Saken gjelder registrering av næringskode og betydningen dette har for adgangen til å få fakturert redusert avgift på forbruk av elektrisk kraft. Ombudsmannen kom til at særavgiftforskriften § 3-12-4 ga tilstrekkelig hjemmel til å legge registreringen i Enhetsregisteret til grunn for om et foretak kvalifiserer for å bli fakturert redusert avgift på elektrisk kraft. Det er imidlertid et spørsmål om ordlyden i bestemmelsen bør endres for bedre å samsvare med gjeldende praksis om at det innen næringshovedområdene B og C kun registreres en hovednæringskode i Enhetsregisteret som også avgjør om foretaket kan bli fakturert redusert avgift.

Saken gjelder Fylkesmannens avslag på krav om sletting av diagnoseopplysninger i pasientjournal. Vurderingen av om journalopplysninger er «feilaktige eller misvisende», jf. helsepersonelloven § 43 første ledd første alternativ, skal skje ut fra tilgjengelige opplysninger på tidspunktet kravet om sletting behandles. Det var derfor en feil at Fylkesmannen ved vurderingen av riktigheten av en diagnose utelukkende synes å ha tatt utgangspunkt i de opplysningene legen hadde tilgjengelig da diagnosen ble satt. Ombudsmannen har likevel ikke tilstrekkelig grunn til å kritisere at Fylkesmannen avslo sletting av journalopplysningene om den foreløpige symptomdiagnosen P-22 Atferdsforstyrrelse barn aggressiv/usosial. Det fremgår av journalen at diagnosen var satt på bakgrunn av muntlige opplysninger i telefonsamtaler, og at den raskt ble avkreftet etter første personlige konsultasjon. Etter en helhetlig vurdering av journalopplysningene fra den aktuelle perioden kan opplysningene om diagnosen neppe anses som feilaktig eller misvisende. Om en journalopplysning om en diagnose skal anses å «føles belastende» for den det gjelder, jf. det andre vilkåret i § 43 første ledd første alternativ, vil ikke avhenge av en helsefaglig vurdering. Det er mer naturlig å se hen til hvordan diagnoseopplysningene oppfattes av lekpersoner. De aktuelle diagnoseopplysningene i denne saken er etter ombudsmannens syn formulert slik at de faller innenfor det som vil kunne «føles belastende» i § 43 sin forstand. Ombudsmannen er enig med Fylkesmannen i at omkostninger og praktiske vanskeligheter med å slette en journalopplysning, ikke er relevant ved vurderingen av krav om sletting. Ombudsmannen ber Fylkesmannen om å merke seg det som fremgår av denne uttalelsen ved behandlingen av fremtidige saker.

Saken gjelder spørsmålet om Karmøy kommunes forskrift med differensiering av slamtømmings-tjenesten og slamtømmings¬gebyret, er i overensstemmelse med forurensingsloven § 26 om pliktig og tvungen renovasjon. Det ble også reist spørsmål om kommunen hadde fulgt reglene for forhåndsvarsel før forskriftsendringen. Ombudsmannen er kommet til at verken kommunens ordning med differensierte slamtømmingstjenester eller differensierte slamtømmingsgebyr er i strid med forurensningsloven. Innbyggerne på Feøy hadde ikke krav på annet forhåndsvarsel enn de fikk.

Saken gjelder Nesodden kommunes saksbehandling i en konkret sak om veiledning om utstedelse av ferdigattest. Klager hadde siden juli 2015 vært i kontakt med kommunen for å få utstedt ferdigattest. Klager lot seg etter hvert bistå av en advokat, som i juni 2016 kontaktet kommunen for å få enkelte avklaringer. Tross to purringer fra klager sto den siste henvendelsen fortsatt ubesvart i oktober 2016. Saken ble klaget inn for ombudsmannen. Basert på ombudsmannens erfaringer under klagesaksbehandlingen, og på bakgrunn av at ombudsmannen hadde mottatt flere klager på sen saksbehandling og manglende svar fra Nesodden kommune, ble det iverksatt undersøkelser av saksbehandlingen. Av undersøkelsene fremkom det at avdeling for Plan, bygg og geodata i lengre tid hadde hatt problemer med saksavviklingen grunnet stor arbeidsmengde og en anstrengt bemanningssituasjon. Det fremkom videre at kommunen hadde adressert problemene, og iverksatt flere tiltak for å avhjelpe forholdene. På bakgrunn av kommunens svar har ombudsmannen i denne omgang ikke funnet grunn til å foreta nærmere undersøkelser eller vurderinger av om saksbehandlingstiden på avdeling for Plan, bygg og geodata er i overensstemmelse med forvaltningsloven § 11 a første ledd og alminnelige prinsipper for forsvarlig saksbehandling, i den konkrete saken om manglende ferdigattest eller på mer generelt grunnlag. Ombudsmannen har imidlertid kommet til at det er grunn til å kritisere kommunens saksbehandling som følge av at den ikke er i overensstemmelse med forvaltningsloven § 11 a andre ledd og god forvaltningsskikk når det gjelder oversendelse av foreløpig svar og orientering om sakens gang. Det er videre grunn til å kritisere kommunen for å ikke å følge opp de saksbehandlingsfristene som kommunen selv har angitt i kontakt med ombudsmannen.

