Saken gjelder Statens vegvesens kompetanse til å fastsette nye begrensninger i en eksisterende førerett. En kvinne ble innkalt til kjørevurdering da hun fremstilte en ny bil med innmontert spesialutstyr for godkjenning på trafikkstasjonen. Kjørevurderingen ble gjennomført med flere kjøretøytilpasninger, også med ekstrautstyr som var nytt for henne. Etter kjørevurderingen fattet Statens vegvesen vedtak om å begrense føreretten til kjøring med disse kjøretøytilpasningene. Hun fikk deretter utstedt nytt førerkort, der begrensningene ble angitt. Ombudsmannen er kommet til at Vegdirektoratet la til grunn en uriktig forståelse av reglene som gjelder for Statens vegvesens adgang til å ilegge begrensninger i eksisterende førerettigheter, og ber om at saken behandles på nytt. Saken har vist at regelverket er uklart, og at det er et behov for en klargjøring i regelverket av Statens vegvesens kompetanse til å gi begrensninger i eksisterende førerettigheter. Vegdirektoratet har orienterte om pågående lovutredninger på førerkortfeltet, blant annet prosjektet «Vilkår for førerett», som direktoratet deltar i sammen med Helsedirektoratet og Politidirektoratet. Ombudsmannen legger til grunn at Vegdirektoratet vil ta med seg problemstillingene saken har reist i det pågående arbeidet med regelverksutvikling.

Saken gjelder en kommunes lukking av ett formannskapsmøte og to kommunestyremøter. Ombudsmannen mener at kommunens redegjørelser hit i liten grad har bidratt til å opplyse saken. Svarene er vage, upresise og til dels vanskelige å forstå, og kommunen besvarer i begrenset grad de spørsmålene ombudsmannen har stilt. Svarene er sendt fra et lavere nivå i kommuneadministrasjonen selv om henvendelsene herfra var stilet til rådmannen. Kommunens håndtering av saken kan gi inntrykk av at kommunen mangler forståelse for ombudsmannens rolle. Ombudsmannen forutsetter at eventuelle fremtidige henvendelser herfra besvares fra et høyere nivå i kommunen, og at kommunen bestreber seg på å gi tilfredsstillende svar på spørsmålene som stilles. Videre påpeker ombudsmannen at saksbehandlingsreglene for lukking av møter i folkevalgte organer er ment å sikre at spørsmålene om møteoffentlighet blir behandlet på en forsvarlig måte. En regelorientert saksbehandling skal også ivareta hensynet til klarhet og kontroll. De mangelfulle redegjørelsene fra kommunen gir ikke ombudsmannen tilstrekkelig informasjon til å kunne ta stilling til om saksbehandlingsreglene er fulgt. Ombudsmannen ber kommunen sørge for at kommunelovens saksbehandlingsregler for lukking av møter følges i fremtiden.

Saken gjelder spørsmålet om Skattedirektoratet er erstatningsansvarlig for sakskostnader som følge av uhjemlet myndighetsutøvelse i en merverdiavgiftssak der klager vant frem i rettskraftig dom i Oslo tingrett. Tingretten la til grunn at Skatt østs vedtak måtte oppheves. Retten begrunnet opphevelsen med at det var lagt til grunn uriktig forståelse av merverdiavgiftslovens regler om fradragsrett for inngående merverdiavgift ved frivillig registrering. Ombudsmannen mener at Skatteetatens standpunkt til rettsspørsmålet for tingretten må anses som unnskyldelig rettsvillfarelse. Derimot var det gjort mindre feil i saksbehandlingen som samlet sett medfører arbeidsgiveransvar etter reglene om kumulative feil. Ombudsmannen anbefaler at Skattedirektoratet dekker halvparten av deler av sakskostnadene påløpt for å imøtegå varsler og vedtak, og ber om at klagers krav om erstatning blir behandlet på nytt.

