I etterkant av mitt besøk til Halden fengsel i april 2012, ble fengselet spurt om hva slags informasjon innsatte får om tilsynsrådet og om status i søknadsprosesser. Fengselet opplyste at innsatte gis informasjon om tilsynsrådet ved innsettelse og at det er satt opp postkasser for post til tilsynsrådet i avdelingene. Ifølge fengselet ville det også bli hengt opp oppslag. Jeg minner om at informasjonsmateriell må være tilgjengelig på ulike språk og omfatte informasjon om tilsynsrådet. Det er positivt at fengselet også vil informere innsatte om klager som sendes fra fengselet til rette instans.

En jurist som var ansatt som rådgiver i stillingskode 1434 i en statlig virksomhet søkte på en utlyst stilling som seniorrådgiver i stillingskode 1364 ved samme arbeidssted som hun allerede var tilsatt. Arbeidsgiveren viste til at den utlyste stillingens innhold i all hovedsak sammenfalt med de arbeidsoppgavene søkeren allerede hadde, og at den for øvrig var utlyst i alternative stillingskoder 1434 rådgiver/1364 seniorrådgiver. På denne bakgrunn vurderte ikke arbeidsgiveren søknaden å være reell, men anså den i stedet å være lønnskrav. Ombudsmannen kom til at søknaden var reell, og at den skulle blitt behandlet deretter. Arbeidstakeren hadde presisert at søknaden kun gjaldt stillingen som seniorrådgiver, altså stilling i en annen kode enn den hun allerede var tilsatt i. Hennes lønn som rådgiver lå innenfor lønnstrinnsalternativene for seniorrådgivere etter den aktuelle Hovedtariffavtalen på søknadstidspunktet, og en endring av kode innebar derfor ikke et automatisk lønnsopprykk. Det stilles også høyere krav til seniorrådgivertittelen enn for tittelen som rådgiver.

Saken gjelder Utlendingsnemndas avgjørelse om å avslå søknaden om beskyttelse (asyl) i Norge, og om ikke å innvilge oppholdstillatelse på humanitært grunnlag. Den reiser særlig spørsmål om plikten til å avklare om klageren, som var enslig mindreårig da han ankom Norge, var utsatt for menneskehandel. Da saken ble avgjort av nemnda, var klagerens mulige status som offer for menneskehandel ikke tilstrekkelig utredet. Utlendingsmyndighetene burde i det minste ha undersøkt hvordan hans politianmeldelse var blitt håndtert. Nemnda bes nå om å vurdere denne siden av saken.

En kommunestyrerepresentant klaget på sen saksbehandling og manglende svar på flere innsynsbegjæringer fra Askøy kommune. Han mente seg utsatt for en boikott og viste til et notat utarbeidet av kommunen hvor praksis for prioritering av innsynsbegjæringer ble beskrevet. Det fremgikk av notatet at det for innsynsforespørsler fra enkeltpersoner, der interessen i dokumentene var uklar, ville det bli foretatt en «skjønnsvurdering i forhold til prioritering» og behandlingen vil prioriteres «når en har kapasitet». Kommunens praksis slik den var beskrevet i notatet, er i strid med offentlighetslovens bestemmelser. Det er ikke relevant ved prioriteringen av innsynsbegjæringer å se hen til hvem eller hvorfor det begjæres innsyn. Kommunens praksis gir grunn til kritikk.

Saken gjelder tilsetting av lærer. Det var 24 søkere til stillingen, men kun en søker ble innstilt. Den tilsatte var godt kjent for tilsettingsmyndigheten, og det ble ikke foretatt intervju. Kriteriet i utlysningsteksten om personlig egnethet var ikke tilfredsstillende undersøkt. Saken var derfor ikke tilstrekkelig opplyst, og saksbehandlingen fremstår som overfladisk.

