Saken gjelder om Statsforvalteren i Vestfold og Telemark brøt taushetsplikten ved å dele taushetsbelagt informasjon om en lege med legens arbeidsgiver under utredning av tilsynssak mot legen. Den taushetsbelagte informasjonen ble også delt med en virksomhet som ikke var legens arbeidsgiver. Informasjonen var uten tilknytning til legens yrkesutførelse. Det sentrale spørsmålet var om forvaltningsloven § 13 b første ledd nr. 2 hjemlet bruk av informasjonen. Ombudet kom til at det knyttet seg tvil til Statsforvalterens forståelse og anvendelse av forvaltningsloven § 13 b første ledd nr. 2, og at mye talte for at Statsforvalteren brøt sin taushetsplikt ved å dele informasjonen med legens arbeidsgiver i den innledende fasen av tilsynet. Det var uansett et brudd på taushetsplikten å dele opplysningene med feil arbeidsgiver. Etter ombudets syn må det innfortolkes et nødvendighetsvilkår i forvaltningsloven § 13 b første ledd nr. 2. Vilkåret må forstås slik at taushetsbelagte opplysninger kan deles i den utstrekning det er nødvendig for en forsvarlig saksforberedelse, avgjørelse, gjennomføring av avgjørelsen, oppfølging og kontroll av den enkelte sak.

Saken gjelder utlevering av foresattes kontaktinformasjon fra en skole i Bergen kommune til skolens nabo etter at noen elever ved skolen angivelig ødela en port på naboeiendommen. Selv om foresattes kontaktinformasjon ikke i seg selv er taushetsbelagte opplysninger, satte kontaktinformasjonen naboen i stand til å identifisere hvilke elever det var som var involvert i hendelsen. Ombudet er kommet til at kommunens vurdering av om utleveringen av kontaktinformasjonen innebar et brudd på reglene om taushetsplikt, jf. forvaltningsloven § 13, er mangelfull og at det knytter seg begrunnet tvil til kommunens vurdering. Ombudet ber kommunen om å foreta en ny vurdering, og eventuelt også vurdere adgangen til likevel å utlevere taushetsbelagte opplysninger, jf. forvaltningsloven § 13 a og § 13 b.

Saken gjelder en klage til Sivilombudet der klageren ga uttrykk for at Nav hadde brutt taushetsplikten ved å sende et brev til hennes nye fastlege, før hun selv hadde møtt vedkommende. Brevet inneholdt sensitive opplysninger om klagerens helse. Sivilombudet kom til at Nav-kontoret ikke hadde hatt rettslig grunnlag for å dele de aktuelle helseopplysningene. Ombudet fant derfor grunn til å rette kritikk mot Nav for brudd på taushetsplikten og personvernlovgivningen. Ombudet sa seg enig med Arbeids- og velferdsdirektoratet i at det var hensiktsmessig å gjøre endringer i Navs interne saksbehandlingsrutine for innhenting av helseopplysninger. Det burde tas inn et punkt om i hvilken grad Nav har adgang til å utlevere opplysninger i forbindelse med slik innhenting. Det burde også poengteres at det må foretas en vurdering av forholdet til taushetsplikten og personvernregelverket før Nav eventuelt kan utlevere opplysninger om brukernes personlige forhold til andre. Utleveringen av opplysninger må både ligge innenfor hjemmelen for å gjøre unntak fra taushetsplikten, og være nødvendig og forsvarlig. Ombudet ba direktoratet om å om å vurdere om Nav kunne eller burde gjort noe annerledes i håndteringen av saken overfor klageren, og om det er behov for tydeligere føringer for hva de lokale Nav-kontorene skal gjøre når det oppstår spørsmål om brudd på taushetsplikten. Ombudet ba om å bli orientert om direktoratets oppfølgning av saken.

