Ombudet har av eget tiltak undersøkt hva Statsforvalteren i Innlandet har gjort for å sikre medisinskfaglig rådgivers habilitet i en tilsynssak mot et sykehus. Den medisinskfaglige rådgiveren var, i tillegg til sin stilling hos Statsforvalteren, ansatt i en 20% stilling ved det sykehuset tilsynet gjaldt. Ombudet kom til at det forelå begrunnet tvil om As habilitet, og uttalte at ansettelsen ved sykehuset utgjør et særegent forhold som er egnet til å svekke tilliten til As upartiskhet etter forvaltningsloven § 6 annet ledd. Ombudet ba Statsforvalteren vurdere As habilitet på nytt, og om å bli orientert om utfallet av den nye vurderingen. Statsforvalteren ble bedt om å merke seg ombudets syn på habilitetsspørsmålet for fremtidige saker. Ombudet bemerket også at det er positivt at Statsforvalteren jobber med skriftlige rutiner for å avklare habilitet hos ansatte, og la til grunn at dette vil komme på plass i løpet av kort tid.

Saken gjelder en kommunes behandling av klage over samtykke til bompenger på privat vei. Ombudet er kommet til at saksbehandleren i førsteinstansen var inhabil til å tilrettelegge saken for formannskapet som klageorgan, ved å forberede saksfremlegget for formannskapet. På bakgrunn av inhabiliteten ber ombudet kommunen om å behandle klagen på nytt.

Saken gjelder en kommunes behandling av klage over utslippstillatelse for sanitært avløpsvann. Ombudet er kommet til at saksbehandleren i førsteinstansen var inhabil til å tilrettelegge saken for klagenemnda, samt å delta under klagenemndas behandling av saken, jf. kommuneloven § 13-3 andre ledd. Videre er ombudet kommet til at klagenemndas vedtak ikke er i tråd med reglene om begrunnelsesplikt, jf. forvaltningsloven §§ 24 og 25. På bakgrunn av saksbehandlingsfeilene ber ombudet klagenemnda om å behandle saken på nytt.

Saken gjelder en sensors habilitet ved sensur av statsautorisasjonsprøven i tolking på somali. Spørsmålene var om sensor var inhabil da vedkommende arbeidet som tolk i det samme tolkemarkedet som klageren, og om utdanningsinstitusjonen OsloMet og klagenemnda i sine vedtak hadde gitt en tilstrekkelig begrunnelse for at sensoren var habil. Ombudet mente at sensoren var habil da tolkemarkedet var relativt stort, selv om kandidaten ved bestått prøve ville bli bedre kategorisert i nasjonalt tolkeregister enn sensoren. OsloMet og klagenemnda hadde derimot vurdert forholdet etter en feil forståelse av habilitetsbestemmelsen i forvaltningsloven § 6, slik at kravet til rettslig begrunnelse i forvaltningsloven § 25 ikke var oppfylt. Vedtakene var også i strid med god forvaltningsskikk, da de ikke gjorde kandidaten i stand til å forstå hvorfor sensoren var habil.

Saken gjelder X kommunes behandling av en klage på avslag om startlån. Klageren søkte om startlån til kjøp av bolig til seg og sin familie. Søknaden ble avslått av kommunen, ved lokalt NAV-kontor. Klageren påklagde vedtaket, men klagen ble liggende ubehandlet hos det lokale Nav-kontoret (førsteinstansen) i over ett år. I forbindelse med klagesaken, utarbeidet den samme personen som godkjente førsteinstansvedtaket et saksframlegg for klageinstansen og deltok i klageinstansens behandling av saken. Klageinstansen opprettholdt vedtaket, uten nærmere begrunnelse. Sivilombudet kom til at reglene om habilitet, saksbehandlingstid, begrunnelse av vedtaket og plikt til å vurdere klagerens synspunkter, herunder hensynet til barnas beste, var brutt ved behandlingen av klagen. Kommunen gjentok saksbehandlingsfeilene i et nytt vedtak som ble fattet under ombudets behandling av saken. Ombudet ba kommunen om å behandle saken på nytt og å gjennomgå sine rutiner og praksis, slik at fremtidige klagesaker blir behandlet i tråd med forvaltningsloven, kommuneloven og FNs barnekonvensjon. Kommunens gjentatte fristoversittelser og utilstrekkelige svar på ombudets henvendelser i forbindelse med undersøkelsen av saken, er i strid med Stortingets forutsetning om at henvendelser fra Sivilombudet skal gis prioritet.

Sivilombudet undersøkte av eget tiltak Oslo kommunes praksis med å treffe vedtak etter sosialtjenesteloven uten underskrift, og der navnet til den som fatter vedtaket heller ikke fremgår på annen måte. Ombudet stilte kommunen spørsmål om denne praksisen var i tråd med god forvaltningsskikk. Kommunen har opplyst at de erkjenner at det ikke er «optimalt at navn på godkjenner ikke fremkommer i selve vedtaket», men at dette skyldes tekniske begrensninger i fagsystemet og et ønske om mest mulig effektiv saksavvikling. Ombudet kom til at det følger av forvaltningslovens habilitetsregler at parten må få kjennskap til hvem som har fattet vedtaket, og at reglene om god forvaltningsskikk stiller krav til at brev fra forvaltningen skal fremstå som endelige og tillitsskapende. Hensynet til effektivitet kan ikke begrunne å rutinemessig utelate beslutningstakers navn. Ombudet har bedt kommunen om å endre praksis i tråd med overnevnte.

