Kommunestyret i Larvik kommune vedtok en detaljreguleringsplan som legger til rette for oppføring av seks fritidsboliger i Sørskogen ved Nevlunghavn. Planområdet ligger nær fuglefredningsområdet ved Mølen og Nevlungstranda naturreservat og er en del av raet som ligger på den UNESCO-godkjente geoparken, Geo Norwegica. I planområdet er det truede arter og sårbare naturtyper, men det fremgår ikke av kommunens vedtak hvordan utbyggingen vil påvirke dette naturmangfoldet. Statsforvalteren i Vestfold og Telemark stadfestet kommunens vedtak i klageomgangen. Ombudet er kommet til at Statsforvalteren ikke i tilstrekkelig grad har vurdert om kommunen har fulgt kravene til utredning og begrunnelse etter naturmangfoldloven § 7, jf. §§ 8-12, jf. forvaltningsloven § 34. Statsforvalteren har heller ikke foretatt selvstendige vurderinger av naturmangfoldprinsippene i tråd med naturmangfoldloven § 7. Det er tvil om vedtaket er gyldig. Ombudet ber Statsforvalteren om å vurdere saken på nytt.

Saken gjelder Klagenemnda i X kommunes behandling av en klage over avslag på søknad om kommunal bolig. Klagenemnda opprettholdt førsteinstansens avslag, blant annet med henvisning til at Klagenemnda ikke visste noe om de andre søkerne av kommunal bolig, at en tildeling av kommunal bolig vil innebære en prioritering av klageren fremfor andre søkere, og at Klagenemnda ikke visste noe om det var egnet kommunal bolig i X kommune på daværende tidspunkt eller i nær fremtid. Sivilombudet uttalte at klageinstansens manglende kjennskap til deler av faktum, inkludert opplysninger om andre i søkermassen, ikke er et argument for å opprettholde underinstansens vedtak. Sivilombudet kom til at Klagenemnda ikke hadde foretatt en slik reell og selvstendig prøving av klagen som forvaltningsloven § 34 andre ledd forutsetter. Forvaltningslovens regler om klage var derfor ikke oppfylt. Sivilombudet ba Klagenemnda behandle saken på nytt i tråd med uttalelsen, og om å bli orientert om utfallet av den nye behandlingen.

Salen gjelder Statsforvalterens avslag på utstedelse av prøvingsattest, som man må ha for å kunne gifte seg. Prøvingsattesten skal bekrefte at det ikke er noe til hinder for at ekteskapet blir inngått. For å få prøvingsattest må utenlandske statsborgere som ikke er fast bosatt i Norge, blant annet innhente dokumentasjon fra hjemlandet, jf. ekteskapsloven § 7 bokstav h. Spørsmålet i saken var om klageren kunne anses «fast bosatt i Norge» slik at hun ikke var nødt til å innhente dokumentasjon fra hjemlandet. Statsforvalteren mente klageren ikke kunne anses fast bosatt i Norge fordi hun ikke hadde fremlagt varig oppholdsbevis eller oppholdskort. Etter Sivilombudets syn kan det ikke oppstilles et slikt dokumentasjonskrav. Klageren måtte også kunne dokumentere fast bosettelse på andre måter.

Saken gjelder Fredrikstad kommunes behandling og avslutning av et varsel om flere påståtte ulovlige byggetiltak på innmelderens naboeiendom. Sivilombudet har kommet til at kommunen ikke har undergitt ulovlighetsvarselet en forsvarlig behandling. Kommunen besvarte varselet med å avslutte saken under henvisning til prioriterings- og ressurshensyn. Ombudet kom til at kommunen har en plikt til å vurdere varselets innhold, samt å vurdere hvilke undersøkelser det er hensiktsmessig og nødvendig å gjøre for å kunne ta stilling til varselet. Kommunen kunne ikke avslutte saken under henvisning til prioriterings- og ressurshensyn. Videre kom ombudet til at saken ikke var godt nok opplyst når kommunen i svaret til ombudet vurderte at det ikke var sannsynlig at det forelå en ulovlighet. Kommunen hadde tidligere forklart til klageren at de manglet nødvendig informasjon om tiltakene, slik at de ikke kunne vurdere om tiltakene var søknadspliktige eller ikke. Beslutningsgrunnlaget var det samme da kommunen i brevet hit gjorde sin sannsynlighetsvurdering. Ombudet ber kommunen om å behandle varselet på nytt i lys av føringene gitt i uttalelsen. Ombudet forutsetter at kommunen organiserer arbeidet sitt slik at kommunen kan oppfylle sine lovpålagte plikter til å avdekke brudd på plan- og bygningsloven, forfølge ulovlige forhold og overholde forvaltningslovens krav til saksbehandling og saksbehandlingstid.

