Saken gjelder hvilke utgifter som skal dekkes og konsekvensen av dokumentasjonskravet som følger av opplæringsforskriftens regler om dekning av utgifter til skoleskyss, når transporten skjer ved bruk av egen bil. Da eleven gikk på ungdomstrinnet, ble utgiftene dekket etter Statens særavtale for reise og kost innenlands. På videregående skole blir transportutgiftene refundert etter opplæringsforskriften § 10-2, som henviser til satsene i syketransportforskriften. Utgifter ut over minstesatsen dekkes bare hvis det fremlegges kvittering. Selv om ordlyden i forskriftens bestemmelse om «full skyssgodtgjersle» ved bruk av egen bil ikke  strider mot ordlyden i opplæringslova § 7-2, finner ombudsmannen grunn til å stille spørsmål ved om dekningsmodellen som er valgt i forskriften til opplæringslova, i praksis bidrar til å ivareta plikten til full skyssgodtgjørelse på en tilfredsstillende måte. Ombudsmannen ber derfor departementet om å foreta en ny vurdering av regelverket. Det bes om at ombudsmannen innen 2. januar 2017 blir orientert om departementets oppfølging. Fylkeskommunen må i fremtidige saker legge til grunn de retningslinjene som fremkommer i departementets uttalelser i denne saken.

En innsatt skal ha truet med å voldta en fengselsansatt, og episoden ble politianmeldt. Etter at saken var henlagt av politiet, ble klager ilagt en disiplinærreaksjon av fengselet for forholdet. Saken gjaldt spørsmålet om kriminalomsorgen skulle ha lagt til grunn et skjerpet beviskrav ved vurderingen av reaksjonen, og om den innsatte kunne ilegges en slik reaksjon etter at straffesaken var henlagt. Ombudsmannen kom til at det ikke forelå et skjerpet beviskrav i dette tilfellet. Ut fra kriminalomsorgens begrunnelse og tidspunktet for disiplinærreaksjonen, fremstår imidlertid reaksjonen som en konsekvens av at straffesaken ble henlagt. Dette gir reaksjonen en pønal karakter som er prinsipielt uheldig. Å ilegge en reaksjon så vidt lenge etter den uønskede handlingen i en sak som er anmeldt og henlagt, er heller ikke i samsvar med kriminalomsorgens regelverk. Kriminalomsorgen ble derfor bedt om å vurdere saken på nytt.

Saken gjelder Utlendingsnemndas avslag på en mindreårig gutts søknad om midlertidig oppholdstillatelse etter regelverket om familieinnvandring. Avslaget er begrunnet med at klagerens mor ikke hadde fars samtykke til å ta med seg gutten til Norge, og at det ikke var sannsynliggjort at det er «umulig» å få slikt samtykke. Barnet, som på søknadstidspunktet var 13 år gammel, ble ikke på noe tidspunkt intervjuet av eller tilbudt en samtale med utlendingsmyndighetene. På det tidspunktet nemnda fattet den siste avgjørelsen i saken, var han blitt 16 år.  Utlendingsnemnda skulle ha tilbudt barnet en samtale. Barnets rett til å bli hørt, ble ikke oppfylt på annen måte. Selv om det ikke er gitt at en samtale ville endret resultatet i saken, har høring av barn en egenverdi for den det gjelder. Ved ikke å tilby gutten en samtale ble han fratatt en grunnleggende partsrettighet og muligheten til selv å opplyse saken. Nemnda burde også ha veiledet om hva som kunne gjøres for å sannsynliggjøre at det ikke var mulig å få kontakt med barnets far. På bakgrunn av disse manglene ved saksbehandlingen ber ombudsmannen nemnda om å sørge for at gutten blir tilbudt en samtale og at saken vurderes på nytt.

Sivilombudsmannen har foretatt en generell undersøkelse av utlendingsmyndighetenes behandlingstider for søknader om oppholdskort til familiemedlemmer av EØS-borgere, og av den informasjonen som gis søkerne under sakens gang i slike saker. Bakgrunn for undersøkelsen var et økende antall klager på Utlendingsdirektoratets (UDIs) behandlingstider i slike saker. Undersøkelsen viser at utlendingslovens og EØS-rettens behandlingsfrist på seks måneder ble brutt i et klart flertall av de sakene om oppholdskort som ble avgjort av UDI i årene 2013, 2014 og 2015. Behandlingsfristen gjelder for hver enkelt sak, og fristoversittelser av et slikt omfang som undersøkelsen viser, er ikke akseptabel. Både hensynet til den enkelte søkers rettigheter og til borgernes respekt for forvaltningen tilsier at utlendingsmyndighetene må følge lovpålagte behandlingsfrister. Den informasjonen UDI gir søkerne og deres fullmektiger om behandlingsfrister og forsinkelser under sakens gang, er heller ikke fullt ut tilfredsstillende. Ombudsmannen vil fortsette å følge UDIs behandlingstider i disse sakene, og ber UDI om en tilbakemelding på hva de vil gjøre med situasjonen.

