Saken gjelder Fylkesmannen i Telemarks behandling av klage fra Bjønnskarhaugen hyttelag over at Vinje kommune ikke hadde fremlagt tilstrekkelig dokumentasjon på at kommunalt gebyr var beregnet i samsvar med selvkost. Spørsmålene er i hvor stor grad kommunen plikter å dokumentere utregningen av et kommunalt gebyr når det anføres brudd på selvkostprinsippet, og om Fylkesmannen burde ha foretatt lovlighetskontroll etter kommuneloven § 59 nr. 5. Ombudsmannen er kommet til at slik saken var opplyst for Fylkesmannen, forelå det «usikkerhet» om kommunen hadde beregnet det kommunale gebyret i overensstemmelse med selvkostprinsippet. Fylkesmannen burde derfor ha fulgt opp saken med nærmere undersøkelser før det ble konkludert med at det ikke var grunn til å anta at kommunen hadde foretatt ulovlig gebyrberegning. Ombudsmannen ber Fylkesmannen om å behandle saken på nytt.

Ombudsmannen behandler jevnlig klager over tilsettinger i offentlig forvaltning, og manglende skriftlighet har vist seg å være en gjentagende saksbehandlingsfeil. I de fleste av disse sakene synes mangelen å skyldes liten kunnskap om hva som ligger i kravet om skriftlighet. Temaet ble derfor tatt opp i et møte 11. mars 2015 mellom Kommunal- og moderniseringsdepartementet og ombudsmannen. Etter ombudsmannens syn var det behov for nye og mer omfattende tiltak for å sikre økt kunnskap om kravet til skriftlighet og forsvarlig saksbehandling i alle deler av offentlige tilsettingsprosesser. Ombudsmannen besluttet derfor å foreta en undersøkelse av eget tiltak, og ba om departementets syn på hvordan korrekt saksbehandling best mulig kunne oppnås.  Ombudsmannen forstår Kommunal- og moderniseringsdepartementets svar slik at det har lagt til grunn en uriktig forståelse av det rettslige innholdet i skriftlighetskravet for tilsettinger i staten. Departementet har ansvar for den sentrale arbeidsgiverfunksjonen, og det er nærliggende å tro at disse feilene kan ha påvirket den veiledningen som er gitt om skriftlighet i tilsettinger, for eksempel gjennom Statens personalhåndbok. Feilene har mest sannsynlig også påvirket departementets vurdering av om det er behov for å heve kunnskapsnivået om skriftlighetskravet gjennom ulike tiltak. Kommunal- og moderniseringsdepartementet bes om å gjennomgå spørsmålet om hvilke tiltak som best vil gi økt kunnskap, eventuelt oversende spørsmålet til et annet departement, dersom det anses mer hensiktsmessig. Dette gjelder tilsettinger både i kommunene og staten.

Søknad om forlengelse av parkeringstillatelse for forflytningshemmede ble først avslått, men ble innvilget etter klage fra søkerens advokat. Skien kommune kom til at bare deler av advokatutgiftene var nødvendige og reduserte både advokatens salærsats og timetall. Ombudsmannen er kommet til at det foreligger tvil om timesatsen kunne reduseres med den begrunnelsen som ble gitt, og ber om at kommunen behandler spørsmålet på nytt.

Nye inntektsopplysninger førte til at bostøtten ble redusert. Det ble også truffet vedtak om tilbakebetaling av utbetalt bostøtte, uten at kommunen hadde sendt forhåndsvarsel om dette. Ombudsmannen har kommet til at det var en saksbehandlingsfeil at det ikke ble gitt forhåndsvarsel. Videre har ombudsmannen merknader til utformingen av kommunens regelverk om den nærmere vurderingen av om tilbakekreving skal skje etter at feilutbetaling er konstatert. Kommunens konkrete vurdering ga ikke grunn til merknader.

Saken gjelder Fylkesmannen i Hordalands avgjørelse om ikke å opprette tilsynssak for å undersøke om en psykolog brøt taushetsplikten da hun ga en barnehage opplysninger om at et barn ut fra sykehusjournalen ikke hadde alvorlig sykdom. Fylkesmannen sendte i stedet saken til lokal avklaring. Ombudsmannen er kommet til at opplysninger om at et barn er friskt, som er basert på en psykologs kjennskap til sykehusjournalen, i utgangspunktet vil omfattes av psykologens taushetsplikt etter helsepersonelloven § 21. Det samme gjelder informasjon om vurderinger psykologen synes å ha foretatt av barnets foreldre. Et journalført samtykke til «å kontakte barnehagen for opplysninger om barnet» kan neppe omfatte det å gi barnehagen disse taushetsbelagte opplysningene, særlig ikke i en sak hvor det var uenighet om barnets helsetilstand. I tillegg til feilene ved rettsanvendelsen innebærer sakens tema (mulig brudd på taushetsplikt) og partenes ulike syn på om det var gitt noe samtykke, at saken var uegnet for oversendelse til lokal avklaring. Ombudsmannen bad derfor Fylkesmannen om å behandle saken som en tilsynssak.