Saken gjelder Statsforvalterens behandling av en klagesak om flytting av brukerens tjenestetilbud fra en bemannet bolig i en kommune til en omsorgsbolig drevet av en privat tilbyder i en annen kommune, ca. 45 mil fra hjemstedet. Brukeren har omfattende hjelpebehov som følge av sin helsetilstand. Etter ombudets syn oppfylte ikke Statsforvalterens begrunnelse kravene i forvaltningsloven §§ 24 og 25, jf. § 33, og kravene til god forvaltningsskikk. En av brukerens mest sentrale anførsler var at vedtaket var i strid med EMK artikkel 8, og det burde også ha kommet klart frem at Statsforvalteren hadde vurdert dette, jf. forvaltningsloven § 34 andre ledd andre punktum. Sivilombudet mente at det var begrunnet tvil om Statsforvalteren i vurderingen av om kommunens nye tjenestetilbud til brukeren var forsvarlig, jf. helse- og omsorgstjenesteloven § 4-1, hadde tatt riktig rettslig utgangspunkt og om de hadde gjort en tilstrekkelig konkret og selvstendig vurdering. Retten til brukermedvirkning etter pasient- og brukerrettighetsloven § 3-1 samt utredningsplikten etter forvaltningsloven § 17 var heller ikke oppfylt ved behandlingen av saken. Ombudet ba Statsforvalteren merke seg ombudets syn og legge dette til grunn ved behandlingen av fremtidige saker, særlig ved behandlingen av en eventuell ny klage i denne saken, over forlengelsen av vedtaket.

Saken gjelder Statsforvalteren i Vestfold og Telemarks opprettholdelse av X kommunes avslag på søknad om å få beholde skoleplassen i nabokommunen etter flytting. Fordi kommunens vurdering av barnets beste var mangelfull, opphevet Statsforvalteren vedtaket og fattet ny realitetsavgjørelse med samme resultat. Statsforvalteren la avgjørende vekt på økonomiske hensyn ved vektingen mot barnets beste. I kommunes vedtak var det ikke synliggjort at økonomiske hensyn var vurdert eller vektlagt. Ombudet er kommet til at saken ikke var tilstrekkelig opplyst da Statsforvalteren avgjorde klagen. Kommunens saksbehandling ga ikke grunnlag for å kunne legge vekt på at økonomiske hensyn hadde vært avgjørende for skjønnsutøvelsen. Ombudet ber Statsforvalteren behandle saken om skoleplassering for skoleåret 2024/2025 på nytt.

En eldre kvinne hadde hjemmetjenester fra kommunen. Hun ble innlagt på sykehus i dårlig forfatning og døde like etterpå. De etterlatte mente at kommunen skulle ha ivaretatt kvinnen bedre, både hva gjaldt helse og de uhygieniske forholdene i hjemmet og ba Statsforvalteren om å føre tilsyn med kommunen. Statsforvalteren ba kommunen om å gå igjennom saken selv. Senere forsøk fra de etterlatte på å få Statsforvalteren til å føre tilsyn, førte ikke frem. I uttalelsen redegjorde ombudet for sitt syn på vilkårene for at statsforvalteren skal følge opp en anmodning etter pasient- og brukerrettighetsloven § 7-4 med egne undersøkelser. Ombudet uttalte seg også om hva som ligger i begrepene «foreligger forhold som er til fare for pasient- og brukersikkerheten» og «grunn til å anta» i § 7-4 a annet ledd annet punktum. Ombudet tok dessuten stilling til hva som ligger i å «undersøke» et forhold. Videre kom ombudet til at statsforvalteren alltid må vurdere om det er grunn til å anta at det foreligger forhold som er til fare for pasient- og brukersikkerheten ved valg av oppfølging (behandlingsmåte) av en anmodning om tilsyn. Vurderingen skal fremgå av begrunnelsen som gis til den som har anmodet om tilsyn. I den aktuelle saken var det usikkert om Statsforvalteren hadde vurdert anmodningen fra de etterlatte slik loven krever, og om saken var tilstrekkelig utredet. Videre var begrunnelsen som ble gitt til de etterlatte, mangelfull. Ombudet fant det ikke hensiktsmessig å be Statsforvalteren om å behandle saken på nytt, men ba imidlertid Statsforvalteren merke seg ombudets syn på saksbehandlingskravene i pasient- og brukerrettighetsloven § 7-4 a annet og femte ledd ved behandlingen av fremtidige anmodninger om tilsyn etter § 7-4 første ledd.

