Saken gjaldt krav om dekning av sakskostnader etter forvaltningsloven § 36. Statsforvalteren vedtok å ilegge klagerne erstatning for overtredelse av husdyrkonsesjonsregelverket. Vedtaket ble påklaget til Landbruksdirektoratet, som nedsatte den ilagte erstatningen betydelig. Direktoratet og – etter klage – Landbruks- og matdepartementet avslo imidlertid klagernes krav om sakskostnader etter forvaltningsloven § 36 i sin helhet. Det ble vist til at endringen til gunst var begrunnet med at de forskriftsfastsatte satsene for utmåling av erstatningen var blitt nedjustert etter at klagen var inngitt. Departementet mente at advokatutgiftene knyttet til klagen ikke var «nødvendige for å få endret vedtaket», idet det ikke var tilstrekkelig årsakssammenheng mellom klagens innhold og endringen. Sivilombudet kom til at departementet ikke hadde hatt tilstrekkelig grunnlag for å avslå sakskostnadskravet i sin helhet. Ved vurderingen av om pådratte utgifter har vært «nødvendige» for å få endret vedtaket, måtte det tas utgangspunkt i hva som måtte ha fremstått som rimelig og naturlig for klagerne og deres advokat på klagetidspunktet. Ettersom de standardiserte erstatningssatsene først ble endret etter at klagen var fremmet, var dette ikke et forhold som klagernes advokat kunne tatt i betraktning på klagetidspunktet. Departementet kunne ikke avslå sakskostnadskravet uten å ta stilling til om klagen skulle ha ført frem uavhengig av denne mellomliggende regelverksendringen. Herunder skulle departementet ha vurdert om det påklagede vedtaket var i strid med den europeiske menneskerettighetskonvensjonen artikkel 6 og 7. Ombudet ba Landbruks- og matdepartementet vurdere saken på nytt innen 24. mars 2023.

Saken gjaldt spørsmålet om klageren kunne kreve dekket sakskostnader etter forvaltningsloven § 36 i en sak om partsinnsyn. Nav avslo kravet begrunnet i at bestemmelsen, etter Navs syn, ikke kom til anvendelse i partsinnsynssaker. Ombudet kom til at forvaltningsloven § 21 annet ledd første punktum må forstås slik at forvaltningsloven § 36 kan gjøres gjeldende ved avslag på krav om partsinnsyn som endres til partens gunst. Nav ble bedt om å vurdere saken på nytt og om å oppdatere rundskrivet i samsvar med uttalelsen.

Saken gjelder krav om dekning av sakskostnader i forbindelse med omgjøring av vedtak om hjelpestønad. Hjelpestønad kan ytes noen som på grunn av varig sykdom, skade eller lyte, har behov for særskilt tilsyn og pleie. I denne saken var det opplyst på et skjema til Nav at klageren hadde en rekke praktiske behov, som matlaging og annet husarbeid, og at klageren var 100 % sengeliggende. I beskrivelsen fra klagerens fastlege sto det at foreldrene «steller henne døgnet rundt», og at hun var «fullstendig avhengig av hjelp». Nav Arbeid og ytelser avslo søknaden og begrunnet dette med at søknaden inneholdt opplysninger om behov for hjelp til praktiske gjøremål og ikke opplysninger om et behov for ekstra tilsyn og pleie. Etter at klagerens foreldre, ved hjelp av advokat, ga en nærmere redegjørelse for klagerens hjelpebehov i klagerunden, ble vedtaket omgjort og klageren fikk innvilget hjelpestønad. Den som får et vedtak endret til gunst for seg, har krav på dekning av nødvendige sakskostnader for å få endret vedtaket, jf. forvaltningsloven § 36. Det er en forutsetning for slik dekning at endringen ikke skyldes forhold utenfor forvaltningens kontroll. Skyldes omgjøringen nye opplysninger som belyser forholdene på vedtakstidspunktet, vil en part normalt ha krav på dekning av sakskostnader dersom forvaltningen ikke har oppfylt sin veiledningsplikt eller utredningsplikt, jf. forvaltningsloven § 11 og § 17. Ombudet er kommet til at klagerens foreldre ikke fikk tilstrekkelig veiledning, og at saken ikke var tilstrekkelig utredet da Nav Arbeid og ytelse traff sitt vedtak. Nav må ved vurderingen av veilednings- og utredningspliktens rekkevidde avveie denne mot effektivitet, ressursbruk og ansvaret for å avgjøre saken uten ugrunnet opphold. I dette tilfellet skulle Nav Arbeid og ytelser ha foretatt nærmere undersøkelser på bakgrunn av opplysningene som kom frem i skjemaet for søknad om hjelpestønad og veiledet klagerens foreldre nærmere om hvilke opplysninger som var relevante for spørsmålet om innvilgelse av stønaden, jf. forvaltningsloven § 11 og § 17. Når dette ikke var gjort, skyldes ikke omgjøringsvedtaket til gunst for klageren forhold utenfor forvaltningens kontroll, jf. forvaltningsloven § 36 første ledd. Sivilombudet ber Arbeids- og velferdsdirektoratet om å vurdere sakskostnadskravet på nytt.

