A klaget til ombudsmannen over et sykehus og Helsetilsynet i fylkets behandling av hans krav om sletting av opplysninger i hans pasientjournal. Ombudsmannen kritiserte flere sider både ved sykehusets og Helsetilsynets behandling av kravet om sletting. Sykehusets beslutning om å nekte sletting ga ikke inntrykk av at kravet var vurdert opp mot helsepersonellovens vilkår for sletting av journalopplysninger. Videre skulle kravet ha vært vurdert av den journalansvarlige ved sykehuset. Ombudsmannen uttalte også at Helsetilsynet med fordel kunne ha gitt en nærmere begrunnelse for sitt vedtak, og at det hadde vært en fordel om både sykehuset og Helsetilsynet hadde undersøkt om pasienten ønsket retting av journalopplysningene, dersom sletting ikke var aktuelt. Helsetilsynet ble bedt om å behandle saken på nytt.

I et brev til en legemiddelprodusent påpekte Statens legemiddelverk ulovlig markedsføring av et legemiddel uten at produsenten hadde vært gitt anledning til å uttale seg om saken på forhånd. Legemiddelverket konstaterte at informasjonsmateriellet representerte et «brudd på regelverket» og anmodet om at markedsføringen ble stanset, samt at det ble gitt en «omgående tilbakemelding» på at anmodningen ville bli tatt tilfølge. Brevet ble etter kort tid lagt ut på Legemiddelverkets hjemmesider under overskriften «Avgjørelser fra Statens legemiddelverk om reklame». Ombudsmannen ga uttrykk for at Legemiddelverket hadde uttalt seg på en måte som lå tett opp mot et pålegg. Den valgte uttrykksformen var uheldig, selv om det ikke var truffet noe enkeltvedtak i forvaltningslovens forstand. Alminnelige forvaltningsrettslige prinsipper tilsa at parten burde ha vært gitt anledning til å uttale seg om sakens rettslige og faktiske sider før Legemiddelverket så tydelig ga uttrykk for sin mening. Det burde også kommet klarere frem i korrespondansen med selskapet at det bare var Legemiddelverkets syn som kom til uttrykk. Offentliggjøringen av brevet var etter ombudsmannens syn betenkelig, bl.a. på bakgrunn av den forutgående saksbehandlingen, og sto i et tvilsomt forhold til alminnelige regler om god forvaltningsskikk. Statens legemiddelverk tok ombudsmannens syn til etterretning, og endret sine saksbehandlingsrutiner.

Statens legemiddelverk omklassifiserte produktet X fra handelsvare til legemiddel. Markedsføreren av produktet påklaget avgjørelsen, men klagen ble avvist av Helse- og omsorgsdepartementet. Avvisningen ble begrunnet med at omklassifiseringen ikke var å anse som et enkeltvedtak etter forvaltningsloven § 2, men en «ren subsumsjon» under legemiddelloven § 2. Saken reiste også spørsmål om omklassifisering av produkter oppført i klassifiseringsforskriften. Ombudsmannen uttalte at Legemiddelverkets klassifisering og omklassifisering av legemidler er å anse som enkeltvedtak. Forvaltningslovens saksbehandlingsregler for slike vedtak, herunder reglene om klage, må derfor følges. Endringer i listen over stoffer, droger, preparater eller urter i klassifiseringsforskriften må følge forvaltningslovens bestemmelser om forskriftsendringer.

På generelt grunnlag ble Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet bedt om å gi en orientering om situasjonen for enslige mindreårige asylsøkere. Redegjørelsen fra direktoratet ga et nyttig grunnlag for å vurdere eventuell videre oppfølging fra ombudsmannens side.

