Universitetet i Bergen nektet en doktorand å omlevere doktoravhandling og vedtok tvungen avslutning av doktorandens forskerutdanning. Ombudsmannen kom til at klagen skulle vært behandlet av universitetets klagenemnd, og ikke av universitetsstyret, og ba om at saken ble behandlet på nytt. På grunn av innvendinger til universitetets ph.d.-forskrift ble Kunnskapsdepartementet gjort oppmerksom på svakheter ved reguleringen av doktoranders rettsstilling i saker om bedømmelse av doktoravhandling. Som følge av uttalelsen, foreslo Kunnskapsdepartementet i høringsnotat 10. juli 2013 å føye til et nytt sjette ledd i univl. § 4-8, hvor institusjonens klagenemnd kan vedta tvungen avslutning av en ph.d.-utdanning. Departementet eller særskilt oppnevnt klageorgan vil etter forslaget være klageinstans i disse sakene.

Ombudsmannen har 18. januar 2013 avsluttet en sak om tildeling av funksjon som hovedinstruktør for hundetjenesten i et politidistrikt. Uttalelsen inneholder betraktninger om forskjellene mellom funksjonstildeling og tilsetting i stilling, herunder kravene til utlysing. Han konkluderte med at det var mest nærliggende å se på tildelingen av hovedinstruktøroppgavene som en funksjonstildeling som politidistriktet kunne gjøre i kraft av styringsretten uten ekstern utlysing.

Fylkesmannen omgjorde landbruksnemndas vedtak om konsesjon til erverv av en landbrukseiendom for et aksjeselskap. Vedtaket ble etter klage stadfestet av Statens landbruksforvaltning (SLF). Selskapet hevdet at vedtaket fra SLF utelukkende var begrunnet i et generelt ønske om at landbrukseiendommer skulle eies av privatpersoner og ikke aksjeselskap. Ombudsmannen kom til at SLF hadde foretatt en slik konkret og individuell vurdering som en konsesjonssøker hadde krav på. For øvrig fant han å kunne la saken bero med den redegjørelsen landbruksforvaltningen hadde gitt. 

Saken gjaldt dispensasjon fra regulert maksimal utnyttelsesgrad på 0,15 for oppføring av garasje og tilbygg til bolig. Fylkesmannen i Rogaland la til grunn at tiltaket medførte en utnyttelsesgrad på 0,24 for eiendommen, mens det riktige tallet var 0,40. I dispensasjonsvurderingen vektla fylkesmannen blant annet generelle momenter som behovet for fortetting i boligområder på Jæren, samt at utbyggingen tilfredsstilte de krav til grad av utnytting som stilles i nye boligfelt. Ombudsmannen kom til at det fremsto som uklart om fylkesmannen hadde lagt til grunn riktig vurderingstema i sin dispensasjonsvurdering, og var i tvil om de hensynene fylkesmannen hadde trukket frem, kunne begrunne en dispensasjon av et slikt omfang. Dersom den aktuelle delen av reguleringsplanen ikke lenger ga uttrykk for ønsket grad av utnytting, måtte planen eventuelt endres. Ombudsmannen ba fylkesmannen om å vurdere saken på nytt. 

Kommunal rapport klaget over vedtak av Fylkesmannen i Oslo og Akershus som stadfestet Bærum kommunes avslag på innsyn i en arbeidsmiljløundersøkelse i kommunen. Avslaget var hjemlet i offentlighetsloven § 14 første ledd. Klageren mente at det eksterne selskapet som hadde utført arbeidsmiljøundersøkelsen, ikke kunne ansees som en del av kommunen, men måtte betraktes som en oppdragstaker. Kommunal rapport klagde også over at saken ikke var tilstrekkelig opplyst fordi fylkesmannen bare hadde hatt tilgang til en brøkdel av dokumentene og at meroffentlighetsvurderingen var mangelfull. Etter en konkret vurdering kom ombudsmannen til at det ikke var grunnlag for å kritisere fylkesmannens vurdering av de aktuelle dokumentene som organinterne. Ombudsmannen kritiserte fylkesmannens meroffentlighetsvurdering, som kun knyttet seg til én enkelt rapport, da meroffentlighetsvurderingen ville kunne falle forskjellig ut for de ulike enhetene i kommunen. Meroffentlighetsvurderingen var derfor ikke tilstrekkelig til å oppfylle utredningsplikten, jf. prinsippet i forvaltningsloven § 17, og kravet til en konkret og selvstendig vurdering i offentlighetsloven § 29. Fylkesmannen ble bedt om å foreta en ny meroffentlighetsvurdering som tilfredsstilte disse kravene. Fylkesmannen foretok deretter en ny meroffentlighetsvurdering av arbeidsmiljøundersøkelsen i sin helhet, med unntak av noen rapporter. Under forutseting av at fylkesmannen også fikk oversendt de resterende rapportene, fant ombudsmannen å kunne la saken bero, da den foretatte vurderingen viste at fylkesmannen hadde foretatt en selvstendig og konkret vurdering av de dokumentene som fylkesmannen hadde fått oversendt.  Fylkesmannen fikk senere oversendt de resterende rapportene fra kommunen og vurderte merinnsyn for disse. Fylkesmannen konkluderte med at det ikke var grunnlag for merinnsyn, og ombudsmannen fant å kunne la saken bero.