Saken gjelder krav om dekning av sakskostnader i forbindelse med omgjøring av vedtak om arbeidsavklaringspenger. Den som får et vedtak endret til gunst for seg, har etter forvaltningsloven § 36 krav på dekning av nødvendige sakskostnader for å få endret vedtaket, såfremt endringen ikke skyldes forhold «utenfor forvaltningens kontroll». Skyldes omgjøringen nye opplysninger som belyser forholdene på vedtakstidspunktet, vil en part normalt ha krav på dekning av sakskostnader dersom forvaltningen ikke har oppfylt sin utredningsplikt etter forvaltningsloven § 17. Nav Klageinstans omgjorde sitt avslag på bakgrunn av opplysninger om klagerens arbeidsevne beskrevet i en nevropsykologisk undersøkelse. En del av opplysningene i denne rapporten var kjent for Nav Klageinstans før de traff vedtaket i saken, da Nav hadde mottatt en epikrise med informasjon av betydning for vurderingen av klagerens arbeidsevne i forkant av klagevedtaket. Ombudet er kommet til at saken ikke var tilstrekkelig utredet da Nav Klageinstans traff sitt omgjøringsvedtak. Nav må ved vurderingen av utredningspliktens rekkevidde avveie denne mot effektivitet og ressursbruk. Der Nav har kjennskap til opplysninger som klart fremstår egnet til å endre forvaltningens konklusjon dersom opplysningene blir bekreftet, må Nav undersøke opplysningene nærmere før det fattes vedtak. Etter ombudets syn, vil hensynet til effektiv saksfremdrift i slike tilfeller ikke være avgjørende. I dette tilfellet skulle Nav Klageinstans ha foretatt nærmere undersøkelser på bakgrunn av epikrisen eller avventet til ytterligere dokumentasjon forelå. Når dette ikke var gjort, og saken dermed ikke er tilstrekkelig utredet etter forvaltningsloven § 17, skyldes ikke omgjøringsvedtaket til gunst for klageren forhold utenfor forvaltningens kontroll, jf. forvaltningsloven § 36 første ledd. Sivilombudet ber Arbeids- og velferdsdirektoratet om å vurdere sakskostnadskravet på nytt.

Saken gjelder sakskostnader etter forvaltningsloven § 36. Etter igangsettelse av byggearbeider oppdaget klagerne at grunnforholdene krevde endringer av tiltaket. Endringssøknad ble sendt til kommunen, som innvilget søknaden. Etter klage fra naboer opphevet Fylkesmannen vedtaket med den begrunnelse at endringene krevde dispensasjon. Klagerne reviderte søknaden noe. Tillatelse ble nå avslått av både kommunen og Fylkesmannen med den begrunnelse at det krevdes dispensasjon. Klagerne sendte dispensasjonssøknad som først ble innvilget av kommunen. Etter klage fra naboer opprettholdt Fylkesmannen tillatelsen, men denne gangen med den begrunnelse at mesteparten av endringene ikke trengte dispensasjon. