A søkte om å få leie plass til en salgsbod på torget i Bergen, men fikk avslag på søknaden av kommunen, som var grunneier. A klaget på avslaget, men klagen ble avvist under henvisning til at det ikke var klagerett. I klagen til ombudsmannen ble det anført at avgjørelsen om ikke å inngå avtale med A var et enkeltvedtak, og at klagen skulle vært behandlet. Ombudsmannen uttalte at avgjørelser om å inngå eller ikke inngå leieavtale med torghandlere ikke kunne anses som enkeltvedtak. Det var derfor ikke grunnlag for rettslig kritikk mot kommunens avvisning av As klage.

Da advokat A henvendte seg til ombudsmannen på vegne av selskapene Y og Z var forventet behandlingstid på ca. seks måneder, angitt i foreløpig svar fra Skatt øst, overskredet med ca. seks måneder. Forvaltningens informasjonsansvar omfatter også å gi borgerne så presise og korrekte opplysninger som mulig om forventet behandlingstid i konkrete saker. Etter ombudsmannens vurdering var det mye som tydet på at den opprinnelig angitte forventede saksbehandlingstiden på seks måneder i større grad reflekterte en ønsket målsetting fra skattekontorets side, enn en realistisk konkret vurdering av forventet behandlingstid for den aktuelle klagesaken. Skatt øst underrettet så ombudsmannen om at seksjon store foretak ville foreta en gjennomgang knyttet til planleggingen av regionens arbeid fremover.

En mann ble utestengt fra en kommunal svømmehall for en periode på 3 år, bl.a. fordi det ble lagt til grunn at han ved ett tilfelle hadde gått til fysisk angrep på andre badegjester. Sett hen til at beslutningen om utestenging var streng og inngripende, burde saken ha vært bedre utredet og opplyst før beslutningen ble truffet. Det var også en mangel ved beslutningen at reaksjonens innhold ikke var nærmere grunngitt. Etter ombudsmannens uttalelse behandlet kommunen saken på nytt, og reduserte perioden for utestenging med ett år.

Lånekassen hadde forskjellsbehandlet to elever på samme videregående skole, på forskjellige årstrinn, bosatt samme sted, som hadde søkt om bostipend for samme skoleår. Før skoleåret 2008/2009 hadde Lånekassen endret praksisen for beregning av reiseavstand mellom skolen og foreldrehjemmet. Eleven (B), som skulle begynne i 2. klasse, fikk innvilget bostipend på nytt, fordi det var innvilget forrige skoleår. Den andre eleven (A) fikk, på grunn av praksisendringen, ikke innvilget bostipend, da det var hans første skoleår på den skolen. Hensynet til forutberegnlighet gjorde seg etter Lånekassens syn ikke gjeldende i As sak, noe som forsvarte forskjellsbehandling av elevene. Ombudsmannen var enig med Lånekassen i at A ikke hadde en rimelig forventning om også selv å få stipend. Det ble sett hen til at forvaltningen har anledning til å endre praksis med virkning fremover i tid og at endringen ble gjort i god tid før skoleåret var påbegynt. Forskjellsbehandlingen ble etter en konkret vurdering likevel funnet urimelig, på grunn av elevenes geografiske nærhet. I et lite lokalsamfunn, som det saken gjaldt, vil det normalt være tette bånd mellom innbyggerne, særlig blant elever som går på samme skole og derfor omgås hverandre til daglig. Forskjellsbehandling vil i slike tilfeller kunne oppleves urettferdig og urimelig. Lånekassen ble bedt om å behandle saken på nytt. Den nye behandlingen medførte at A ble tildelt bostipend for skoleåret 2008/2009.

A ble dømt for å ha kjørt bil i påvirket tilstand. I tillegg til fengsel og bot, ble han fradømt føreretten til motorvogn i 18 måneder. Politidistriktet og Politidirektoratet mente at tapsperioden begynte å løpe da A leverte inn melding om tapt førerkort i overkant av to måneder etter at dommen var rettskraftig. Under henvisning til tapsforskriften mente A at tapsperioden begynte å løpe da dommen var rettskraftig. Etter en konkret vurdering av vedtakets forhold til det forvaltningsrettslige legalitetsprinsippet, fant ombudsmannen ikke grunnlag for å kritisere direktoratets avgjørelse. Det ble lagt avgjørende vekt på de samfunnsmessige hensynene (hensynet til trafikksikkerhet, kontroll og håndheving). Den aktuelle situasjonen var ikke regulert i tapsforskriften, noe ombudsmannen mente burde gjøres og ba Politidirektoratet ta dette opp med Justisdepartementet.

Etter klage tok ombudsmannen opp med Barne- og likestillingsdepartementet det generelle spørsmålet om retten til innsyn i egen barnevernssak etter at vedkommende er fylt 15 år, dersom barnevernssaken ble avsluttet før barnet fylte 15 år. Det tidligere Barne- og familiedepartementet hadde i et brev fra 1999 til samtlige fylkesmenn, fylkeskommuner, kommuner og fylkesnemnder fremholdt at barnevernloven § 6-3 annet ledd ikke ga rett til slikt innsyn, og departementets tolkning syntes å ha vært fulgt i praksis. På bakgrunn av ombudsmannens henvendelse, ba Barne- og likestillingsdepartementet om en uttalelse fra Justis- og politidepartementets lovavdeling om retten til innsyn etter barnevernloven § 6-3 annet ledd sammenholdt med retten til partsinnsyn etter forvaltningsloven §§ 18 flg. Lovavdelingen mente bl.a. at retten til partsinnsyn i saker etter barnevernloven også gjelder for personer som er fylt 15 år etter at saken ble avsluttet. Departementet opplyste etter dette at alle aktuelle forvaltningsorganer ville bli orientert om lovavdelingens uttalelse og hva dette innebærer for retten til partsinnsyn i barnevernssaker. Ombudsmannen fant da å kunne la saken bero.

