Saken gjelder spørsmål om saksbehandlingsfeil i forbindelse med ileggelse av skriftlig advarsel som ordensstraff. Ombudsmannen kom til at vedtaket om ordensstraff ikke tilfredsstilte de lovfestede og ulovfestede kravene til begrunnelse for enkeltvedtak. Saken kunne heller ikke anses tilstrekkelig opplyst før formannskapet traff endelig avgjørelse i saken. Samlet sett kunne det ikke utelukkes at disse feilene hadde virket bestemmende på vedtakets innhold. Kommunen behandlet saken på nytt og opphevet vedtaket om ordensstraff.

Arbeids- og inkluderingsdepartementet avslo innsyn i dokumenter knyttet til en begjæring om allmenngjøring av en tariffavtale. Avslaget ble begrunnet med at dokumentene inneholdt person- og næringsopplysninger som var underlagt taushetsplikt. Departementet mente det ikke var grunnlag for å gi innsyn ved å utelate individualiserende kjennetegn, fordi dette ville gi misvisende bilder av dokumentenes innhold. Ombudsmannen kom til at departementets vurderinger var ufullstendige på flere punkter, og at det forelå begrunnet tvil til om de omstridte dokumentene inneholdt næringsopplysninger underlagt taushetsplikt. Det knyttet seg også begrunnet tvil til departementets beslutning om ikke å gi innsyn ved å utelate individualiserende kjennetegn. Departementet ble bedt om å gjennomgå saken på nytt. Departementet vurderte deretter saken på nytt, men fant ikke grunnlag for å gi ytterligere innsyn.

Avisen A ble nektet innsyn i saksdokumenter knyttet til et vedtak om overtredelsesgebyr ved Oslo Børs. Avslaget ble begrunnet med at dokumentene inneholdt opplysninger om forretningsforhold, og at de derfor var underlagt lovbestemt taushetsplikt etter børsloven § 14. Etter Børsklagenemndens syn kunne A også nektes innsyn etter offentlighetsloven § 6 første ledd nr. 5, fordi dokumentene gjaldt en lovovertredelse. Børsklagenemndens endelige avgjørelse i innsynssaken ble fattet mer enn 1 ½ måned etter at A hadde brakt saken inn for nemnda som klageinstans. Ombudsmannen kom til at det var begrunnet tvil om Børsklagenemnden hadde lagt riktig rettslig utgangspunkt til grunn for sin vurdering, og han ba derfor om at nemnden vurderte saken på nytt. Selv om taushetsplikten etter børsloven § 14 gikk lenger enn taushetsplikten etter forvaltningsloven § 13 første ledd nr. 2, kunne bestemmelsen bare anses å omfatte opplysninger som det av konkurransemessige årsaker var viktig å hemmeligholde. Mindre sensitive næringsopplysninger var ikke underlagt taushetsplikt. Heller ikke offentlighetsloven § 6 første ledd nr. 5 ga hjemmel for å nekte innsyn i alle de omstridte dokumentene. For dokumenter som eventuelt falt innenfor bestemmelsens virkeområde, måtte det uansett vurderes meroffentlighet. Om saksbehandlingstiden uttalte ombudsmannen at det måtte være tilstrekkelig at Børsklagenemnden behandlet en klage over nektet innsyn på det første møtet etter at klagen var kommet inn.

Justisdepartementet avslo en begjæring om innsyn i flere dokumenter knyttet til departementets gjennomgang av to lovforslag sendt fra Finansdepartementet. For et brev fra Justisdepartementet til Finansdepartementet med merknader til lovutkastene kom ombudsmannen til at unntaksadgangen ikke var vurdert tilstrekkelig konkret. Det var dessuten mangler ved meroffentlighetsvurderingen for et notat fra lovavdelingen til den politiske ledelsen i Justisdepartementet, for utkastet til odelstingsproposisjon og for de lovtekniske merknadene inntatt i utkastet. Ombudsmannen ba departementet behandle saken på nytt for så vidt gjaldt disse forholdene. Etter en fornyet vurdering opprettholdt departementet avslaget på innsynskravet.

