om dekning av utgifter til planlagt sykehusbehandling i et annet EØS-land i medhold av EØF-forordning 1408/71 artikkel 22 (nå forordning 883/2004 artikkel 20). Ombudsmannen syn er at tvister etter artikkel 22 i forordning 1408/71 (og nå artikkel 20 i forordning 883/2004) gjelder en rettighet etter folketrygdloven, og at det faller innenfor Trygderettens myndighetsområde å realitetsbehandle slike saker.

Saken gjelder Porsanger kommunes underretning om klageadgang og klagefrist ved utskriving av eiendomsskatt. Ombudsmannen er kommet til at Porsanger kommunes praksis med å underrette om klageadgang og klagefrist på eiendomsskattevedtak ved kunngjøring i lokalavisene, neppe vil oppfylle kravene til underretning om vedtak som stilles i forvaltningsloven § 27 tredje ledd. Informasjon om blant annet klageadgang og klagefrist må etter ombudsmannens syn fremgå av den enkelte eiendomsskatteseddel, for at underretningen om vedtaket skal oppfylle kravene som stilles i forvaltningsloven § 27 tredje ledd.

Over flere år har ombudsmannen fulgt særskilt med på saksbehandlingstiden ved Nav Internasjonalt. Nav Internasjonalt har også det siste året pekt seg ut som et av de Nav-organene ombudsmannen mottar flest klager på, og da særlig knyttet til saksbehandlingstiden i sykepengesaker og saker om uføretrygd der bruker er bosatt i utlandet. På denne bakgrunn ble Nav Internasjonalt bedt om å gi en oversikt over saksbehandlingstiden på disse saksfeltene. Det ble videre blant annet bedt opplyst om Nav Internasjonalt oppgir reell forventet saksbehandlingstid i de foreløpige svarene og hvorvidt det sendes ut forsinkelsesmeldinger. Ombudsmannen uttalte at den lange saksbehandlingstiden vanskelig kunne kritiseres når forsinkelsen skyldtes ressurssituasjonen og sakene undergis en forsvarlig prioritering. Imidlertid kunne ikke brukerens rett til å bli orientert om saksbehandlingstiden og forsinkelser underveis settes til side som følge av manglende ressurser. Nav Internasjonalt ble bedt om å holde ombudsmannen orientert om behandlingen av uføretrygdsaker bosatt utland mottatt før 1. januar 2015, og om muligheten for å orientere disse brukerne om videre saksbehandlingstid. Nav Internasjonalt opplyste at i løpet av januar 2016 ble de aktuelle brukerne orientert om videre saksbehandlingstid.

Saken gjaldt avslag på krav om dekning av sakskostnader påløpt ved klage på eiendomsskattetaksten for en næringsseksjon eid av et eiendomsselskap. Det ble også klaget over avslag på krav om tilbakebetaling av innbetalt eiendomsskatt for årene 2011- 2013. I 2014 påklaget et eiendomsselskap eiendomsskattetaksten fra 2005 for en eiendom. Som følge av dette ble taksten endret fra og med 2014. Eiendomsselskapet krevde deretter å få dekket sakskostnadene, men fikk avslag. Vurderingen var om det var «urimelig om skattyteren måtte dekke [kostnadene] selv», jf. ligningsloven § 9-11 nr. 4. Ombudsmannen mente at det skal foreligge spesielle forhold før kommunen blir ansvarlig for sakskostnader i eiendomsskattesaker der det ikke blir funnet feil ved det opprinnelige eiendomsskattevedtaket, men eiendomsskattetaksten likevel blir endret. Slik saken var opplyst tydet det på at det var endringer i faktiske omstendigheter som førte til en endring av taksten fra og med 2014, og ikke at det forelå en feil ved takseringen i 2005. Ombudsmannen kom til at det ikke var grunnlag for rettslige innvendinger mot klagenemndas avslag på kravet om sakskostnader og tilbakebetaling.