Saken gjelder en fastlege som mistet retten til å praktisere for trygdens regning for ett år. Nav undersøkte fastlegens praksis etter at han hadde påklaget Navs innhenting av journalopplysninger. Nav mente blant annet at fastlegen ikke hadde mulighet til å påklage nødvendigheten av opplysningsinnhentingen, og at det ikke i tilstrekkelig grad var dokumentasjon for sykemeldingene hans i journalene. Sivilombudet mener at fastlegen hadde mulighet til å klage på opplysningsinnhentingen til Nav. Nav hadde derfor lagt til grunn en feil lovforståelse for denne delen av vedtaket. Forhåndsvarselet var for generelt utformet til at klageren konkret kunne kommentere og eventuelt klargjøre faktum på punkter som deretter ble vektlagt i vedtaket. Begrunnelsen i avgjørelsene til klageinstansen gjorde det heller ikke klart hvorfor fastlegen hadde mistet retten til å få refusjon. Basert på den begrunnelsen som var gitt i vedtaket, var det ikke grunnlag for å konkludere med at fastlegen hadde opptrådt grovt uaktsomt.

Saken gjaldt Kriminalomsorgen region nords vedtak om tvangsoverføring av en innsatt fra et fengsel med lavere sikkerhetsnivå til et fengsel med høyere sikkerhetsnivå på grunn av den innsattes helsetilstand. Avgjørelsen ble hjemlet i straffegjennomføringsloven § 14 første ledd bokstav d om at slik overføring kan skje dersom det er nødvendig av hensyn til «ro, orden og sikkerhet». Ombudet kom til at bestemmelsen ikke hjemlet overføringen. Det var ingen opplysninger i saken som tilsa at innsattes helsetilstand utfordret fengselets «ro, orden og sikkerhet». Det var videre begrunnet tvil om regionen hadde oppfylt sin plikt til å vurdere klagers anførsler, jf. forvaltningsloven § 34 andre ledd andre punktum. Vurderingen av hensynet til barnets beste var heller ikke tilstrekkelig individuell og konkret, og Grunnloven § 104 andre ledd og barnekonvensjonen artikkel 3 nr. 1 var derfor ikke oppfylt i saken. Ombudet ba regionen om å vurdere saken på nytt. Ombudet innhentet også informasjon fra Kriminalomsorgsdirektoratet om praksis for tvangsoverføring av innsatte til fengsel med høyere sikkerhetsnivå av hensyn til helseoppfølging med hjemmel i straffegjennomføringsloven § 14 første ledd bokstav d. Det at retningslinjene ikke hadde blitt oppdatert siden tilføyelsen av bestemmelsens andre ledd i 2013, kunne ha bidratt til at første ledd bokstav d fremdeles ble brukt i noen grad. Det var derfor positivt at direktoratet nå ville oppdatere retningslinjene om tvangsoverføring på bakgrunn av innsattes helsetilstand.

Klageren mottok helsetjenester i sitt eget hjem, blant annet hjelp med sondemating. Fra klagerens side var det vist til at hun kunne dissosiere og dermed være ute av stand til å motsette seg helsehjelpen, og at det derfor kunne være fare for at hun ble utsatt for uhjemlet tvang. Sivilombudet er kommet til at det er begrunnet tvil om Statsforvalteren har vurdert om klagerens helsetilbud er uforsvarlig fordi det innebærer fare for uhjemlet tvang, se helse- og omsorgstjenesteloven § 4-1, jf. § 3-1 og pasient- og brukerrettighetsloven § 2-1. Alminnelige normer for god forvaltningsskikk tilsier videre at denne vurderingen skulle ha fremgått av begrunnelsen i Statsforvalterens avgjørelser. Statsforvalteren bes om å behandle saken på nytt innen 25. februar 2025.

