Saken gjelder Nav Arbeid og ytelser Innlandets begrunnelse i beslutning 30. september 2024 om ikke å omgjøre et vedtak om uføretrygd. I svaret til ombudet skrev Arbeids- og velferdsdirektoratet at begrunnelsen i avslaget på omgjøringsbegjæringen ikke oppfyller kravet til forsvarlig saksbehandling. Sivilombudet har kommet til samme konklusjon. Direktoratet ville be Nav Arbeid og ytelser Innlandet om å vurdere omgjøringsbegjæringen på nytt.

Saken gjelder Statsforvalteren i Nordlands stadfestelse av en reguleringsplan i Moskenes kommune. Planen åpnet for utbygging i 100-metersbeltet langs sjøen, men inneholdt ikke en egen byggegrense, jf. plan- og bygningsloven § 1-8 tredje ledd. Statsforvalteren innførte derfor, med samtykke fra kommunestyret, en planbestemmelse om byggegrense mot sjø. Sivilombudet er kommet til at det foreligger saksbehandlingsfeil ved vedtakelsen av reguleringsplanen. Det er ikke gjort en tilstrekkelig vurdering og vekting av hensynene som gjør seg gjeldende i strandsonen ved vedtakelsen byggegrensen mot sjø. Det er heller ikke gjort en vurdering av prinsippene i naturmangfoldloven, i strid med lovens § 7. Ombudet har videre kommet til at Statsforvalteren hadde kompetanse til å innføre en planbestemmelse om byggegrense mot sjø, da endringen av planen hadde tilstrekkelig forankring i kommunestyret. Ombudet ber Statsforvalteren vurdere om det er grunn til å omgjøre vedtaket sitt og om å bli orientert om utfallet av vurderingen.

Saken gjelder spørsmålet om en klager hadde anmodet Statsforvalteren i Trøndelag om omgjøring av deres avgjørelse i en sak om rett til nødvendig helsehjelp, og om Statsforvalteren behandlet henvendelsen som en omgjøringsanmodning. Ombudet kom til at klageren hadde anmodet om omgjøring, slik han har adgang til. Videre mente ombudet at det ikke gikk klart fram av svarene til klageren, eller sakens øvrige dokumenter, at Statsforvalteren hadde oppfattet henvendelsene som anmodning om omgjøring, eller vurdert om det forelå nye opplysninger som ga grunn til en annen vurdering av saken. Ombudet mente derfor at Statsforvalterens håndtering av omgjøringsanmodningene ikke var i tråd med grunnleggende krav til forsvarlig saksbehandling. Ombudet ba Statsforvalteren om å vurdere klagerens henvendelser på nytt.

Saken gjelder Statsforvalteren i Agders avgjørelse om å unnlate å realitetsbehandle en klage på en kommunes vedtak om avslag på omsorgsstønad fordi de hadde behandlet flere klager om omsorgsstønad fra samme klager tidligere. Statsforvalteren anså saken for endelig avgjort og viste til forvaltningsloven § 28 tredje ledd første punktum. Ombudet kom til at Statsforvalteren ikke hadde grunnlag for å unnlate å realitetsbehandle klagen, da den gjaldt kommunens vedtak i en ny sak som ikke hadde vært klagebehandlet tidligere. Ombudet ba derfor Statsforvalteren om å behandle saken på nytt.

Saken gjelder Landbruks- og matdepartementets opprettholdelse av Landbruksdirektoratets avvisning av en klage, som for sent fremsatt, samt departementets manglende behandling av klagerens omgjøringsbegjæring. Departementet avviste klagen fordi det konkluderte med at vilkårene for oppreisning av klagefristen ikke var oppfylt, jf. forvaltningsloven § 31 første ledd bokstav b. I klagen, som var fremsatt for sent, anførte klageren feil i direktoratets rettsanvendelse. Saken reiste spørsmål om Landbruks- og matdepartementet hadde sett hen til alle relevante hensyn ved vurderingen av om klagen skulle behandles, selv om den var fremsatt for sent, jf. forvaltningsloven § 31, og om departementet skulle ha vurdert omgjøring uavhengig av om det ble gitt oppreisning for klagefristen. Sivilombudet mente det var begrunnet tvil ved om Landbruksdirektoratet hadde hjemmel til å omgjøre Statsforvalterens vedtak og dermed om direktoratets omgjøringsvedtak var gyldig. Ombudet kom til at departementets vurdering av om det forelå «særlige grunner» for å ta klagerens klage til behandling, jf. forvaltningsloven § 31 første ledd bokstav b, var mangelfull. Siden det var mer enn ett år siden direktoratets vedtak ble fattet, og klagen derfor ikke kunne tas under behandling etter forvaltningsloven § 31 tredje ledd, så ikke ombudet grunn til å be departementet gjøre en ny vurdering av oppreisning av klagefristen. Ombudet ba departementet om å behandle klagerens omgjøringsbegjæring på nytt og i den forbindelse ta stilling til gyldigheten av direktoratets omgjøringsvedtak og om departementet eventuelt har plikt til å omgjøre vedtaket.