Sakens problemstilling var om Fylkesmannen i Hordalands vedtak med avslag på søknad om dispensasjon fra LNF-formål i kommuneplanens arealdel og byggeforbudet i plan- og bygningsloven (plbl.) § 17-2 var begrunnet i samsvar med kravene i forvaltningsloven § 25 og ulovfestede krav til forsvarlig saksbehandling. Herunder var det spørsmål om fylkesmannen hadde gitt en tilfredsstillende begrunnelse for hvorfor klagerens anførsel om usaklig forskjellsbehandling ikke kunne føre frem. Videre var det spørsmål om saken var tilstrekkelig opplyst uten befaring, jf. forvaltningsloven § 17. Ombudsmannen kom under tvil til at fylkesmannens begrunnelse for avslaget oppfylte kravene til begrunnelsens innhold. Imidlertid måtte fylkesmannen ta stilling til klagerens anførsel om at plbl. § 17-2 tredje ledd nr 3 om unntak for oppføring av brygge på bebygd eiendom til sikring av atkomst kom til anvendelse. Det ville også vært en fordel om fylkesmannen hadde befart eiendommen. Ombudsmannen hadde ikke vesentlige innvendinger mot den forklaringen som var gitt til spørsmålet om usaklig forskjellsbehandling.

En mor ønsket oppfølgning fra barneverntjenesten etter omsorgsovertakelsen, jf. barnevernloven 17. juli 1992 nr. 100 § 4-16, men fylkesmannen var enig med kommunen i at det ikke forelå plikt til slik oppfølging før saken var endelig avgjort. Etter at det herfra ble stilt spørsmål om denne lovforståelsen, kom fylkesmannen til at kommunens oppfølgingsansvar inntrådte før det forelå rettskraftig dom, noe ombudsmannen var enig i. Ombudsmannen hadde likevel kritiske bemerkninger til at fylkesmannen ikke kunne se at kommunen hadde opptrådt i strid med lovbestemmelsen.

Ombudsmannen ba av eget tiltak om en redegjørelse fra Politidirektoratet for utviklingen i sittetiden i politiets arrester etter 1. juli 2006. Av Politidirektoratets svar fremgikk det at alle landets politidistrikter hadde oversittet overføringsfristen på to døgn i den aktuelle ettårsperioden. Det samlede antallet fristoversittelser var på 2 592, med store variasjoner mellom politidistriktene. Ombudsmannen uttalte at det samlede antallet fristbrudd var betydelig og i seg selv meget urovekkende. Han ga også uttrykk for at det ga grunn til bekymring at antallet fristbrudd så ut til å ha økt betydelig i mange av politidistriktene fra 2005 til 2006/2007. Ombudsmannen understreket at politiet og kriminalomsorgen har et felles ansvar for å sørge for at overføring fra politiarrest til fengsel skjer innen fristen på to døgn. Det ble videre pekt på betydningen av at politidistriktene har egnede verktøy for å registrere sittetiden i politiarrestene, som det er enkelt å hente tallmateriale og statistikk ut av. Kriminalomsorgens sentrale forvaltning (KSF) ble i eget brev bedt om å understreke overfor fengslene deres plikt til også å ta imot pågrepne personer. Det ble samtidig bedt om retting av feil i retningslinjene for kriminalomsorgen. KSF kom tilbake til saken og opplyste at fengselets plikter i forhold til pågrepne var innskjerpet. Det fremkom videre at retningslinjene ville bli revidert.

Klageren hadde sonet en lang rekke dommer og ble oppfattet som en vanskelig innsatt. Under siste soning ved fire forskjellige fengsler var han i praksis utelukket fra fellesskapet helt eller delvis i nesten ett år, med unntak av 16 dager i en fellesskapsavdeling. Klagen til ombudsmannen gjaldt blant annet bruken av isolasjon og manglende aktivitets- og fritidstilbud. Ombudsmannen uttalte at de lange periodene med begrenset fellesskap ga grunn til bekymring. I perioder med isolasjon må innsattes særlige behov søkes ivaretatt etter en individuell vurdering, og kriminalomsorgen ble oppfordret til å gi soningen innhold også for krevende innsatte. Ombudsmannen ga uttrykk for at det var positivt at Kriminalomsorgen region sør ville se nærmere på fengslenes bruk av vedtak om delvis utelukkelse fra fellesskapet etter straffegjennomføringsloven § 37. På generelt grunnlag ble kriminalomsorgen oppfordret til å arbeide videre med å forebygge uønsket atferd fra krevende innsatte slik at lengre perioder med isolasjon så langt som mulig kan unngås.