Ledelsen ved en barneskole hadde inngitt bekymringsmelding til barneverntjenesten etter et utsagn fra et barn. Barnets mor klaget til Fylkesmannen over brudd på taushetsplikten. Fylkesmannen henviste saken til avklaring hos kommunen. Det er uheldig at Fylkesmannen gir inntrykk av ikke å ha foretatt noen vurdering av om det skulle reises tilsynssak mot skolen, og at saken ville bli avsluttet hos Fylkesmannen når kommunen hadde besvart foreldrenes klage. Selv om saken fremstod som en sak om brudd på taushetsplikten, reiser klagen også andre, prinsipielle problemstillinger som Fylkesmannen bør ha rutiner for å vurdere. Fylkesmannen kunne blant annet ha vurdert plikten til å foreta en selvstendig vurdering før det inngis bekymringsmelding, og behovet for å nedtegne slike vurderinger. Det kunne også være aktuelt å undersøke om kommunen hadde sikret at de ansatte hadde tilstrekkelig kunnskap om opplysningsplikten og vilkårene for å melde. Ombudsmannen ber Fylkesmannen vurdere å presisere i sine rutiner at det skal vurderes å åpne tilsynssak etter klager som reiser prinsipielle problemstillinger uavhengig av om klageren også mener at enkeltpersoner har brutt bestemmelser i lovverket. Fylkesmannen bes videre om å vurdere om det er behov for å veilede kommuner om når skoler og barnehager skal sende bekymringsmelding til barneverntjenesten, og behovet for nedtegning av observasjoner og vurderinger i disse sakene.

Saken gjelder klagebehandling av et særskilt løyve til å fravike byggegrense mot kommunal vei. Granvin kommune ga byggetillatelse til oppføring av to landbruksbygg. Som del av tillatelsen fikk tiltakshaver særskilt løyve til å fravike byggegrense mot kommunal vei, jf. veglova § 29 og § 30. Eieren av en naboeiendom påklaget tillatelsen. Kommunen ved formannskapet vurderte saken på nytt. Formannskapet fant ikke grunn til å endre vedtaket og oversendte saken til Fylkesmannen for endelig avgjørelse. Fylkesmannen stadfestet kommunens vedtak. Fylkesmannen behandlet imidlertid ikke det særskilte løyvet, men skrev i vedtaket at Fylkesmannen ikke er klageinstans for kommunens avgjørelser etter veglova. Ombudsmannen er kommet til at formannskapets behandling av klagen i helhet må forstås som en forberedende behandling i medhold av forvaltningsloven § 33 av kommunens vedtak etter plan- og bygningsloven og ikke som et endelig klagevedtak etter veglova. Det særskilte løyvet etter veglova til å fravike byggegrensen mot kommunal vei, har følgelig ikke vært behandlet i to instanser. Ombudsmannen ber kommunens klageinstans om å fatte endelig klagevedtak om det særskilte løyvet. Ombudsmannen er også kommet til at Fylkesmannen burde ha orientert tiltakshaver om muligheten for at det særskilte løyvet ikke var klagebehandlet. Videre burde Fylkesmannen ha opplyst tiltakshaver om at en eventuell klagebehandling kunne medføre at det særskilte løyvet til å fravike byggegrense mot vei ble omgjort, og at tiltaket i så fall ikke kunne iverksettes.

Saken gjelder Os kommunes saksbehandlingstid i sak om ulovlighetsoppfølging etter plan og bygningsloven kapittel 32. Fylkesmannen i Hordaland fattet i 2012 endelig vedtak om lovligheten av en mur fra 2009 som var oppført uten tillatelse. Kommunen har ikke brakt det ulovlige tiltaket i overenstemmelse med Fylkesmannens vedtak. Ombudsmannen er kommet til at den medgåtte saksbehandlingstiden ikke er i samsvar med forvaltningsloven § 11 a første ledd. Ombudsmannen forutsetter at kommunen følger opp saken i henhold til plan- og bygningsloven § 32-1. Kommunen må også holde sakens parter orientert om den videre saksgangen jf. forvaltningsloven § 11 a annet ledd.