Saken gjelder uføretrygd. Spørsmålet er om klageren, som har diagnosene CFS/ME og fibromyalgi, har gjennomgått all hensiktsmessig behandling etter folketrygdloven § 12-5 første ledd første punktum, og om åpenbare grunner tilsier at arbeidsrettede tiltak ikke er hensiktsmessig, jf. folketrygdloven § 12-5 første ledd annet punktum. Klagerens fastlege vurderte at ytterligere behandling og arbeidsrettede tiltak ville kunne føre til en forverring av klagerens symptomer og redusere hennes daglige funksjon ytterligere. Ombudet mener det ikke går klart nok frem av Trygderettens kjennelse og Navs vedtak hvordan klagerens tåleevne konkret er vurdert. Ombudet ber Nav følge opp uføresaken i samsvar med uttalelsen.

Saken gjelder X kommunes behandling av en klage på avslag om startlån. Klageren søkte om startlån til kjøp av bolig til seg og sin familie. Søknaden ble avslått av kommunen, ved lokalt NAV-kontor. Klageren påklagde vedtaket, men klagen ble liggende ubehandlet hos det lokale Nav-kontoret (førsteinstansen) i over ett år. I forbindelse med klagesaken, utarbeidet den samme personen som godkjente førsteinstansvedtaket et saksframlegg for klageinstansen og deltok i klageinstansens behandling av saken. Klageinstansen opprettholdt vedtaket, uten nærmere begrunnelse. Sivilombudet kom til at reglene om habilitet, saksbehandlingstid, begrunnelse av vedtaket og plikt til å vurdere klagerens synspunkter, herunder hensynet til barnas beste, var brutt ved behandlingen av klagen. Kommunen gjentok saksbehandlingsfeilene i et nytt vedtak som ble fattet under ombudets behandling av saken. Ombudet ba kommunen om å behandle saken på nytt og å gjennomgå sine rutiner og praksis, slik at fremtidige klagesaker blir behandlet i tråd med forvaltningsloven, kommuneloven og FNs barnekonvensjon. Kommunens gjentatte fristoversittelser og utilstrekkelige svar på ombudets henvendelser i forbindelse med undersøkelsen av saken, er i strid med Stortingets forutsetning om at henvendelser fra Sivilombudet skal gis prioritet.

Saken gjelder spørsmål om cannabisholdige legemidler («medisinsk cannabis») som ikke er forskrevet av lege i Norge, men importert i tråd med narkotikaforskriften § 19, kan brukes under gjennomføring av fengselsstraff. Ved innsettelse ble klageren nektet å bruke et medbragt cannabisholdig legemiddel som han lovlig kunne bruke utenfor fengselet, utelukkende fordi legemiddelet var forskrevet av en lege i Nederland. Kriminalomsorgen mente at vilkåret for å gjøre unntak fra forbudet i straffegjennomføringsforskriften § 3-21, jf. straffegjennomføringsloven § 29, stiller krav om at legemiddelet må være forskrevet av lege i Norge. Både fengselets og regionens vedtak ble truffet uten at fengselshelsetjenesten hadde foretatt en konkret vurdering av klagerens medisinske behov. Regionen hadde heller ikke vurdert forholdet til menneskerettighetene. Sivilombudet er kommet til at regionen ikke har opplyst saken i tråd med forvaltningsloven § 33 siste ledd eller oppfylt sin plikt etter forvaltningsloven § 34 andre ledd andre punktum til å vurdere klagerens menneskerettslige anførsler. Vedtaket var heller ikke begrunnet i samsvar med forvaltningsloven § 25, jf. § 33 første ledd. Ombudet er også kommet til at det ikke var rettslig grunnlag for å nekte klageren å bruke medbrakt cannabisholdig legemiddel som var importert i tråd med narkotikaforskriften § 19, utelukkende fordi legemiddelet ikke var forskrevet av lege i Norge. Å nekte klageren å bruke det aktuelle legemiddelet var i tillegg et ulovlig inngrep i hans rett til privatliv og selvbestemmelse etter EMK artikkel 8 og Grunnloven § 102. Vedtaket må på denne bakgrunn anses som ugyldig. Ombudet ber regionen merke seg ombudets uttalelse, og legge ombudets syn til grunn i framtidige saker. Ombudet vil også underrette Kriminalomsorgsdirektoratet samt Justis- og beredskapsdepartementet som ansvarlig departement, om den mangelen som er avdekket i kriminalomsorgens praksis, jf. sivilombudsloven § 25 tredje ledd. Ombudet ber direktoratet og departementet om å sørge for at praksisen endres i overensstemmelse med ombudets syn, og gi ombudet tilbakemelding om sin oppfølging av saken.