Saken gjaldt en klage på Fylkesmannen i Rogalands behandling av søknad om lemping av vilkår om boplikt. Spørsmålet var om fylkesmannen ved denne avgjørelsen kunne forholde seg til de vilkårene som ble gitt for en konsesjon, fordi det fortsatt gjorde seg gjeldende vesentlige hensyn for å opprettholde disse på avgjørelsestidspunktet av lempingssaken, til tross for at eiendommen ikke lenger var konsesjonspliktig. Ombudsmannen kom til at fylkesmannens avgjørelse om ikke å lempe på bopliktvilkåret ville kunne virke urimelig, og ba fylkesmannen om å foreta en fornyet vurdering av saken. Fylkesmannen opphevet deretter boplikten.

Spørsmålet i saken var om prinsippet om retten til å uttale seg før et vedtak blir fattet (det kontradiktoriske prinsipp) og forvaltningslovens krav til begrunnelsens innhold ble tilstrekkelig ivaretatt i en sak om oppnevning av tilleggshjelpeverge i medhold av sosialtjenesteloven § 4A-3 tredje ledd. Bestemmelsen gjelder ved bruk av tvang eller makt overfor tjenestemottakeren. Ombudsmannen kom til at Fylkesmannen i Møre og Romsdals behandling ikke hadde ivaretatt kravene til sakens opplysning, kontradiksjon og begrunnelse. Det var også spørsmål om det forelå feiltolkning av regelverket. Ombudsmannen ba om at saken ble behandlet på nytt. Saken ble behandlet på nytt av overformynderiet og fylkesmannen, og igjen brakt inn for ombudsmannen. Ombudsmannen kom til at de tidligere innvendingene ble rettet opp ved den nye behandlingen av saken. 

A klaget hit over lang behandlingstid og mangelfull oppfølging i en klagesak om uførepensjon. En årsak til saksbehandlingstiden var at As klage hadde kommet bort etter at den var blitt oversendt fra As lokale Nav-kontor til Nav Forvaltning Bergen. Ombudsmannen uttalte at Nav Forvaltning Bergens manglende oppfølging av As sak var klart kritikkverdig. Forvaltningsenhetens svar på foreleggelsen herfra ga inntrykk av manglende evne og/eller vilje til å finne ut av hvordan As klage kunne ha kommet bort og hvorfor det, til tross for gjentatte purringer, ikke var blitt tatt tak i saken tidligere. Da det var grunn til tvil om arkivrutinene ved forvaltningsenheten hadde vært forsvarlige og i henhold til gjeldende regler, ble det funnet grunn til å orientere Riksarkivet.

Ved ileggelsen av årsavgiften for vann og kloakk, beregnet X kommune avgiften for en eiendom ut fra differansen mellom faktisk målerstand da eierens vannmåler ble avlest og totalen av tidligere års fakturerte overforbruk. I de årene som eieren ikke hadde lest av måleren, hadde kommunen krevd inn den variable delen av vannavgiften basert på et stipulert forbruk. Eieren av eiendommen mente at den beregnede årsavgiften var for høy, og viste til at ikke alt overforbruket (i forhold til kommunens stipulerte verdier) hadde skjedd det siste året. Han mente det hadde skjedd et jevnt overforbruk i årene uten måleravlesing, slik at deler av overforbruket måtte være foreldet. Ombudsmannen mente at de beste grunner talte for at foreldelsesfristen for forbruksgebyret begynte å løpe på det tidspunktet som forbruket kunne ha vært konstatert ved måleravlesning. Spørsmålet om hvilke deler av overforbruket som var foreldet, berodde derfor på når overforbruket rent faktisk hadde skjedd. Dette spørsmålet ville igjen bero på en konkret bevisvurdering, der kommunen måtte legge det mest sannsynlige alternativet til grunn. Ombudsmannen uttalte at det etter hans skjønn, i mangel av holdepunkter for annet, måtte ha en klar formodning for seg at vannforbruket på en eiendom holdt et noenlunde jevnt nivå fra ett år til et annet. Kommunen ble derfor bedt om å behandle saken på nytt.