Saken gjelder om Skatteetaten er erstatningsansvarlig for kostnader selskapet A AS (heretter A) pådro seg ved å anmode Skatt sør om å omgjøre/endre en bindende forhåndsuttalelse. Det avgjørende i vurderingen har vært hvilken aktsomhetsnorm som skal legges til grunn for bindende forhåndsuttalelser, og hvor grov eller hvor lite graverende feilen var fra Skatt sør ved den første bindende uttalelsen. Ombudsmannen har kommet til at aktsomhetsnormen for bindende forhåndsuttalelser er forholdsvis streng, men likevel noe lempeligere enn den normen som gjelder for uhjemlede ugyldige vedtak. Feilvurderingen til Skatt sør i den første bindende forhåndsuttalelsen var uaktsom da riktig rettsforståelse fremgikk tilstrekkelig tydelig av sentrale rettskilder og de faktiske omstendighetene fremgikk av anmodningen. I alle tilfelle kunne Skatt sør ha avstått fra å gi en bindende forhåndsuttalelse dersom spørsmålet som var søkt avklart ble oppfattet som for komplisert. Skattedirektoratet bes om å behandle As krav om erstatning på nytt i lys av ombudsmannens merknader.  

Saken gjelder til- og hovedombygging av en bolig hvor flatt tak ble funnet å være i samsvar med plan- og bygningslovens krav om visuelle kvaliteter. Eiendommen var i kommune­planen omfattet av to hensynssoner, begge med særlig hensyn til landskap grunnet kultur­landskap av nasjonal eller regional verdi. Ombudsmannen er kommet til at det knytter seg begrunnet tvil til om Fylkesmannen i Oslo og Akershus i tilstrekkelig grad har vektlagt hensynet til kulturlandskapet. Hensynet til det kommunale selvstyret fremstår heller ikke tilstrekkelig vurdert. Ombudsmannen ber Fylkesmannen om å behandle saken på nytt.

Saken gjelder X kommunes tilsetting av fagleder ved X omsorgssenter. Manglende skriftlighet utgjør et brudd på kravet om forsvarlig saksbehandling, og har vanskeliggjort kontrollen av kvalifikasjonsprinsippet. Saken etterlater tvil om den best kvalifiserte søkeren ble tilsatt.

Uttalelsen gjelder avslag på begjæring om innsyn i en rapport fra tre rådgivere som har bistått regjeringen ved utnevning av ny justitiarius i Høyesterett. Rapporten var unntatt offentlighet fordi det var et dokument i sak om tilsetting, jf. offentleglova § 25. Setteombudsmannen er kommet til at det ikke er grunnlag for å kritisere Justis- og beredskapsdepartementets avgjørelse om å ikke offentliggjøre hele eller deler av rapporten etter reglene om meroffentlighet i offentleglova § 11. Det er særlig vist til at rapporten inneholdt opplysninger som var svært fortrolige, og at referanser og overordnede hadde gitt opplysningene under forutsetning av at de ikke ville bli offentliggjort. Etter en interesseavveining er setteombudsmannen kommet til at innsyn heller ikke kan kreves i medhold av EMK artikkel 10 eller andre internasjonale menneskerettighetbestemmelser. Grunnloven § 100 femte ledd ga her ikke videre innsynsrett enn det som følger av EMK artikkel 10. Setteombudsmannen mener det er behov for å sikre allmennheten en videre rett til innsyn enn det som følger av gjeldende regelverk, og anbefaler at departementet gjennomgår rutinene for utnevningsprosessen.

Et overformynderi godkjente bruk av en umyndigs kapital til å dekke en utgift på 220 000 kr for bo- og oppholdsutgifter ved et internat på en videregående skole. Fylkesmannen fant ikke grunn til å omgjøre vedtaket.  Både forståelsen av vergemålslovens bestemmelser og Overformynderiets saksbehandling har vært undersøkt. Ombudsmannen er kommet til at Overformynderiets vedtak var beheftet med flere saksbehandlingsfeil, og at relevante momenter ikke ble vurdert. Både hver for seg og samlet sett kan feilene ha virket inn på vedtakets innhold. Ombudsmannen mener at Fylkesmannen har lagt til grunn en uriktig forståelse av vergemålsloven §§ 44 tredje ledd. Det bes om at saken behandles på nytt.