Hovedregelen er at forvaltningens saksdokumenter er offentlige og at unntak krever hjemmel i lov eller forskrift. Hver enkelt kalenderoppføring i næringsministerens Outlook-kalender er å anse som et dokument, jf. offentleglova § 4 første ledd. Arbeidsrelaterte kalenderoppføringer er dokumenter som gjelder ansvarsområdet eller virksomheten til departementet, jf. offentleglova § 4 annet ledd. Den enkelte kalenderoppføringen anses ferdigstilt senest når tidspunktet for aktiviteten har passert, noe som er tilfellet for de kalenderoppføringene den aktuelle innsynsforespørselen gjelder. Vilkårene i offentleglova § 4 er etter dette oppfylt for arbeidsrelaterte kalenderoppføringer for den aktuelle perioden, og journalisten har i utgangspunktet krav på innsyn, jf. hovedregelen i offentleglova § 3. Departementets tidsbruk på mer enn tre uker ved første gangs behandling var for lang. Tidsbruken i forbindelse med departementets fornyede vurdering og klagebehandlingen på tre måneder er også i strid med offentleglovas bestemmelser om saksbehandlingstid

Saken gjelder Nav Klageinstans Sørs avslag 21. oktober 2016 på et krav om erstatning for økonomisk tap påløpt på grunn av Navs sene innvilgelse av dagpenger under brukers permittering av seg selv som eneste ansatt i eget AS. Permitteringen skjedde som følge av manglende oppdrag for virksomheten. Bruker mente blant annet at Nav hadde brutt sin veiledningsplikt og unnlatt å innhente relevant dokumentasjon ved behandlingen av saken. Ombudsmannen er kommet til at Nav ikke oppfylte sin veiledningsplikt og utredningsplikt etter forvaltningsloven §§ 11 og 33 femte ledd ved behandlingen av brukers klagesak. Bruker kunne med rimelighet forventet nærmere veiledning fra Nav, og også at Nav hadde etterspurt en avklaring av antall arbeidede timer og dokumentasjon på aktiviteten i selskapet for å skaffe nye oppdrag. Aktsomhetsnormen er derfor overtrådt, og det foreligger ansvarsgrunnlag etter skadeserstatningsloven § 2-1 første ledd.

I en driftsorientering til styret i et helseforetak omtalte direktøren en pasient som ifølge orienteringen hadde utfordret både administrasjonen og styret med en rekke anklager, herunder klager til helsetilsynet og Pasientskadenemnda – uten å ha fått medhold i noen av instansene. Pasienten fant driftsorienteringen publisert på hjemmesiden til helseforetaket, og selv om han ikke var navngitt, skjønte han at den gjaldt ham. Da han mente at de fleste opplysningene om ham var klart uriktige, krevde han en beklagelse, og at opplysningene ble fjernet og dementert. Henvendelsen hans ble ikke besvart, og pasienten involverte deretter en rekke offentlige instanser. Orienteringen ble «avpublisert» etter en henvendelse fra Datatilsynet til helseforetaket, men pasienten fikk aldri noen beklagelse eller dementi fra helseforetaket for de uriktige opplysningene i orienteringen. Flere av opplysningene i driftsorienteringen er klart uriktige og unødig negativt formulert. Pasienten hadde, i motsetning til det som sto i orienteringen, fått medhold i sine klager til både helsetilsynet og Pasientskadenemnda. Videre hevdet orienteringen at Oslo universitetssykehus hadde frarådet pasienten å gjennomføre en operasjon han fikk i utlandet, mens de faktiske forhold var at sykehuset tvert imot hadde henvist ham til den kirurgen som utførte operasjonen. Helseforetakets behandling av pasientens henvendelse om driftsmeldingen var ikke tilfredsstillende. Kravet til god forvaltningsskikk innebærer at forvaltningen normalt må beklage egne feil, og pasienten i denne saken skulle ha fått en beklagelse og et dementi for innholdet i driftsorienteringen. Helseforetakets unnlatelse av dette er kritikkverdig. Ombudsmannen ber om at alle uriktige opplysninger nå dementeres, og at pasienten får en oppriktig beklagelse fra helseforetaket.