Saken gjelder et Nav-kontor som sendte melding til barnevernet fordi de opplevde en klient som konfliktskapende og ble bekymret for hennes omsorgsevner. Ansatte i Nav har taushetsplikt om klientenes personlige forhold. Både taushetsplikten og meldeplikten til barnevernet ivaretar viktige samfunnshensyn. Offentlig ansatte har etter loven under visse omstendigheter rett og plikt til å melde til barnevernstjenesten uten hinder av taushetsplikt. Vilkårene er oppfylt hvis det er «grunn til å tro» at et barn blir eller vil bli mishandlet, utsatt for alvorlige mangler ved den daglige omsorgen eller annen «alvorlig omsorgssvikt». Sivilombudet fant under tvil ikke grunnlag for å konkludere med at det var brudd på taushetsplikten å sende melding til barnevernstjenesten i saken her. Ombudet mente imidlertid at det var brudd på personvernforordningen å ta med en sensitiv personopplysning som ikke var nødvendig og ikke tjente noe legitimt formål. Ombudet mente også at klageren skulle ha blitt informert om at det ble sendt melding om henne til barnevernstjenesten. Saken avdekket mangler ved Arbeids- og velferdsetatens ivaretakelse av sitt myndighetsansvar. Etatens rutinebeskrivelser gir for lite veiledning, og gir inntrykk av at terskelen for å melde til barnevernet uten hinder av taushetsplikt er lavere enn det som følger av loven. De ansatte ved det lokale Nav-kontoret virket å ha fulgt de interne rutinene, men tok utgangspunkt i feil informasjon om terskelen for å melde. Ombudet har bedt Arbeids- og velferdsetaten om å gjennomføre flere tiltak, herunder å endre de interne rutinene og vurdere behovet for mer opplæring. Vi har bedt om tilbakemelding innen 15. november 2023.

Saken gjelder lang behandlingstid i Utlendingsdirektoratet (UDI) for et barns søknad om statsborgerskap. Den lange behandlingstiden var en følge av at saken hadde vært berostilt i påvente av vurderinger av tilbakekall av farens oppholdstillatelse. På bakgrunn av ombudets undersøkelser kom UNE til at saken ikke skulle vært berostilt, da utfallet av barnets sak ikke var avhengig av farens tilbakekallssak. UDI behandlet da klagerens sak og innvilget norsk statsborgerskap – omtrent fire og et halvt år etter at klageren hadde søkt. Sivilombudet er kommet til at UDIs behandlingstid på om lag fire år og fem måneder ikke oppfylte forvaltningslovens krav om å behandle saken «uten ugrunnet opphold». Som UNE selv har erkjent, skulle saken ha vært behandlet tidligere – uten å avvente behandlingen av farens sak. UDI har heller ikke handlet i tråd med god forvaltningsskikk når de i forsinkelsesmeldingene ikke opplyste om årsakene til forsinkelsen. Det er positivt at UDI vil gå gjennom statsborgerskapssaker for barn der én forelder har åpen tilbakekallssak og utarbeide rutiner som sørger for at ikke flere saker berostilles uten at det er nødvendig. Ombudet ber om å bli holdt orientert om dette arbeidet og ber om en tilbakemelding innen 1. april 2023.

En kommune hadde gitt delvis innsyn i et varsel. Innsyn ble gitt til to tidligere kollegaer av den som varslet. Saken gjelder spørsmål om brudd på taushetsplikten om noens personlige forhold. Videre gjelder saken ordførerens, som var en av de omvarslede, håndtering av saken. Kommunen mente at taushetsplikten ikke var til hinder for at det kunne gis innsyn i opplysninger om personlige forhold, jf. forvaltningsloven § 13 a, fordi opplysningene var alminnelig tilgjengelig, kjent for de to som hadde bedt om innsyn og klager hadde avgitt en erklæring om fritak for taushetsplikten. Sivilombudet har kommet til at kommunen har brutt taushetsplikten ved å gi delvis innsyn i varselet og ved dette gi ut opplysninger om klagerens personlige forhold. Det er overfor ombudet verken godtgjort at opplysningene var alminnelig tilgjengelig eller at de usladdede taushetsbelagte opplysningene var kjent for de to kollegaene som ble gitt innsyn. Erklæringen om samtykke til fritak fra taushetsplikt gjaldt i forbindelse med medieomtale av varslersaken og kunne ikke brukes som grunnlag for å gi innsyn i taushetsbelagte opplysninger i varselet. Anonymiseringen som var foretatt var ikke tilstrekkelig. Kommunen bes for fremtiden skjerpe rutinene ved anonymisering. Sivilombudet har også merknader til kommunens håndtering av henvendelser fra klageren i innsynssaken og mener at ordføreren burde ha unnlatt å skrive direkte til klager i saken, selv i informasjonsøyemed.

