Det fremgikk ikke av ordlyden i reguleringsplanens bestemmelse om maksimal tillatt høydeplassering av fritids­boliger om denne skulle beregnes ut fra eksisterende eller ferdig planert terreng. Fylkesmannen i Telemark unnlot å ta stilling til om den godkjente fritids­boligen var i strid med denne plan­bestemmelsen, og vurderte i stedet tiltaket etter lovens plasserings­bestemmelse. Naboene klaget fylkesmannens vedtak inn for ombudsmannen. Jeg er kommet til at fylkesmannen må ta stilling til om tiltaket er i samsvar eller i strid med regulerings­planen. For å avklare dette må reguleringsplanen tolkes. Jeg ber fylkes­mannen om å vurdere saken på nytt.  

Saken gjelder Navs saksbehandlingstid av en klage over avslag på begjæring om partsinnsyn, herunder klageinstansens plikt til å følge opp behandlingen av innsynsbegjæringen. Det lokale navkontoret må kritiseres for å ha gitt klageren beskjed om «utsatt innsyn», da dette i realiteten innebar et avslag på innsynskravet. Nav burde ha videresendt klagerens innsynskrav til det organet der de etterspurte dokumentene befant seg, eventuelt henvist klageren til å ta kontakt med dette organet. Saksmappen som klageren fikk innsyn i etter oversendelsen til klageinstansen, inneholdt ikke alle dokumenter som mappen opprinnelig besto av. Parten hadde derfor ikke fått innsyn i alle ønskede dokumenter. Hensynet til innsynsreglenes effektivitet tilsier hurtighet på alle trinn ved behandlingen av innsynssaker. Jeg er derfor kommet til at klageinstansen har plikt til å følge opp førsteinstansens arbeid med å rekonstruere dokumenter som mangler i saksmappen. Klageinstansen må kritiseres for at den ikke hadde planer om å følge opp saken videre.

Saken gjelder krav til endret plassering eller utforming av en tomannsbolig under henvisning til plan- og bygningsloven § 29-4 første ledd. Askøy kommune ga tillatelse til oppføring av tomannsboligen som omsøkt. Fylkesmannen i Hordaland mente plasseringen og utformingen av bygget innebar så store ulemper for naboen at plassering og utforming ikke kunne godkjennes. Fylkesmannen opphevet derfor kommunens vedtak. Tiltakshaver har klaget fylkesmannens vedtak inn for ombudsmannen. Jeg er kommet til at det er begrunnet tvil om fylkesmannens vedtak har tilstrekkelig hjemmel. Den vurderingen fylkesmannen har foretatt er ikke i tråd med plan- og bygningsloven § 29-4 første ledd. Fylkesmannen har ikke hjemmel til å angi endret grunnflateutforming på tomannsboligen. Det er også tvilsomt om fylkesmannen har hjemmel til å angi lavere bygningshøyde enn den omsøkte i denne saken. Jeg ber derfor Fylkesmannen i Hordaland om å vurdere saken på nytt.

Pasientskadenemnda har i denne saken brukt mer enn tre og et halvt år på å behandle klagen fra A over Norsk pasientskadeerstatnings avslag på hennes erstatningskrav etter medisinsk behandling. Dette er kritikkverdig. Nemnda burde i flere av sakens faser ha utvist større aktivitet for å bringe saken til en mer snarlig avslutning. Dette gjelder blant annet i forbindelse med innhentingen av en ny spesialisterklæring. Nemnda burde også i større grad ha informert klagerens advokat skriftlig under sakens gang og dokumentert den muntlige kommunikasjonen som har funnet sted.

Saken gjelder primært om en klage på et kommunalt pålegg om heving av et sunket sjøfartøy på ca 18 meter ble behandlet av rett klageinstans da Klagenemnda for teknikk og miljøsaker i X kommune behandlet klagen. Jeg er kommet til at størrelsen på sjøfartøyet i denne saken, særlig fartøyets lengde, gjør at kommunens hevingspålegg må anses gitt med hjemmel i myndighet delegert fra forurensningsmyndigheten, jf. forurensningsloven § 37 annet ledd. Rett klageinstans er da fylkesmannen. Klagevedtaket fra kommunens egen klagenemnd må derfor anses for å være ugyldig.