Saken gjaldt politiets behandling av en avisjournalist i forbindelse med en sikkerhetskontroll på vei inn til en hovedforhandling i Oslo tingrett. Journalisten ble fratatt dokumenter som han hevdet var omfattet av pressens kildevern og det ble foretatt en gjennomgang av skuldervesken hans og bladd gjennom en tydelig merket presseblokk. Saken reiste blant annet spørsmål om pressens rett til kildevern etter Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 10. Ombudsmannen kritiserte politiets fremgangsmåte. Han fant at det representerte en krenkelse av journalistens og avisens rett til kildevern etter EMK artikkel 10 at politiet tok dokumentene. Også gjennomgangen av presseblokken var en krenkelse av kildevernet etter EMK artikkel 10, og dessuten i strid med straffeprosesslovens bestemmelser om ransaking av personer.

Saken gjaldt tillatelse av et tiltak i et område der reguleringsplanen tillot «oppføring av badehus». Ombudsmannen kom til at tiltaket ikke var omfattet av reguleringsplanens bestemmelse om badehus, og ba Fylkesmannen i Oslo og Akershus om en ny vurdering av saken. Etter den fornyede vurderingen opphevet fylkesmannen tillatelsen.

A begjærte innsyn i «Letter of formal notice» sendt fra ESA til Olje- og energidepartementet. Departementet avslo begjæringen under henvisning til at det var nødvendig å unnta opplysningene «av hensyn til Norges utenrikspolitiske interesser», og at brevet inneholdt opplysninger om Norges forhandlingsposisjon overfor ESA. Ombudsmannen mente avslaget var begrunnet i innenrikspolitiske hensyn, og at offentlighetsloven § 20 første ledd bokstav c, som departementet hadde anført som hjemmel, derfor ikke ga departementet adgang til å unnta ESAs brev fra klagerens innsyn. Departementets avgjørelse var i strid med de grunnleggende hensynene bak innsynsretten. Det kunne videre vanskelig anses å skade Norges forhandlingsposisjon overfor ESA dersom et brev ESA selv hadde skrevet, ble offentliggjort. Etter å ha vurdert saken på nytt, sluttet departementet seg til ombudsmannens rettsoppfatning. Brevet fra ESA ble offentliggjort.

Behandlingstiden ved Nav EØS Dagpenger i saker om overføring av opptjente dagpengerettigheter fra Norge til andre EØS-land ble tatt opp med Arbeids- og velferdsdirektoratet på generelt grunnlag. Direktoratet ga en redegjørelse for saksbehandlingstiden, og for tiltakene som var igangsatt for å redusere denne. Ombudsmannen tok redegjørelsen til etterretning, og merket seg at direktoratet ville følge utviklingen nærmere fremover.

Det veterinærmedisinske rettsråd konkluderte i en uttalelse med at en veterinær hadde handlet erstatningsbetingende uaktsomt etter at en storkobbe døde under et inngrep. Veterinæren fremholdt at uttalelsen var preget av saksbehandlingsfeil, og at rettsrådet hadde gått utenfor sitt mandat. Ombudsmannen kom til at rettsrådets behandling av saken ikke var i samsvar med kravet til forsvarlig saksbehandling. Blant annet var kravet til kontradiktorisk behandling ikke oppfylt i forhold til A. Rådet syntes videre å ha gått ut over sine oppgaver da det uttalte at A hadde handlet erstatningsbetingende uaktsomt. Ombudsmannen ba derfor om at saken ble behandlet på nytt. Han ba også Landbruks- og matdepartementet vurdere retningslinjene for rådets saksbehandling, slik det hadde sagt seg villig til. Rettsrådet tok ombudsmannens anmodning til følge og opphevet sin uttalelse. Departementet sluttet seg til ombudsmannens synspunkter og opplyste at det ville gjennomgå Det veterinærmedisinske rettsråds oppgaver, praksis og saksbehandling, og herunder vurdere retningslinjene for rådet. Ombudsmannen fant redegjørelsen tilfredsstillende og ba om å bli holdt orientert om arbeidet med å revidere retningslinjene.

Saken gjaldt plikten til å vurdere alternative plasseringer ved utarbeidelsen av reguleringsplan for et industriområde. Av planprogrammet til konsekvensutredningen fremgikk det i generelle vendinger at 12 ulike alternative plasseringer var vurdert, men uten noen nærmere beskrivelse. Ombudsmannen mente at de ulike alternative lokaliseringene og vurderingene av dem skulle vært fremlagt for kommunestyret og kom til at saken ikke var tilstrekkelig opplyst da kommunestyret traff reguleringsvedtaket. Fylkesmannen ble bedt om å foreta en fornyet vurdering. Fylkesmannen tok saken til vurdering og ga utfyllende informasjon om saksbehandlingen og plasseringsalternativene. Ombudsmannen fant å kunne la saken bero med den forklaringen fylkesmannen nå hadde gitt.