En journalist fikk innsyn i sammenstillinger av flere opplysninger i valutaregisteret. Opplysningene gjaldt transaksjoner i årene 2015-2020 mellom Norge og syv andre land. Skattekontoret utga opplysninger om type transaksjon, land,…

En journalist ba om innsyn i et dokument med opplysninger om antall pasienter innlagt på sykehus med covid-19. Dokumentet inneholdt også informasjon om hvor mange av de innlagte som var på intensivavdeling og i respirator. Tallene var oppgitt for hver helseregion, helseforetak og sykehus, i tillegg til for Norge totalt. Helse- og omsorgsdepartementet avslo kravet med begrunnelse at tallene var relativt små, og at innsyn derfor ville utgjøre en risiko for å utgi informasjon om behandlingsforløpet til identifiserbare pasienter. Ombudsmannen er kommet til at det er begrunnet tvil om det kan nektes innsyn i alle de unntatte opplysningene med den begrunnelsen departementet har gitt. Usikkerheten knytter seg særlig til tallene for helseregionene, men også tallene for enkelte av de større sykehusene. Etter ombudsmannens syn må det vurderes konkret for de enkelte sykehus, helseforetak og helseregioner om tallene kan knyttes til identifiserbare personer. Ombudsmannen ber departementet vurdere saken på nytt.

Saken gjelder Fylkesmannens behandling av tre klager med påstand om at skolen har brutt taushetsplikten ved å sende bekymringsmelding til barnevernet. Fylkesmannen har i tilsynssakene vist til at ombudsmannen synes å være enig i at Fylkesmannens saksbehandling ikke er egnet for å avklare om taushetsplikten er brutt i en konkret sak etter opplæringsloven § 15-3, og at ombudsmannen har gitt føringer om at tilsyn i slike saker bør innrettes mot aktuelle systemer/rutiner. Fylkesmannen har her tolket ombudsmannen uriktig. Ombudsmannen har forutsatt at Fylkesmannens kompetanse til å føre tilsyn også omfatter adgangen til å prøve om vilkårene for å sende melding til barnevernet har vært oppfylt. Den sentrale begrunnelsen for at Fylkesmannen avsluttet de aktuelle sakene, var basert på slutninger og tolkninger av ombudsmannens brev og uttalelse som det ikke var dekning for. Fylkesmannen bes vurdere de aktuelle sakene på nytt. Fylkesmannen bes om å gjennomgå eventuelle andre saker med tilsvarende vurderinger, og om nødvendig behandle også disse sakene på nytt. Uttalelsen sendes i kopi til Statens helsetilsyn og Utdanningsdirektoratet, med oppfordring om å vurdere om deres retningslinjer og veiledninger er riktig forstått av Fylkesmannen.

Saken gjelder krav om innsyn i samtlige dokumenter i en anbudskonkurranse om kjøp av sak- og arkivsystem. Kommunal- og moderniseringsdepartementet hadde ikke hjemmel til å avslå innsyn i samtlige dokumenter med henvisning til offentleglova § 23 tredje ledd, slik det først ble gjort. Tiden departementet brukte på å gi en nærmere begrunnelse for avslaget var heller ikke i samsvar med offentleglovas krav. Departementets nye delvise avslag på innsyn i fire av journalpostene var ikke utformet i samsvar med de formelle kravene i offentleglova § 31. For to av journalpostene synes den oppgitte hjemmelen for unntak ikke å være dekkende. For de to andre journalpostene foreligger det begrunnet tvil om departementet har foretatt en tilstrekkelig konkret og riktig vurdering av hvilke opplysninger som er underlagt taushetsplikten, jf. ombudsmannsloven § 10 andre ledd. Ombudsmannen ber på denne bakgrunn departementet om å vurdere innsynsspørsmålet på nytt.