Saken gjelder ansettelse av lege i spesialisering (LIS). Spørsmålet er om et sykehus har adgang til å vektlegge at kandidaten allerede har kommet så langt i spesialiseringen at denne kan fullføres uten ansettelse i den aktuelle ledige stillingen. Ombudsmannen er kommet til at sykehuset har lagt en uriktig forståelse av kvalifikasjonsprinsippet til grunn ved å legge avgjørende vekt på at klageren snart hadde fullført sin spesialisering. Om klageren faktisk var bedre kvalifisert enn noen av de ansatte, gir saken ikke tilstrekkelig grunnlag for å ta stilling til. Manglende dokumentasjon gjør at sykehuset anbefales å gjennomgå regelverk og rutiner for å ivareta kravet til skriftlighet i fremtidige ansettelsessaker.

Klageren søkte på en fast stilling som politibetjent, og ble innstilt slik at han lå an til å få en av stillingene. Da ansettelsesrådet behandlet saken, ble andre innstilte kandidater vurdert som bedre kvalifisert enn han. De vurderingene ansettelsesrådet hadde foretatt, fremgikk ikke av protokollen fra møtet eller av andre skriftlige nedtegnelser. At ansettelsesrådet ikke dokumenterte skriftlig vurderingen av klagerens kvalifikasjoner, er i strid med kravet til skriftlighet i ansettelsessaker. Dette er heller ikke i samsvar med politiets eget personalreglement. Politidistriktet bes merke seg dette, og følge opp egne rutiner i fremtidige ansettelsessaker. Slik saken i etterkant er blitt opplyst for ombudsmannen, er det ikke grunnlag for å rette kritikk mot selve kvalifikasjonsvurderingen ansettelsesrådet foretok.

Saken dreier seg om Fylkesmannen i Aust- og Vest-Agders vedtak om tvangsmedisinering. Det sentrale i saken er Fylkesmannens forståelse og anvendelse av psykisk helsevernlovens krav om at tvangsmedisinering bare kan igangsettes og gjennomføres når det med «stor sannsynlighet kan føre til helbredelse eller vesentlig bedring i pasientens tilstand, eller at pasienten unngår vesentlig forverring av sykdommen». Lovens krav til «stor sannsynlighet» for positiv effekt av tvangsmedisinering innebærer at det kreves mer enn alminnelig sannsynlighetsovervekt for slik effekt for at tvangsmedisineringen skal være lovlig. Kravet knytter seg til den enkelte pasient og ikke til en gruppe pasienter. Det er begrunnet tvil knyttet til om kravet er oppfylt i saken. Fylkesmannens begrunnelsesplikt er under enhver omstendighet ikke oppfylt. Det fremgår heller ikke av vedtaket at lovens vilkår om at den gunstige virkningen klart må oppveie ulempene, er vurdert. Dette er også i strid med forvaltningslovens krav til begrunnelse. Det er i strid med god forvaltningsskikk at den muntlige kommunikasjonen mellom Fylkesmannens saksbehandler og behandlingsansvarlige ikke er nedtegnet og arkivert. Fylkesmannen bes merke seg ombudsmannens merknader i denne saken og legge disse til grunn ved behandlingen av fremtidige saker om tvangsmedisinering.

Saken gjelder Utlendingsnemndas avslag på søknad om Schengenvisum for en pakistansk borger. Hun skulle til Norge for å besøke sin norske ektemann, som samtidig også var formelt gift med en annen kvinne i Norge. Utlendingsmyndighetene har hjemmel til å avslå søknader om visum dersom innvandringsregulerende hensyn taler mot at visum gis. Avslaget i denne saken bygget på at klagers returforutsetninger var svake, og at det ikke forelå velferdshensyn som kunne veie opp for dette. Det var derfor innvandringsregulerende hensyn som talte mot at visum skulle gis til klager. Ombudsmannen er kommet til at den delen av Utlendingsnemndas vedtak som gjaldt vurderingen av forholdet mellom klager og ektemannen som et velferdshensyn, ikke var godt nok begrunnet. Det er ikke nok kun å vise til at ekteskapet deres ikke kan legges til grunn, uten å foreta noen nærmere individuell vurdering av relasjonen dem imellom. Basert på Utlendingsnemndas redegjørelse hit, og begrunnelsen i vedtaket for øvrig, har ombudsmannen likevel ikke rettslige innvendinger mot den konkrete skjønnsmessige vurderingen av om det forelå innvandringsregulerende hensyn som talte mot innvilgelse av visumsøknaden.