Saka gjeld lang saksbehandlingstid og krav til førebels svar i klagesaksbehandlinga av plan- og byggjesaker i Fjell kommune. Ombodsmannen bad kommunen endra sine rutinar, slik at det også i klagesakene blei oppgitt når det kan ventast svar. Forvaltninga må konkret vurdere om ein etter lova har høve til å unnlate å angi forventa saksbehandlingstid i kvar enkelt sak. Kommunen erkjente vidare at en gjennomsnittleg behandlingstid for klagesaker på 15 månader låg vesentleg over fristen som er fastsett i byggjesaksforskrifta § 7-1 bokstav d, og gav uttrykk for ei målsetjing om å redusera saksbehandlingstida innan utgangen av første halvår 2013. Kommunen ville òg etablere rutinar for utsending av forseinkingsbrev. Eg føreset at kommunen følgjer opp dette . 

Saken gjelder spørsmålet om en godkjent arbeidsevnevurdering må foreligge før en bruker kan fremme krav om uførepensjon. En henvendelse hit gjorde meg oppmerksom på at Nav Ski stilte vilkår om gjennomført arbeidsevnevurdering før brukeren kan fremsette krav om uførepensjon. Et slikt absolutt vilkår kan etter mitt skjønn vanskelig utledes av folketrygdloven. Spørsmålet ble derfor tatt opp med Arbeids- og velferdsdirektoratet av eget tiltak og på generelt grunnlag. Arbeids- og velferdsdirektoratet bekreftet at etter dagjeldende rundskriv til folketrygdloven § 12-6 skulle brukere som søker om uførepensjon ha gjennomført en arbeidsevnevurdering. Det ble erkjent at den formuleringen kunne bidra til en for streng tolkning av brukerens mulighet til å fremme krav om uførepensjon. Etter min henvendelse til Arbeids- og velferdsdirektoratet er nå rundskrivet til folketrygdloven § 12-6 moderert på dette punktet.

Bergen kommune la om praksis, og timefestet ikke innvilget praktisk bistand i vedtak etter pasient- og brukerrettighetsloven og helse- og omsorgstjenesteloven. Det må være adgang til å utforme vedtakene slik, så fremt omfanget av hjelpen fremgår av saksfremstillingen eller andre dokumenter, på en slik måte at det lar seg kontrollere at hjelpen ikke er lovstridig. Ut fra muligheten for kontroll av vedtakene, har jeg i denne saken kommet til at kommunens redegjørelse for innvilget omfang av bistanden er utilstrekkelig, og fylkesmannen bes om å behandle saken på nytt. Etter ny behandling av saken, opprettholdt fylkesmannen kommunens vedtak 11. oktober 2011.

Saken gjelder et spørsmål om det er behov for dispensasjon fra en reguleringsplanbestemmelse om etasjetall som i liten grad er etterfulgt av forvaltningen. Jeg er kommet til at bestemmelsen ikke kan anses bortfalt, slik at det er nødvendig med dispensasjon fra denne for å kunne godkjenne et tiltak i strid med bestemmelsen. I vurderingen av om fordelene ved å gi dispensasjon er klart større enn ulempene er det feil å legge til grunn vurderingstemaet etter plan- og bygningsloven § 29-4 første ledd første punktum. Jeg ber derfor Fylkesmannen i Vestfold om å vurdere saken på nytt. 

Saken gjelder Utlendingsnemndas avgjørelse om å avslå søknaden fra en borger om beskyttelse (asyl) i Norge, og om ikke å innvilge oppholdstillatelse på humanitært grunnlag. Da saken ble endelig avgjort av nemnda, hadde søkerens kone og deres syv felles barn fått oppholdstillatelse på grunn av «sterke menneskelige hensyn». Det sentrale spørsmålet for ombudsmannens undersøkelser har vært om hensynet til barna ble tilstrekkelig vurdert i farens sak. Utlendingsnemnda må kritiseres for ikke å ha synliggjort hvordan hensynet til barna er blitt vurdert. Det hefter tvil ved om vurderingen har vært tilfredsstillende på dette punktet. Videre er det uheldig at nemnda ikke kan sees å ha vurdert om det var behov for å sende saken tilbake til førsteinstansen for å ta stilling til de nye omstendighetene. Enkelte faktiske forhold synes ikke å være tilfredsstillende belyst. Samlet sett har disse svakhetene ført til at det er begrunnet tvil ved avgjørelsen om ikke å innvilge oppholdstillatelse. Nemnda bes om å behandle saken på nytt.