Etter klage avslo fylkesmannen å gi A innsyn i referater fra intervjuer med As kolleger. Intervjuene var utført i forbindelse med utarbeidelse av en rapport om arbeidsmiljøet ved en kommunal virksomhet der A arbeidet. Avslaget ble begrunnet med at intervjureferatene var «interne dokumenter» og at A hadde fått innsyn i selve rapporten. Rapporten hadde vært en del av saksdokumentene i den senere saken om omplassering av A. A kunne ikke kreve innsyn i intervjureferatene med hjemmel i forvaltningsloven § 18. Referatene var ikke saksdokumenter i saken om omplassering. Videre var det lite treffende å betrakte dokumentene som «interne dokumenter», all den tid kommunen ikke hadde hatt tilgang til intervjureferatene da omplasseringssaken ble behandlet. Det heftet derfor feil ved fylkesmannens lovanvendelse. Det var heller ikke forsvarlig av fylkesmannen å behandle innsynssaken uten å ha sett eller gjennomgått de dokumentene det var bedt om innsyn i.

Spørsmål om Datatilsynets direktør skulle få innsyn i et notat der han ble kritisert for måten han oppførte seg på under et åpent møte i Stortinget. Notatet var oversendt fra Justis- og politidepartementet til Fornyings- og administrasjonsdepartementet for at sistnevnte skulle ta saken opp med direktøren. Ombudsmannen mente at verken dagjeldende offentlighetslov eller forvaltningsloven ga ubetinget hjemmel for innsyn. Saken var imidlertid av en slik karakter at direktøren hadde et aktuelt behov for kontradiksjon. Ulovfestede krav til at all saksbehandling i det offentlige skal skje på en forsvarlig måte, kunne etter ombudsmannens syn begrunne en rett til innsyn i notatet. Etter en konkret vurdering av de hensynene som gjorde seg gjeldende, mente ombudsmannen det var begrunnet tvil om den vurderingen Justis- og politidepartementet hadde foretatt. Etter dette ble direktøren gitt innsyn i dokumentet.

Ombudsmannssaken gjaldt Utlendingsdirektoratets behandling av to anmodninger om oversendelse av saksdokumenter fra de respektive utlendingenes advokat. I de to sakene tok det henholdsvis ett år og fire måneder og sju måneder før de etterspurte dokumentene ble oversendt. Ombudsmannen påpekte at anmodninger om dokumentinnsyn, herunder også partsinnsyn, må prioriteres og avgjøres uten ugrunnet opphold. Behandlingstiden i disse to sakene var uakseptabelt lang og direktoratets beklagelser var utvilsomt på sin plass. Videre ble det kritisert at advokaten ikke hadde fått foreløpig svar eller tilfredsstillende orienteringer under behandlingen av innsynsanmodningene. Direktoratet ble bedt om å vurdere om det kan være grunn til å foreta endringer i de interne retningslinjene på området, herunder rutinene for kommunikasjon mellom de ulike enhetene i utlendingsforvaltningen.

Interesseorganisasjonen A hadde bedt Arbeids- og inkluderingsdepartementet om kopier av dokumenter som var blitt utlevert TV-kanalen B i forbindelse med et dokumentarprogram om A. Bakgrunnen var at A mente departementet kunne ha gitt B innsyn i opplysninger som var underlagt taushetsplikt. As innsynsbegjæring ble avvist under henvisning til at den ikke anga hvilke konkrete dokumenter A ønsket innsyn i. Departementet mente også at selve innsynsbegjæringen fra B ikke var et saksdokument som det kunne kreves innsyn i. Etter at ombudsmannen tok saken opp med departementet, besluttet departementet likevel å imøtekomme As innsynsbegjæring, fordi departementet allerede hadde imøtekommet en tilsvarende begjæring fra en annen person. Departementet ga dessuten uttrykk for at bankkontonumrene til enkelte av As medlemmer var underlagt taushetsplikt, og at B derfor ikke burde vært gitt innsyn i disse. For øvrig opplyste departementet at det planla å endre sine rutiner for behandling av innsynssaker. Endringene ville innebære at det bare kunne begjæres innsyn i konkret angitte dokumenter, og at disse måtte identifiseres med departementets journalnummer. Ombudsmannen kritiserte departementets opprinnelige avvisning av innsynsbegjæringen fra A. Departementets oversendelse av dokumenter til B måtte anses som et saksdokument etter offentlighetsloven 19. juni 1970 nr. 69, og As henvisning til denne oversendelsen måtte derfor anses som en tilstrekkelig konkret innsynsbegjæring. Departementet hadde ikke adgang til å operere med et strengere krav til konkretisering enn det som fulgte av lovverket, og departementets varslede rutineendring fremsto derfor problematisk. Slik saken var opplyst, hadde ikke ombudsmannen grunnlag for å anta at departementet hadde brutt sin taushetsplikt overfor A og As medlemmer. Opplysninger om private bankkontonumre kunne ikke i seg selv anses underlagt taushetsplikt.