Saken reiste spørsmål om en «skriftlig tjenestepåtale» ilagt en kommunalt ansatt lærer var å anse som en tjenstlig tilrettevisning eller en ordensstraff. Ombudsmannen uttalte at det på bakgrunn av de konkrete forholdene i saken var tale om en ordensstraff, med den følge at beslutningen måtte regnes som et enkeltvedtak som kunne påklages etter forvaltningslovens regler. Kommunen besluttet deretter å trekke tilbake den skriftlige advarselen under henvisning til at det var begått saksbehandlingsfeil, og at det var gått lang tid siden hendelsen.

Saken gjelder Forsvarsdepartementets håndtering av en personalsak mot viseadmiral A. Overfor sivilombudsmannen gjorde A bl.a. gjeldende at Forsvarsdepartementet på utilbørlig vis forsøkte å presse ham til å søke avskjed og at det på usaklig grunnlag ble åpnet en frabeordringssak mot ham. Jeg fant ikke grunn til å kritisere at departementet anmodet A om å vurdere å søke avskjed. Departementet begikk imidlertid feil som var egnet til å svekke As grunnlag for å vurdere anmodningen, blant annet var det ikke rettslig adgang til å åpne en formell sak om frabeordring etter forsvarspersonelloven § 7. Jeg fant ikke grunn til å kritisere at departementet anmodet A om å vurdere å søke avskjed. Departementet begikk imidlertid feil som var egnet til å svekke As grunnlag for å vurdere anmodningen, blant annet var det ikke rettslig adgang til å åpne en formell sak om frabeordring etter forsvarspersonelloven § 7.

Saken gjaldt spørsmålet om Statsministerens kontor (SMK) skulle ha journalført et notat som ble oversendt Kredittilsynet og tre tekstmeldinger (SMS-er) som ble utvekslet mellom statsminister Jens Stoltenberg og DnB NOR-sjef Rune Bjerke. Det var ikke grunn til å kritisere at SMK unnlot å journalføre notatet som ble oversendt Kredittilsynet. Ombudsmannen kom imidlertid til at én av SMS-ene skulle vært journalført. Saken avdekket også at SMKs generelle rutiner for journalføring av SMS-er var i strid med gjeldende regelverk.

Saken reiste spørsmål om det var begått feil i forbindelse med at NRK i Samferdselsdepartementets vedtak 10. desember 2007 ble tildelt frekvensressursen 93 MHz fra Tryvannssenderen på bekostning av P4 Radio Hele Norge AS (P4). Ombudsmannen konkluderte med at det knyttet seg begrunnet tvil til om tildelingen hadde vært gjennomført etter gjeldende rettsregler. Det kunne ikke utelukkes at feilen hadde virket bestemmende for vedtakets innhold, og departementet ble bedt om å vurdere saken på nytt.

Saken gjaldt tildeling av en 20 % avtalehjemmel for spesialist i øre-nese-halssykdommer. Hjemmelen ble utlyst etter bestemmelsene om såkalt seniorpolitikk etter at innehaveren av hjemmelen (senior) hadde blitt sykmeldt på grunn av alvorlig sykdom. Ombudsmannen uttalte at verken helseforetaket eller Helse- og omsorgsdepartementet som klageinstans så ut til å ha vurdert legens fremtidsutsikter på tildelingstidspunktet ca. fire måneder etter utlysingen. Det var derfor uklart om det var relevant å legge vekt på hans uttalelse i saken. Den manglende vurderingen kunne ha hatt avgjørende betydning for sakens utfall. Etter ombudsmannens syn hadde behandlingen av saken ikke vært tillitvekkende. På oppdrag fra departementet gjennomgikk helseforetaket saken på nytt og beklaget at saksbehandlingen ikke hadde blitt gjennomført på en fullgod måte. Helseforetaket mente imidlertid at personvalget uansett ville blitt det samme. Departementet understreket i brev til alle de fire regionale helseforetakene gjeldende regelverk på området. Under henvisning til beklagelsen fra helseforetaket, departementets oppfølging og en opplysning om at klageren var tildelt en annen avtalehjemmel, fant ombudmannen å kunne avslutte behandlingen av saken.