Saken gjelder en kommunes håndtering av habilitetsspørsmål i tre ansettelsesprosesser. Klageren hadde søkt på tre stillinger i kommunen, uten å bli innkalt til intervju. Klageren anførte at to av kommunens ansatte hadde vært inhabile til å delta i behandlingen av ansettelsene, som følge av en tidligere konflikt. For ombudet var spørsmålet om kommunen hadde håndtert habilitetsspørsmålene som oppsto på en forsvarlig måte, og om dette var dokumentert i henhold til de krav til skriftlighet og etterprøvbar saksbehandling som gjelder i ansettelsessaker. Sivilombudet kom til at kommunen hadde opptrådt i strid med grunnleggende krav til forsvarlig saksbehandling ved ikke å dokumentere at det var foretatt nødvendige habilitetsvurderinger. Allerede før det var fremsatt inhabilitetsinnsigelse forelå det omstendigheter som tilsa at kommunen burde ha gjort en nærmere vurdering av habilitetsspørsmålene. Det var særlig uheldig at det heller ikke ved de ansettelsene som fant sted etter at det var fremsatt habilitetsinnsigelse ble foretatt noen skriftlige vurderinger av habilitet. Ombudet har bedt kommunen om å gjennomgå sine rutiner for å sikre at eventuelle habilitetsspørsmål i fremtidige ansettelsessaker håndteres på en ryddig og tillitvekkende måte.

Saken gjelder tildeling av forskningsmidler internt på en sykehusklinikk. Sivilombudet mottok en klage fra en ansatt som hadde fått avslag på søknad om midler. Klageren mente at de som hadde deltatt i tildelingsavgjørelsen, var inhabile. Selv om en arbeidsgivers fordeling til ansatte av interne budsjettmidler prinsipielt sett faller innenfor anvendelsesområdet til habilitetsreglene i forvaltningsloven § 6, er ombudet, etter en konkret vurdering, kommet til at det i denne saken ikke foreligger inhabilitet for de som deltok i tildelingsavgjørelsen.

Sivilombudet mottok en klage fra professor emeritus A. Klagen gjaldt saksbehandlingen for fastsettelse av anbefalt hovedlitteratur («pensum») på masterstudiet i rettsvitenskap ved Universitetet i Oslo. Avgjørelser om fastsettelse av anbefalt hovedlitteratur treffes av Programrådet for Masterstudiet i Rettsvitenskap. Som ledd i saksbehandlingen ga professor B en uttalelse til ansvarlig faglærer C om hvorvidt klagerens lærebok skulle anbefales som hovedlitteratur. B var imidlertid forfatter av en av to bøker som allerede var anbefalt hovedlitteratur i det samme faget. På grunn av dette, og enkelte andre forhold, mente klageren at professor B var inhabil. Etter en samlet vurdering mener Sivilombudet at faglærer professor B var inhabil da hun uttalte seg om klagerens bok til ansvarlig faglærer C, jf. forvaltningsloven § 6, andre ledd. Ombudet viser særlig til at det forelå en direkte konkurransesituasjon mellom B og klageren, og at avgjørelsen B tilrettela grunnlaget for hadde vesentlig betydning for konkurranseforholdet. Sivilombudet ber UiO vurdere eventuelle følger av at B var inhabil, herunder hvilken innvirkning det kan ha hatt på PMRs avgjørelse og om saken bør behandles på nytt. Sivilombudet ber om tilbakemelding på UiOs oppfølging innen 28. februar 2022.

Saken gjaldt behandling av søknad om parkeringstillatelse for forflytningshemmede. Ombudsmannen kom til at kommunens saksbehandler var inhabil ved utarbeidelse av saksframlegget for klagenemnda når rådmannen i kommunen hadde underskrevet førsteinstansens avslag. Ombudsmannen kom videre til at forskrift om parkering for forflytningshemmede må forstås slik at også forflytningsproblemer knyttet til på- og avstigning i forbindelse med parkering kan gi grunnlag for parkeringstillatelse. Kommunen har derfor tolket forskriften feil. Ombudsmannen ba kommunens klagenemnd behandle klagen på nytt med grunnlag i en riktig forståelse av forskriften. Denne gangen uten at saksframlegget skrevet av kommunens administrasjon ble lagt til grunn for behandlingen. Ombudsmannen ba videre kommunen være oppmerksom på habilitetsreglene i kommuneloven § 13-3 ved fremtidig klagebehandling og sørge for en organisering av den kommunale klagebehandlingen som sikrer at habilitetsreglene fastsatt i kommuneloven overholdes.