Kommunestyret i Larvik kommune vedtok en detaljreguleringsplan som legger til rette for oppføring av seks fritidsboliger i Sørskogen ved Nevlunghavn. Planområdet ligger nær fuglefredningsområdet ved Mølen og Nevlungstranda naturreservat og er en del av raet som ligger på den UNESCO-godkjente geoparken, Geo Norwegica. I planområdet er det truede arter og sårbare naturtyper, men det fremgår ikke av kommunens vedtak hvordan utbyggingen vil påvirke dette naturmangfoldet. Statsforvalteren i Vestfold og Telemark stadfestet kommunens vedtak i klageomgangen. Ombudet er kommet til at Statsforvalteren ikke i tilstrekkelig grad har vurdert om kommunen har fulgt kravene til utredning og begrunnelse etter naturmangfoldloven § 7, jf. §§ 8-12, jf. forvaltningsloven § 34. Statsforvalteren har heller ikke foretatt selvstendige vurderinger av naturmangfoldprinsippene i tråd med naturmangfoldloven § 7. Det er tvil om vedtaket er gyldig. Ombudet ber Statsforvalteren om å vurdere saken på nytt.

Saken gjelder Klagenemnda i X kommunes behandling av en klage over avslag på søknad om kommunal bolig. Klagenemnda opprettholdt førsteinstansens avslag, blant annet med henvisning til at Klagenemnda ikke visste noe om de andre søkerne av kommunal bolig, at en tildeling av kommunal bolig vil innebære en prioritering av klageren fremfor andre søkere, og at Klagenemnda ikke visste noe om det var egnet kommunal bolig i X kommune på daværende tidspunkt eller i nær fremtid. Sivilombudet uttalte at klageinstansens manglende kjennskap til deler av faktum, inkludert opplysninger om andre i søkermassen, ikke er et argument for å opprettholde underinstansens vedtak. Sivilombudet kom til at Klagenemnda ikke hadde foretatt en slik reell og selvstendig prøving av klagen som forvaltningsloven § 34 andre ledd forutsetter. Forvaltningslovens regler om klage var derfor ikke oppfylt. Sivilombudet ba Klagenemnda behandle saken på nytt i tråd med uttalelsen, og om å bli orientert om utfallet av den nye behandlingen.

Kommunestyret i Hemsedal kommune vedtok en detaljreguleringsplan som legger til rette for oppføring av fritidsboliger på 35 tomter på Kjelhovda. I planområdet er det enkelte sårbare naturtyper. Ytterligere hytteutbygging vil ifølge fagrapporter bidra til å opprettholde og forsterke den negative situasjonen for villreinbestanden i Nordfjella villreinområde som følge av at dagens utbygging, ferdsel og aktivitet er til hinder for villreinens bruk av viktige trekkorridorer og vinterbeiteområder. Statsforvalteren i Oslo og Viken (nå Statsforvalteren i Østfold, Buskerud, Oslo og Akershus) stadfestet kommunens vedtak i klageomgangen. Ombudet er kommet til at Statsforvalterens overprøving av kommunestyrets vedtak bygger på feil forståelse av naturmangfoldprinsippene og kravet til begrunnelse i naturmangfoldloven § 7, jf. §§ 8 til 12. Statsforvalteren har heller ikke foretatt selvstendige vurderinger av naturmangfoldprinsippene i tråd med naturmangfoldloven § 7. Statsforvalterens vedtak er ikke i tråd med kravene til klageinstansens prøving, jf. forvaltningsloven § 34. Det er tvil om vedtaket er gyldig. Ombudet ber Statsforvalteren om å vurdere saken på nytt.

Saken gjelder Heimevernets behandling av søknader fra tjenestepliktige soldater om å få utsatt heimevernstjenesten. Sivilombudet har innhentet vedtak fra alle heimevernsdistriktene og Forsvarsdepartementets klagenemnd i vernepliktssaker. Undersøkelsen er gjort av eget tiltak. Undersøkelsen viser at Forsvaret har gjort flere feil. De har ikke opplyst om at soldatene har rett til å klage på avslag om utsatt tjeneste. Vedtakene er ikke begrunnet slik at de tjenestepliktige soldatene kan forstå hvorfor de har fått avslag. Heimevernet har i de fleste tilfellene ikke sendt klagene videre til klageinstansen, som er Forsvarsdepartementets klagenemnd i vernepliktssaker. Sivilombudet konkluderer med at grunnleggende rettigheter til de tjenestepliktige soldatene er brutt, se forvaltningsloven §§ 27 tredje ledd, 24, 25, 28 og 33. Feilene kan ha ført til at flere har gjennomført heimevernstjeneste selv om de kan ha hatt rett til utsettelse. Det kan ha hatt konsekvenser for familieliv, utdanning eller arbeidsforhold. Sivilombudet utelukker ikke at tjenestepliktige som skulle ha fått innvilget søknad om utsettelse kan ha blitt strafferettslig forfulgt for å ikke ha møtt opp til tjeneste. Sivilombudet har bedt Forsvaret om en redegjørelse for hvilke tiltak de vil iverksette for å unngå lignende feil. Forsvaret er også bedt om å vurdere om feilene som har blitt gjort har ført til at tjenestepliktige soldater har blitt feilaktig straffet.