Trondheim flyklubb søkte om konsesjon til å inneha og drive sjøflyplass på Jonsvatnet i Trondheim kommune. Luftfartstilsynet godkjente søknaden, men vedtaket ble omgjort av Samferdselsdepartementet. Flyklubben klaget til ombudsmannen og anførte at saken ikke var godt nok opplyst før vedtaket ble truffet, at begrunnelsen var mangelfull og at departementet ikke hadde tatt hensyn til flyklubbens argumentasjon. Ombudsmannen kom til at Samferdselsdepartementets avgjørelse etterlot begrunnet tvil om alle relevante hensyn ble vurdert samt hvordan de ulike hensynene ble veid opp mot hverandre. Det var også vanskelig å se av begrunnelsen at de hensynene som talte for å gi flyklubben konsesjon var blitt særskilt vurdert av departementet. Departementet ble bedt om å vurdere saken på nytt.

Konsesjon ble nektet fordi kommunen heller ville at eiendommen ble solgt som tilleggsjord. Den begrunnelsen som var gitt for vedtaket, etterlot begrunnet tvil med hensyn til om vedtaket var lovlig, og fylkeslandbruksstyret ble bedt om å vurdere saken på nytt. Klageren valgte senere å inngå avtale om salg av jordbruksarealet til en annen landbrukseiendom, mot selv å beholde bygningene og skogen. Kommunen ga konsesjon til dette salget.

Spørsmål om en sak om konsesjon til gruvedrift i et område med bl.a. reinbeitevirksomhet var tilstrekkelig opplyst før vedtak ble truffet. Ombudsmannen kom til at grunnloven §§ 110a og 110b samt folkerettslige forpliktelser måtte føre til at utredningsplikten i denne saken var skjerpet i forhold til det som ellers gjelder. I lys av dette skjerpede kravet til sakens opplysning var det begrunnet tvil om konsesjonssaken var tilstrekkelig utredet da vedtak ble truffet. Etter en fornyet vurdering opprettholdt Nærings- og handelsdepartementet konsesjonsvedtaket.

Fylkeslandbruksstyret i Rogaland behandlet en søknad om lemping av vilkår om boplikt. Vedtaket ble påklaget under henvisning til at fylkeslandbruksstyrets vedtak i realiteten hadde vedtatt en skjerpelse av vilkåret. Ombudsmannen kom til at fylkeslandbruksstyret hadde vedtatt et nytt vilkår, og at det ikke var adgang til dette etter konsesjonsloven § 11 annet punktum. Fylkeslandbruksstyret ble bedt om å foreta en fornyet vurdering av saken. Etter ombudsmannens uttalelse behandlet Fylkeslandbruksstyret i Rogaland saken på nytt, og opphevet på møte 17. desember 2009 vedtaket 15. februar 2007 som ugyldig.

Saken gjaldt Fylkesmannen i Hordalands tolkning av opplæringslova § 7-1 om retten til gratis skoleskyss, og spørsmålet om det ved vurderingen av hva som er akseptabel tidsbruk for en grunnskoleelevs skoleskyss, skal tas utgangspunkt i elevens eller skolens sluttid. I saken var skolens sluttid lagt til grunn, noe som førte til lang ventetid for de yngste elevene, herunder for klagerens sønn. Ombudsmannen kom til at det var elevens sluttid som skulle legges til grunn som utgangspunkt ved vurderingen av akseptabel tidsbruk, ikke skolens sluttid. Elevens alder ble pekt på som et forhold som virker inn på hva som må aksepteres av total vente- og reisetid, der de eldste elevene må tåle lengre ventetid enn de yngste. Den lovpålagte tilsynsordningen ved ventetid etter lovens § 7-4 kunne ikke medføre at det må aksepteres lengre ventetid på skolen. Det ble pekt på at retten til gratis skoleskyss til en viss grad må veies mot hensynet til forsvarlig økonomisk forvaltning av lokalsamfunnets midler.