Saken gjelder utarbeidelsen av offentlig søkerliste og adgangen til å unnta noen av søkerne fra denne ved tilsetting av administrerende direktør ved Helse Møre og Romsdal HF. Offentlig søkerliste skal utarbeides «snarast etter at søknadsfristen er gått ut», jf. offentleglova § 25 annet ledd. Det innebærer at vurderingen av søkeres anmodning om unntak fra søkerlisten må påbegynnes før søknadsfristen er ute. Utarbeidelsen av søkerliste kan heller ikke utsettes i påvente av at søkere som ikke har fått medhold i sin anmodning om unntak fra søkerlisten, skal bestemme seg for om søknaden skal trekkes, slik Helse Møre og Romsdal HF gjorde i denne saken. En av søkernes ytring om at hennes søknad ikke skulle gjelde dersom det ble utarbeidet offentlig søkerliste, skulle vært behandlet som en anmodning om unntak fra søkerlisten.

Saken gjelder spørsmålet om en kommune hadde rettslig adgang til å gi en ansatt en skriftlig tilrettevisning på bakgrunn av hans uttalelser til media om et arbeidstiltak han ledet, og om kommunens håndtering av personalsaken. Ombudsmannen har kommet til at den ansattes ytringer ikke kan anses fremsatt på vegne av kommunen, og at de heller ikke er i strid med den alminnelige lojalitetsplikten. Kommunens tilrettevisning er derfor en urettmessig begrensing av den ansattes ytringsfrihet. Ombudsmannen har også kritiske merknader til kommunens håndtering av personalsaken.

Saken reiste spørsmål om saksbehandlingen av søknader om nedsettelse eller ettergivelse av eiendomsskatt i Moss kommune. A fikk ikke behandlet sin søknad om nedsettelse eller ettergivelse for skatteåret 2015 fordi den var fremsatt etter søknadsfristen. Moss kommune har ikke gitt klageadgang på avgjørelser om nedsettelse og ettergivelse. Ombudsmannen kom til at det ikke er hjemmel i eigedomsskattelova for å sette frist for søknader om nedsettelse og ettergivelse. Med en lovendring som trådte i kraft for skatteåret 2013, gjelder det nå en klageadgang på slike avgjørelser. Moss kommune ble bedt om å behandle As søknad for skatteåret 2015, og sørge for at ombudsmannen ble orientert om utfallet av den fornyede behandlingen. Ombudsmannen anmodet om at Moss kommune snarest avviklet praksisen med å sette søknadsfrist, og om at det for fremtiden ble gitt klageadgang på avgjørelser om nedsettelse og ettergivelse. Moss kommune måtte finne en egnet måte å informere skattyterne om disse endringene.

Saken gjelder hvilke krav utredningsplikten stiller til kvaliteten på DNA-analyse av slektskap i en sak om familieinnvandring fra Somalia til ektefelle i Norge. Det må stilles strenge krav til kvaliteten på DNA-analyser i familieinnvandringssaker. Dersom en DNA-analyse av slektskap ikke gir tilstrekkelig klart svar, og det er mulig å oppnå et sikrere resultat gjennom utvidet analyse som ikke er uforholdsmessig ressurskrevende, bør en slik utvidet analyse gjennomføres. Ombudsmannen ber nemnda sørge for at utlendingsmyndighetene tilbyr søkeren og referansen en ny DNA-analyse basert på flere DNA-markører. Når resultatet foreligger ber ombudsmannen om at nemnda vurderer søknaden om oppholdstillatelse på nytt.

Barnebidrag ble innkrevet for et halvår da barna var plassert utenfor hjemmet av barnevernet. Plasseringen var et midlertidig akuttvedtak etter barnevernloven § 4-6 annet ledd, og barnevernet mente at en slik plassering ikke var av en slik art at kommunen kunne fremsette krav om bidrag etter barnevernloven § 9-2. Dette innebar at barnebidraget fastsatt etter barnelova ikke ble ansett bortfalt. Nav la barnevernets standpunkt til grunn og la også til grunn at Nav ikke kunne overprøve dette. Ombudsmannen har kommet til at barnevernets forståelse av barnevernloven § 9-2 var uriktig og at Nav Klageinstans la til grunn en uriktig forståelse av barnevernloven § 9-2 da klageinstansen kom til at denne vurderingen ikke kunne overprøves. Det bes om at saken behandles på nytt.

Ombudsmannen har gjennomført en undersøkelse av Forsvarsdepartementets behandling av innsynssaker. Undersøkelsen viser at departementets behandling av innsynssaker i mange tilfeller er tilfredsstillende. Det er likevel noen mangler ved departementets behandling av slike saker. Departementet har ikke hatt tilstrekkelig oversikt over innsynskravene, og dette har medført at departementet i flere tilfeller ikke har gitt svar til den som har bedt om innsyn. Videre er saksbehandlingstiden for innsynsbegjæringer og innsynsklager noen ganger for lang. I flere tilfeller gir departementet mangelfulle opplysninger om klageadgang, frist for klage, hjemmelshenvisning mv. Det er noe uklart om departementet alltid har foretatt reelle meroffentlighetsvurderinger. Departementets behandling av klagesaker har også et forbedringspotensial, både gjennom mer aktiv oppfølging av underinstansen og ved at departementet gir bedre begrunnelser til de som klager over departementets egne avslag på innsyn. Departementet har angitt en rekke forslag til konkrete tiltak for å forbedre arbeidet med innsynssaker. Ombudsmannens undersøkelse vil etter det opplyste også være et viktig innspill i det videre arbeidet. Etter ombudsmannens syn er tiltakene som er foreslått fornuftige. De vil medføre en klar forbedring av departementets behandling av disse sakene. Ombudsmannen forutsetter at departementet snarlig følger opp forslagene med konkrete tiltak.