A ble utelukket fra fritidsfellesskapet i fengselet og fratatt retten til å ha TV på cella i 10 dager, fordi han nektet å etterkomme et pålegg om å avlegge urinprøve. Det ble ikke tatt hensyn til hans påstand om at han i en tidligere ombudsmannssak hadde fått et generelt fritak fra plikten til å avlegge urinprøve under opphold i fengsel grunnet psykiske problemer. I klagen hit ble det bl.a. stilt spørsmål ved grunnlaget for ileggelsen av reaksjonen. Det ble presisert overfor klageren at ombudsmannen ikke har myndighet til å gi noe generelt fritak fra å avlegge urinprøve i fengsel, og at det var vanskelig å se at tidligere uttalelser kunne oppfattes slik at dette var gjort. Ombudsmannen fant ikke grunnlag for å rette avgjørende rettslige innvendinger mot reaksjonsvedtaket, men presiserte at kriminalomsorgen har plikt til å foreta en konkret vurdering av om den innsatte kan sies å ha tilstrekkelig grunn til å nekte å avgi urinprøve. Plikten skjerpes dersom psykiske problemer anføres som grunnlag for nektelsen. Ombudsmannen uttalte også at innsatte som anfører personlige forhold eller psykiske problemer som grunnlag for en slik nektelse, må få informasjon om at slike forhold vil kunne få betydning for reaksjonsfastsettelsen dersom de dokumenteres, enten på forhånd eller i rimelig tid etter at nektelsen har funnet sted. Regionalt nivå i kriminalomsorgen ble bedt om å følge opp synspunktene i uttalelsen overfor fengslene i regionen, både når det gjaldt plikten til å foreta en konkret vurdering av grunnlaget for urinprøvenektelse og med hensyn til informasjonsansvaret overfor de innsatte. Regionen oversendte senere kopi av et brev til enhetene i regionen, der de ble bedt om å studere og innrette seg etter uttalelsen og bekrefte at særskilt fremhevede punkter var fulgt opp.

En varetektsinnsatt utlending ble innvilget besøk fra sin mor og samboer. Kriminalomsorgen fattet samtidig vedtak om at det skulle benyttes glassvegg som kontrolltiltak. Vedtaket var blant annet begrunnet med at de besøkende var utenlandske statsborgere og at deres vandel ikke lot seg kontrollere. Det var på vedtakstidspunktet ikke gjort undersøkelser for å avklare om vandelen faktisk lot seg kontrollere. I klagen hit ble det anført at vedtaket var i strid med straffegjennomføringsloven og Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) artikkel 8. I lys av diskrimineringsforbudet i EMK og det grunnleggende forbudet mot usaklig forskjellsbehandling i norsk forvaltningsrett, uttalte ombudsmannen at en forskjellsbehandling av norske og utenlandske besøkende vil mangle saklig begrunnelse dersom det viser seg at det er mulig å kontrollere vedkommendes vandel. Ettersom det ikke var undersøkt om vandelen lot seg kontrollere i dette tilfellet, kunne saken ikke sies å ha vært godt nok opplyst på vedtakstidspunktet. Sett i sammenheng med den manglende vurderingen av om mindre inngripende kontrolltiltak ville være tilstrekkelig for å ivareta kontrollhensynet, knyttet det seg begrunnet tvil til forhold av betydning i saken. Ombudsmannen ba derfor regionen om å vurdere spørsmålet på nytt i den grad klageren fortsatt var underlagt glassvegg som kontrolltiltak ved besøk. Kriminalomsorgens sentrale forvaltning ble i eget brev bedt om å undersøke mulighetene for kontroll av utenlandske statsborgeres vandel og eventuelt etablere rutiner for fengslenes gjennomføring av slik kontroll. Kriminalomsorgens sentrale forvaltning undersøkte deretter praksis på området og konstaterte at den fremsto som lite ensartet. I brev til alle regionene i kriminalomsorgen ble det på denne bakgrunn gitt en nærmere regulering av fremgangsmåten for kontroll av utenlandske statsborgeres vandel i forbindelse med besøk til norske fengsler. Regionen opplyste senere at klageren først var blitt overført til et fengsel tilhørende en annen region, og deretter til soning i hjemlandet.