Saken gjelder hvilken av to uføre forsørgere som skal få barnetillegg til uføretrygden når de bor hver for seg og har delt omsorg for et barn (delt bosted). Folketrygden yter kun ett slikt tillegg per barn. Nav vedtok i 2016 at klageren ikke lenger skulle få barnetillegg ettersom moren til hans datter hadde blitt ufør, og hun var den av forsørgerne som var folkeregistrert på samme adresse som datteren. Klagerens senere krav om omgjøring ble avslått av Nav. Sivilombudet er kommet til at Nav la til grunn en uriktig forståelse av folketrygdloven § 12 15 fjerde ledd ved behandlingen av klagerens sak. Loven skal forstås slik at når to uføre forsørgere bor hver for seg og har delt omsorg for et barn, skal barnetillegget ytes til den av dem som får høyest tillegg. Videre var Navs beslutninger om å avslå klagerens krav om omgjøring etter forvaltningsloven § 35 ikke tilstrekkelig begrunnet. Etter undersøkelsene herfra traff Nav nye vedtak der klageren fikk etterbetalt barnetillegg fra juni 2018 til august 2020. Undersøkelsene viste også at Navs rundskriv omtalte folketrygdloven § 12-15 på en klart misvisende måte mellom januar 2015 og mai 2017. Arbeids- og velferdsdirektoratet har identifisert om lag 1300 saker som kan være berørt av denne feilen og arbeider med å gjennomgå og vurdere sakene. Ombudet ber direktoratet om en redegjørelse for resultatene fra, og fremdriften i, dette arbeidet.

Saken gjelder tilbakekall av godkjenning av en barnehage som over en lengre periode hadde hatt flere avvik knyttet til innemiljøet. Statsforvalteren anga at godkjenningen var trukket tilbake i medhold av den ulovfestede vilkårslæren. Sivilombudets undersøkelse har vært rettet mot det rettslige grunnlaget for å trekke godkjenningen tilbake. Hverken folkehelseloven eller forskrift om miljørettet helsevern i barnehager og skoler m.v. har uttrykkelige regler om tilbakekall av godkjenning. Etter ombudets syn kan en godkjenning omgjøres etter alminnelige forvaltningsrettslige regler. For at omgjøring i form av å trekke en gitt godkjenning tilbake skal kunne foretas, må de hensyn som taler for omgjøring, veie vesentlig tyngre enn de som taler imot. Ombudet ber Statsforvalteren merke seg disse synspunktene for fremtidige saker.

Sivilombudet har av eget tiltak undersøkt Navs rettsanvendelse i beslutninger etter forvaltningsloven § 35 om ikke å omgjøre vedtak utenfor klagesaker. Undersøkelsen viste at Nav i perioden fra juli 2017 til januar 2022 traff beslutninger bygget på en uriktig og for streng tolkning av forvaltningsloven § 35. Feilen besto i at Nav brukte de strengere vilkårene som tidligere gjaldt for den ulovfestede regelen om gjenopptak. Ombudet er ikke overbevist av Arbeids- og inkluderingsdepartementets forklaring om at saksbehandlere i Nav som har skrevet beslutninger med en for streng tolkning av forvaltningsloven § 35, egentlig hadde en god forståelse av bestemmelsen. En viktig bakenforliggende årsak til feiltolkningen er Arbeids- og velferdsdirektoratets mangelfulle oppfølging av hvordan Navs enheter skulle legge om praksis etter en instruks fra departementet 30. mai 2017. Departementet har ikke kunnet gi et anslag over hvor mange saker som er omfattet av feiltolkningen. Ombudet mener departementet burde gjort en større innsats for å kartlegge omfanget av feilen i Nav og en bedre vurdering av hvilke konsekvenser den kan ha hatt for utfallet av de berørte sakene. Direktoratet har varslet at det nå skal oppdatere Navs rundskriv til forvaltningsloven og lage en ny mal for beslutninger om omgjøring. Ombudet ber departementet vurdere hvordan de personene som er berørt av feiltolkningen på en egnet måte kan informeres om feilen og muligheten de har for å be Nav om en ny vurdering av omgjøringsspørsmålet etter en korrekt og mindre streng lovtolkning, samt om en redegjørelse for fremdriften i direktoratets arbeid med rundskrivet og malen.