Klagen gjaldt Justis- og politidepartementets avslag på begjæring om innsyn i 12 dokumenter tilknyttet møter mellom politisk ledelse i departementet og representanter for innvandrer- og minoritetsorganisasjoner. Innsyn ble først avslått med hjemmel i offentlighetsloven 19. juni 1970 nr. 69 § 5 første ledd, men ble senere endret til offentleglova 19. mai 2006 nr. 16 § 15 tredje ledd jf. annet ledd for tre av dokumentene. Departementet ga delvis innsyn i disse tre dokumentene, og begrunnet avslaget på fullt innsyn med offentleglova § 24 tredje ledd. For tre av dokumentene kom ombudsmannen til at verken den tidligere offentlighetsloven § 5 første ledd eller offentleglova § 15 tredje ledd jf. annet ledd ga rettslig grunnlag for å unnta dokumentene fra offentlighet. Ombudsmannen kom også til at avgjørelsen om å nekte innsyn med hjemmel i offentleglova § 24 tredje ledd ikke var tilstrekkelig konkret begrunnet, og departementet ble bedt om å vurdere innsynsspørsmålet på nytt. For et annet dokument knyttet det seg begrunnet tvil til departementets meroffentlighetsvurdering, og ombudsmannen ba departementet vurdere spørsmålet på nytt. Justis- og politidepartementet behandlet spørsmålet om meroffentlighet på nytt, og kom til at det kunne gis innsyn i dokumentet.

Etter offentliggjøring av en avtale mellom Sandefjord kommune, en privat part og Staten ba pressen om innsyn i en e-post som var sendt fra rådmannen til bl.a. den private forhandlingsmotparten. Kommunen avslo innsynsbegjæringen med henvisning til at det var tale om et organinternt dokument etter offentlighetsloven § 5 første ledd og fylkesmannen opprettholdt avslaget. Ombudsmannen kom til at e-posten med vedlegg etter utsendelsen til den private forhandlingsmotparten ikke lenger var eksklusivt forbeholdt den interne forvaltningsmessige behandlingen av saken. Det var da vanskelig å se at de legislative hensynene bak offentlighetsloven § 5 første ledd gjorde seg gjeldende, og det var ikke adgang til å unnta dokumentet som organinternt. Fylkesmannen foretok deretter en ny vurdering av innsynsspørsmålet, og traff vedtak om å gi avisen innsyn i e-posten med tilhørende bilag.

Kredittilsynet avslo delvis en begjæring om innsyn i dokumenter som var overlevert til tilsynet fra henholdsvis Statsministerens kontor, Norges Bank og Finansdepartementet i forbindelse med Kredittilsynets undersøkelser i den såkalte «DnB Nor-saken». Etter klage ble avgjørelsen opprettholdt av Finansdepartementet. Ombudsmannens undersøkelse av saken knyttet seg til tre dokumenter. Ombudsmannen uttalte at notatet fra Finansdepartementet ikke kunne anses å være organinternt fordi det ikke var utarbeidet for departementets interne saksforberedelse. Unntaket i offentlighetsloven § 5 første ledd kom derfor ikke til anvendelse for dette dokumentet, og Finansdepartementet ble bedt om å vurdere offentlighetsspørsmålet på nytt. De to øvrige dokumentene ble ansett å være interne saksdokumenter, og utleveringen av dokumentene til Kredittilsynet endret ikke dokumentenes karakter av å være ment for den interne saksforberedelsen. Det ble ikke funnet grunn til å rette innvendinger mot den meroffentlighetsvurderingen departementet hadde gjort for disse to dokumentene. Finansdepartementet fant etter en ny vurdering å kunne gi innsyn i notatet utarbeidet av departementet.

12 av i alt 23 søkernavn til stillingen som personalsjef i en kommune ble unntatt fra søkerlisten. Ombudsmannen var enig i at stillingen som personalsjef ikke er en stilling av særlig offentlig interesse. Fylkesmannen bygde imidlertid på en feil lovforståelse da det ikke ble funnet nødvendig å foreta en konkret vurdering av spørsmålet om offentliggjøring av navnene på de søkerne som hadde trukket seg eller varslet at de ville trekke søknadene.

Fylkesmannen i Finnmark opprettholdt Porsanger kommunes avslag på krav om innsyn i fullstendige søkerlister til stillingene som næringssjef, administrasjonsleder og oppvekst- og kultursjef. Til sammen ble seks navn unntatt fra de offentlige søkerlistene. Ombudsmannen kom til at fylkesmannen ikke hadde foretatt en tilstrekkelig konkret og individuell vurdering av hver søker slik som loven krever. Det knyttet seg derfor begrunnet tvil til om sakene var tilstrekkelig opplyst.

Naturvernforbundet i Finnmark klaget til ombudsmannen over at Kautokeino kommune brukte lang tid på å behandle begjæringer om innsyn i dokumenter knyttet til saker om motorferdsel i utmark. Ombudsmannen kritiserte kommunens tidsbruk ved behandlingen av innsynsbegjæringen, og kommunen ble bedt om å gjennomgå sine generelle rutiner på området. Kommunens behandling av ombudsmannens henvendelser i saken hadde heller ikke vært akseptabel.