Saken gjelder avslag på hjelpetiltak fra barnevernstjenesten, jf. barnevernsloven § 3-1. Klageren og hennes sønn mottok hjelpetiltak fra sin tidligere bostedskommune, men hjelpetiltakene ble ikke opprettholdt da familien flyttet til en ny kommune. Statsforvalteren mente at klageren og hennes sønn kunne få adekvat hjelp fra helse- og omsorgstjenesten i kommunen, og at vilkårene for hjelpetiltak i barnevernsloven § 3-1 ikke var oppfylt. Sivilombudet kom til at fraværet av barnets beste-vurderinger i vedtaket var i strid med Grunnloven § 104 og barnekonvensjonen artikkel 3 nr. 1 og utgjorde en saksbehandlingsfeil. Statsforvalterens manglende vurdering av guttens mening og hensynet til lillesøsters beste var heller ikke i tråd med bestemmelsene. Videre kom Sivilombudet til at Statsforvalterens begrunnelse ikke tilfredsstilte kravene i forvaltningsloven § 25, da begrunnelsen verken gjorde det tydelig at klagerens informasjon om sønnens situasjon hadde blitt vurdert, eller gjorde klageren i stand til å forstå vedtaket.

Saken gjelder Statsforvalteren i Trøndelags vedtak om tvangsmedisinering. Statsforvalterens begrunnelse for at vilkåret om «stor sannsynlighet» for vesentlig positiv effekt av medisineringen er oppfylt, er ikke i tråd med forvaltningslovens eller psykisk helsevernlovens krav. Det fremgår heller ikke av vedtaket at lovens vilkår om at den gunstige virkningen klart må oppveie ulempene, er vurdert. Dette er også i strid med forvaltningslovens og psykisk helsevernlovens krav til begrunnelse. Videre har ikke Statsforvalteren foretatt en reell og selvstendig vurdering av om den gunstige virkningen klart oppveier ulempene, slik forvaltningsloven § 34 andre ledd forutsetter. Statsforvalteren har heller ikke vist i vedtaket at de har vurdert synspunktene i klagen, slik klageinstansen er pliktig til etter samme bestemmelse. Ettersom vedtakets virkningstid var passert på tidspunktet for ombudets uttalelse, var det ikke grunn til å be Statsforvalteren om å behandle saken på nytt. Ombudet ba imidlertid Statsforvalteren merke seg ombudets syn, slik det kommer til uttrykk i denne og tidligere uttalelser om tvangsmedisinering, og at dette legges til grunn ved behandlingen av fremtidige saker.

Saken gjelder oppnevning av ny fast (heretter kalt profesjonell) verge for en ung voksen vergehaver. Spørsmålet i saken var om vedtaket var tilfredsstillende begrunnet, og om Statsforvalteren i Innlandet hadde oppfylt veiledningsplikten overfor vergehavers nærmeste familie om hva som skal til for å bli vurdert egnet som verge. Ombudet kom til at vedtaket ikke var tilfredsstillende begrunnet. Det fremgikk ikke av begrunnelsen hvorfor Statsforvalteren mente det var best for vergehaveren å ha profesjonell verge. Ombudet viste i den forbindelse til uttalelser i forarbeidene til vergemålsloven, der det er understreket at frivillige verger skal være hovedløsningen. Ombudet hadde ikke tilstrekkelig grunnlag for å fastslå at veiledningsplikten var brutt, men hadde merknader om hva som må kunne forventes av Statsforvalteren i tilfeller der nærstående ber om informasjon om hva som ligger i egnethetskriteriet. Statsforvalteren i Innlandet ble bedt om å følge ombudets merknader i fremtidige saker om vergeoppnevning.