A klaget over at byggesaksgebyret var i strid med selvkostprinsippet, selv om kommunen hadde omberegnet gebyret ut fra medgått saksbehandlingstid. Ombudsmannen konkluderte med at det på flere punkter «knytter seg begrunnet tvil til forhold av betydning i saken». Tvilen gjaldt særlig manglende dokumentasjon på at gebyrenes størrelse holdt seg innenfor de gjennomsnittlige kostnadene for den aktuelle sakstypen. Han ba derfor om at spørsmålet ble ytterligere utredet og vurdert. Fylkesmannen omgjorde deretter sitt eget vedtak og fastsatte nytt gebyr til kr 250 000. Han påla kommunen å tilbakebetale det som var krevd inn for mye og å ta stilling til om klageren hadde krav på avsavnsrente. Klageren opplyste at omgjøringsvedtaket ikke ville bli påklaget.

Bygningsmyndigheten hadde unnlatt å ilegge sanksjoner mot en brygge og kran som var oppført uten søknad eller melding. Naboene mente at bygningsmyndighetene ikke har gyldig rettsgrunnlag for en slik unnlatelse. Ombudsmannen kom til at det var tvilsomt om fylkesmannens vedtak var forankret i et holdbart rettsgrunnlag. Fylkesmannen ble derfor bedt om å behandle saken på nytt.

Ombudsmannen kom til at det kunne reises tvil om veiarbeidene var av «bagatellmessig betydning» jf. plan- og bygningsloven § 116 b annet ledd, og kommunen ble bedt om å vurdere saken på nytt.

Ombudsmannen mente at selv om det var hjemmel i kulturminneloven § 9 for å sette flateavdekking som betingelse for å komme videre i en reguleringsprosess, var det ikke gitt en god nok begrunnelse for at inngrepet var forholdsmessig og nødvendig. Hordaland fylkeskommune fastholdt etter en ny vurdering at det måtte gjøres undersøkelser etter kulturminneloven § 9 før det kunne gis uttalelse til planforslaget. Etter dette fant ombudsmannen å kunne la saken bero.

Saken gjelder reduksjon av saksomkostningskrav etter forvaltningsloven § 36. Klageren viste til at kravet bare var blitt dekket «i det samme forholdstall» som den godkjente delen av tiltaket utgjorde av det totale omsøkte arealet. Bevisst å unnlate å gå inn på en nærmere vurdering etter nødvendighetskriteriet, som skulle begrunne kravreduksjonen, er i strid med forvaltningslovens krav om begrunnelse. Fremgangsmåten uthuler borgerens rett til å argumentere mot et vedtak og innebærer et klart brudd på god forvaltningsskikk. En generell henvisning til at klageren kjenner til det relevante regelverket kan ikke begrunne reduksjon av saksomkostningskravet. Eventuell tvil om hvorvidt utgiftene var reelle og/eller delvis knyttet til en parts eget arbeid i egen sak, gjelder faktiske forhold som skulle blitt utredet før vedtak ble truffet. Det så ikke ut til å være samsvar mellom vedtakets begrunnelse og den etterfølgende forklaringen Miljøverndepartementet ga. Ettersom det uansett fremsto som tvilsomt om redegjørelsen kunne begrunne reduksjon etter nødvendighetskriteriet, ba ombudsmannen om at saken ble vurdert på nytt.

Etter henvendelser fra to advokater tok ombudsmannen opp ulike spørsmål knyttet til forholdet mellom forvaltningsloven § 36 om dekning av sakskostnader og reglene om fritt rettsråd til asylsøkere etter rettshjelploven. Undersøkelsen var en videreføring av ombudsmannens tidligere undersøkelse av disse spørsmålene, se årsmeldingen for 2004 s. 229 flg. og 2005 s. 53–54. Justis- og politidepartementet ga uttrykk for at forholdet mellom regelsettene er komplisert på dette området, og opplyste at behovet for endringer i rundskrivet om fri rettshjelp (G-12/05) var under utredning. Ombudsmannen uttrykte tilfredshet med arbeidet som var igangsatt, og pekte på at praksis fremsto som uoversiktlig med flere uløste spørsmål.