En kvinne fikk avslag av bostedskommunen på dekning av et spesifikt helse- og omsorgstilbud utenfor kommunen. Hun nådde ikke frem med klage og omgjøringsbegjæringer til Statsforvalteren. Noen måneder etter siste avslag på omgjøring fattet kommuneadministrasjonen flere vedtak om helse- og omsorgstjenester lokalt. Kommunestyret innvilget imidlertid kort tid etterpå det tilbudet kvinnen hadde fått avslag på, uten at det var fremsatt noen ny søknad. Kvinnen fikk ikke dekket utgifter til advokatbistand etter forvaltningsloven § 36, da innvilgelsen av tjenestene ble ansett som et vedtak i ny sak, og ikke en omgjøring av avslaget. Om innvilgelse av en tidligere avslått tjeneste skal anses som omgjøring eller vedtak i en ny sak, vil som et utgangspunkt bero på om parten har søkt på nytt eller begjært omgjøring av avslaget. Unntak fra dette kan tenkes når det faktiske eller rettslige grunnlaget for avgjørelsen har endret seg siden avslaget. Denne saken stod imidlertid i samme stilling, og det var ikke søkt på nytt. Ombudsmannen er ikke enig i Statsforvalterens begrunnelse for å likevel anse innvilgelsen som fattet i en ny sak. Selv om Statsforvalteren har stadfestet en kommunes avslag på helse- og omsorgstjenester, vil ikke kommunen være avskåret fra å omgjøre tidligere avslag og innvilge tjenestene. At det var opprettet ny sak om ulike helse- og omsorgstjenester i bostedskommunen, hadde heller ikke betydning for vurderingen av sakskostnader. Innvilgelsen av det tidligere avslåtte tilbudet utenfor kommunen måtte uansett anses fattet i samme sak som avslaget. Ombudsmannen er kommet til at kommunestyrets innvilgelsesvedtak i den aktuelle saken må anses som en omgjøring av tidligere avslag. Statsforvalterens stadfestelse av kommunens avslag på dekning av sakskostnader bygger på en uriktig lovforståelse, og Statsforvalteren bes foreta en ny vurdering av omkostningskravet.

Saken gjelder Utlendingsnemndas behandling av en begjæring om omgjøring av avslag på opphold etter utlendingsloven § 38 fra en utlending som i mer enn 15 år har oppholdt seg i Norge under dom på tvunget psykisk helsevern. Omgjøringsbegjæringen var begrunnet i at utlendingen over lang tid har levd med merbelastninger og manglende behandlingsprogresjon som følge av manglende oppholdstillatelse og tilhørende sivile rettigheter. Ansvarlig behandler har lenge påpekt at oppholdstillatelse er en forutsetning for videre progresjon i behandlingsopplegget. Ifølge begjæringen vil det tvungne vernet kunne vare livet ut dersom det ikke gis oppholdstillatelse. Sivilombudsmannen mener UNEs behandling av omgjøringsanmodningen var mangelfull og i strid med alminnelige prinsipper om forsvarlig utredning og saksbehandling. UNE skulle utredet og vurderte hvilke utsikter det var til at utlendingen faktisk kunne bli returnert til sitt hjemland. Når dette ikke var gjort, kunne ikke UNE la være å ta stilling til en anførsel om at tvangsregimet utlendingen lever under utgjør brudd på blant annet EMK artikkel 3, med den begrunnelse at klageren skal uttransporteres. Så lenge det ikke foreligger informasjon om realistiske utsikter til snarlig retur, skulle UNE vurdert nærmere hvordan manglende oppholdstillatelse påvirker gjennomføringen av det tvungne vernet, og hvilken betydning dette skulle gis i oppholdssaken. Ombudsmannen mener også at UNE skulle foretatt en vurdering av om det kunne gis en begrenset tillatelse for tidsrommet det idømte vernet gjelder for, i tråd med utlendingsloven § 38 femte ledd. Ombudsmannen ber UNE om å vurdere saken på nytt, og orientere ombudsmannen om utfallet av den nye behandlingen ved kopi av brev til klageren innen 1. november 2019.