Et viktig tema under ombudsmannens besøk til Ila fengsel og forvaringsanstalt 21. desember 2010 var situasjonen for psykisk syke og svakt fungerende innsatte. Ombudsmannen ønsket nærmere informasjon om bruken av isolasjon overfor denne gruppen. Videre ønsket ombudsmannen en redegjørelse for en forvaringsdømt som ble varetektsfengslet etter utløpet av tidsrammen for forvaring i påvente av rettskraftig dom. Han mistet adgangen til korttidspermisjoner for behandling i denne tiden. Uttalelser ble innhentet fra både Kriminalomsorgen region nordøst og senere fra Riksadvokaten. Ombudsmannen uttalte at det er bekymringsfullt at det kan være vanskelig å få overført alvorlig psykisk syke innsatte til psykiatriske døgninstitusjoner. Det ble imidlertid ikke ansett naturlig for ombudsmannen å undersøke dette nærmere. Uansett er det fengselslederen og helsetjenesten som må ta affære dersom fortsatt opphold ved anstalten er utilrådelig på grunn av utstrakt isolasjon eller andre forhold. Påtalemyndighetens rolle ved beramming av saker om prøveløslatelse fra forvaring og forlengelse av tidsrammen ble belyst i brev fra Oslo statsadvokatembeter og Riksadvokaten. Når det gjaldt permisjon fra varetekt for forvaringsdømte, uttalte ombudsmannen at adgangen burde tydeliggjøres. Kriminalomsorgens sentrale forvaltning ble informert om ombudsmannens syn og om undersøkelsene for øvrig. 

Det var to søkere til en stilling. Den som ble tilsatt var godt kjent for tilsettingsmyndigheten. Klageren, som ikke ble tilsatt, hadde betraktelig mer relevant utdanning og erfaring. Ved vurderingen av henne ble opplysninger fra en selvvalgt referanse om hennes (manglende) «kirkeaktivitet» tillagt betydelig vekt. Denne referansen tilhørte denne samme menighet som søkeren. Klageren mente at hun ikke fikk mulighet til å imøtegå opplysningene. Ombudsmannen kom til at det forelå begrunnet tvil om saken var tilstrekkelig opplyst for tilsettingsmyndigheten. Videre mente han det forelå tvil ved den kvalifikasjonsvurderingen som ble foretatt, idet tilsettingsorganet syntes å ha lagt uforholdsmessig stor vekt på erfaring og forhåndskjennskap til den søkeren som ble tilsatt. Det kirkelige fellesrådet vurderte saken på nytt og redegjorde nærmere for hvorfor den tilsatte var funnet best kvalifisert. Klageren har ikke kommet med ytterligere merknader, og jeg finner ikke grunn til å foreta nærmere undersøkelser i saken. 

I bidragssak om skjønnsfastsetting av bidragspliktiges inntekt innhentet klageinstansen opplysninger per telefon fra bidragspliktiges arbeidsgiver. Spørsmålet var om bidragspliktige burde vært forelagt disse opplysningene før vedtak ble fattet. Ombudsmannen mente klageinstansen burde gitt bidragspliktige anledning til å uttale seg om opplysningene, og at informasjon av betydning for saken dermed ikke ble underlagt kontradiksjon. I den fornyede vurderingen ble bidragspliktige orientert om opplysningene i saken og gitt anledning til å uttale seg. Nav Klageinstans opprettholdt sin vurdering om at bidragspliktige ikke hadde en rimelig grunn for den lave inntekten, og omgjorde ikke vedtaket. 

Klageren, som er lett psykisk utviklingshemmet, ble godkjent av Oslo kommune som TT-bruker (tilrettelagt transport). Han ble tildelt det ordinære røde TT-kortet, og ikke det hvite, som tildeles brukere som behøver særskilt tilrettelegging. Han ble heller ikke gitt anledning til å påklage avgjørelsen om å få tildelt hvitt kort. Kommunens begrunnelse var at tildelingen av type kort ikke var å anse som et enkeltvedtak, men en organisatorisk avgjørelse. Ombudsmannen fant at ikke bare godkjenningen som TT-bruker, men også tildelingen av ulike kort, dreier seg om en form for rettighet, som må kunne påklages. Byråden ble gjort oppmerksom på mangelen ved praksis her, og mangler ved kommunens TT-forskrift, og Samferdselsdepartementet ble underrettet i et eget brev.  Kommunen meldte tilbake at det skulle gis klageadgang på avgjørelser om særskilt tilrettelagt transport.

I sak om tilbakekall av tillatelse til å drive personbefordring mot vederlag, var det spørsmål om dette skulle vært avgjort av domstolene eller om det kunne gjøres administrativt av politiet. Spørsmål om selve skikkethetsvurderingen og varigheten av tilbakekallet ble også undersøkt. Ombudsmannen kom til at det var adgang til å tilbakekalle kjøreseddelen administrativt og hadde noen generelle merknader knyttet til dette, som Politidirektoratet ble bedt om å være oppmerksom på. Den foretatte skikkethetsvurderingen og spørsmålet om tilbakekallets varighet hadde ombudsmannen ingen særskilte merknader til.