Kommunen avslo søknad om parkeringstillatelse for forflytningshemmet da det ikke ble ansett å foreligge et «særlig behov» for parkeringslettelse. Søkeren hadde selv ordnet og bekostet parkering ved arbeidsplassen, og behovet gjaldt parkering i fritiden, til handling, kulturarrangementer og lignende. Jeg har kommet til at det ikke er grunnlag for å karakterisere kommunens avgjørelse som klart urimelig, men har en merknad knyttet til saksbehandlingen.

Saken gjelder pålegg om retting av et allerede oppført flytebryggeanlegg. Båtforeningen mente det var gitt tillatelse til flytebryggeanleggets plassering i forbindelse med en endring av reguleringsplan. Saken reiser videre spørsmål om betydningen av nye opplysninger som er kommet etter at forvaltningen har fattet sitt vedtak. Båtforeningen fikk ikke innvilget en søknad om dispensasjon under henvisning til at det var uklart om båtforeningen var eier av det området der flytebryggen var plassert. En etterfølgende dom fra jordskifteretten konstaterte at flytebryggeanlegget var bygget på båtforeningens eiendom. Fylkesmannen mente at de nye opplysningene ikke fikk betydning for det vedtaket som var fattet.   Båtforeningens anførsel om at flytebryggeanleggets plassering var godkjent ved reguleringsendringen kan ikke føre frem. Siden flytebryggeanlegget ikke er bygget i samsvar med byggetillatelsen og heller ikke er i samsvar med gjeldende reguleringsplan, har jeg i utgangspunktet ikke avgjørende rettslige innvendinger mot at fylkesmannen har lagt til grunn at anlegget er å anse som et ulovlig tiltak. Fylkesmannen skulle imidlertid sett hen til de nye opplysningene som er kommet, vedrørende de faktiske forholdene på vedtakstidspunktet, ved en vurdering av om det tidligere vedtaket i dispensasjonssaken skulle omgjøres. Jeg ber derfor fylkesmannen vurdere dette spørsmålet på nytt.

En søker til stilling ved en statlig virksomhet klaget over forbigåelse ved tilsettingen. Klageren var formelt kvalifisert, men ble ikke innstilt fordi det ble antatt at han ikke kom til å bli lenge i stillingen og fordi han ikke ble funnet personlig egnet. Jeg er kommet til at saken ikke var tilstrekkelig opplyst verken i forhold til klagerens motivasjon for stillingen eller hans personlige egenskaper. Det var ikke foretatt skriftlige nedtegnelser fra intervju og referanser var ikke innhentet. Dette gir grunnlag for kritikk.

Kommunal Rapport ba om innsyn i en avtale fra 2004 mellom Sporveis-Annonsene AS og JCDecaux Norge AS om utendørsreklame på kollektivtrafikken i Oslo. Ved Fylkesmannen i Oslo og Akershus’ annen gangs klagebehandling, ble Ruters avslag på innsyn i enkelte punkter i kontrakten opprettholdt under henvisning til at dette var konkurransesensitive opplysninger som var taushetsbelagte etter offentlighetsloven § 13, jf. forvaltningsloven § 13 første ledd nr. 2. Kommunal Rapport anførte i henvendelsen hit at fylkesmannens opphevelsesvedtak var i strid med kravet i offentlighetsloven om at saken skal avgjøres uten ugrunnet opphold, at saken ikke var tilstrekkelig opplyst da vedtaket ble fattet og at opplysningene ikke var taushetsbelagte. Jeg har kommet til at fylkesmannen hadde rettslig adgang til å oppheve underinstansens vedtak og sende saken tilbake til førsteinstansen for ny behandling. Det kan ikke oppstilles en absolutt plikt for klageinstansen til å fatte en ny realitetsavgjørelse i saker etter offentlighetsloven. Saken anses tilstrekkelig opplyst på vedtakstidspunktet, og jeg har ikke grunnlag for å kritisere fylkesmannens standpunkt om at de unntatte opplysningene var undergitt taushetsplikt.

På bakgrunn av en konkret klagesak om psykososialt skolemiljø ble det på generelt grunnlag funnet grunn til å undersøke Fylkesmannen i Hordalands forståelse av adgangen til å avvise og behandle en klage. Etter undersøkelsen her har jeg kommet til at saken kan bero med den redegjørelsen som er gitt, jf. sivilombudsmannsloven 22. juni 1962 nr. 8 § 10 fjerde ledd.