Saken gjelder opprettelse av ny grunneiendom for senere oppføring av to eneboliger med garasje. Fylkesmannen i Rogaland opprettholdt Sola kommunes dispensasjon fra reguleringsplanen og tillatelse til fradeling. Fylkesmannen hadde ikke foretatt en selvstendig vurdering etter pbl. § 26-1 annet punktum, men mente å ha vurdert tomtens egnethet i sin dispensasjonsvurdering. Ombudsmannen er kommet til at det er begrunnet tvil om fradelingen av boligtomten krever dispensasjon fra reguleringsplanen. Pbl. § 26-1 annet punktum skulle uansett ha vært vurdert før det kunne gis tillatelse til fradeling. Ombudsmannen er også i tvil om Fylkesmannen har vurdert klagernes anførsler tilstrekkelig, jf. forvaltningsloven § 34 annet ledd. Fylkesmannen ble bedt om å vurdere saken på nytt.

Fylkesmannen fattet vedtak om bytte av representant for en enslig, mindreårig asylsøker dagen før det skulle avholdes asylintervju. Den tidligere representanten påklaget vedtaket samme dag og anmodet i medhold av forvaltningsloven § 42 om at iverksettingen av vedtaket ble utsatt til klagen var behandlet. Klageren ble først flere måneder senere underrettet skriftlig om at anmodningen var avslått - etter at spørsmålet var tatt opp av ombudsmannen. Ombudsmannen slo fast at forvaltningsloven krever en beslutning «snarest mulig». Skriftlig underretning ble sendt klageren alt for sent, og saksdokumentene etterlot tvil om anmodningen om utsatt iverksetting i det hele tatt var blitt vurdert av Fylkesmannen før dette tidspunktet. At vedtaket faktisk ble iverksatt, og at klageren i en telefonsamtale ble fortalt at han ikke lenger var representant for asylsøkeren, innebar ikke at spørsmålet om utsatt iverksetting var blitt behandlet. Fylkesmannen ble kritisert for at det ikke var skrevet noe referat fra telefonsamtalen. Fylkesmannen ble bedt om å vurdere om det var behov for å gi interne retningslinjer om forståelsen og praktiseringen av forvaltningsloven § 42.

Politiet har flere oppgaver knyttet til tillatelser om førerkort og kjøreseddel. Dersom politiet avdekker at noen kjører ulovlig, vil saken kunne bli etterforsket og gjerningspersonen tiltalt og straffet med bøter, fengsel og/eller tap av rettigheter. I andre sammenhenger kan politiet undersøke om førerkort- og kjøreseddelinnehavere fyller vilkårene for å ha førerett. Dersom vilkårene ikke er oppfylt eller det er mistanke om det, kan politiet fatte vedtak som begrenser eller tilbakekaller føreretten. Dette er en forvaltningsmessig behandling i motsetning til straffesakssporet. Forskjellen kan illustreres ved spørsmålet om edruelighet, som er et sentralt vilkår for å ha førerett. Kjøring i påvirket tilstand er et straffbart forhold, som behandles etter reglene for straffesaker og kan ende med behandling i domstolene og dom om blant annet inndragning av førerkortet. Dersom politiet får opplysninger om at en fører generelt sett misbruker rusmidler – altså ikke nødvendigvis i forbindelse med kjøring – kan det føre til en forvaltningssak i politiet og medføre tilbakekall av føreretten. Ombudsmannen har gjennomført en undersøkelse av politiets behandling av forvaltningssaker om førerkort og kjøreseddel. Undersøkelsen omfatter Politidirektoratets klagesaksbehandling og behandlingen i førsteinstans ved tre ulike politidistrikter av saker om førerkort og kjøreseddel i året 2014. Til sammen har ombudsmannen undersøkt 213 saker behandlet av politidistriktene og 546 saker i Politidirektoratet.