Etter klage fra en nabo omgjorde Oslo kommune en tillatelse til oppføring av et boligbygg. Fylkesmannen i Oslo og Akershus opphevet omgjøringsvedtaket etter klage fra utbyggeren. Utbyggeren krevde deretter dekning av de saksomkostningene han hadde pådratt seg i forbindelse med klagen på omgjøringsvedtaket. Kravet om saksomkostninger ble avslått. Ombudsmannen kom til at fylkesmannens opphevelse av kommunens omgjøringsvedtak var en endring til gunst for utbyggeren. Utbyggeren hadde dermed rett til dekning av saksomkostninger etter forvaltningsloven § 36.  Etter en ny vurdering av saken, var Kommunal- og regionaldepartementet enig med ombudsmannen i at fylkesmannens opphevelsesvedtak i byggesaken innebar en endring til gunst for klageren og at vilkårene for dekning av saksomkostninger etter forvaltningsloven § 36 dermed var oppfylt. Departementet omgjorde sitt vedtak i omkostningssaken og tilkjente dekning av saksomkostninger.

En trygdemottaker krevde erstatning fra trygden etter at etterbetalt trygdeytelse ikke ble utbetalt ham, men i stedet refundert sosialtjenesten. Dette var gjort selv om fristen i folketrygdloven § 22-7 om at trygdeytelsen kunne holdes tilbake i inntil tre uker, var utløpt. Kravet ble avslått under henvisning til at ytelsene fra hhv. sosialtjenesten og trygden var gitt for samme formål og tidsrom, og at det hadde fremstått som klart at den trygdede ikke hadde krav på begge ytelsene. Ombudsmannen uttalte at saken ikke bare reiste spørsmål om erstatning, men også om den trygdede hadde i behold sitt opprinnelige krav på å få utbetalt trygdeytelsen etter trygdeloven, dvs. uavhengig av om vilkårene for erstatning forelå.  Saken måtte uansett vurderes ut fra trygdelovens og sosialtjenestelovens bestemmelser. Det var derfor for enkelt når Arbeids- og velferdsdirektoratet hadde vist til prinsippet om å unngå dobbelt betaling som eneste begrunnelse for å nekte utbetaling. Direktoratet ble derfor bedt om å behandle saken på nytt. Ombudsmannen mente det kunne være behov for å vurdere regelverket (bestemmelsene om refusjon i sosialtjenesteloven og folketrygdloven) med sikte på å skape større klarhet, både med hensyn til den formelle framgangsmåten og de materielle følgene dersom reglene ikke blir fulgt.

Justissekretariatene avslo søknader om henholdsvis erstatning etter strafforfølgning og fritt rettsråd i erstatningssaken fordi søkeren ikke ble ansett å ha vært siktet. Det ble heller ikke funnet grunnlag for å tilkjenne erstatning etter straffeprosessloven § 448. Ombudsmannen mente at sakene ikke var tilstrekkelig opplyst til å avgjøre om søkeren hadde vært siktet, og at Justissekretariatene burde ha innhentet ytterligere opplysninger om dette. Det var ikke grunnlag for rettslige innvendinger mot Justissekretariatenes vurdering av betydningen av politiets innhenting av samtaledata fra mobiltelefon, eller vurderingen av vilkårene for erstatning etter straffeprosessloven § 448. Justissekretariatene ble bedt om å behandle saken på nytt.

I en straffesak var det tatt beslag hos en som ikke var siktet i saken. Justissekretariatene avslo erstatning til dekning av advokatutgifter for å få tilbake den beslaglagte gjenstanden. Under henvisning til fortolkningen av kravet til årssakssammenheng, ble det vist til at advokatutgiftene ikke var en tilstrekkelig påregnelig følge av beslaget. Ombudsmannen påpekte at adekvansvurderingen og rimelighetsvurderingen vanskelig kan holdes strengt atskilt ved anvendelsen av straffeprosessloven § 448. Svakheter ved politiets saksbehandling, beslagstidens lengde, saksbehandlingstiden og den øvrige saksbehandlingen av erstatningskravet, både i politiet og i Justissekretariatene, og klagerens perifere tilknytning til strafforfølgningen talte for at utgifter til advokatbistand her var en påregnelig følge av beslaget, og at det fremsto som rimelig at disse ble dekket. Justissekretariatene fattet deretter et nytt vedtak om å dekke advokatutgiftene.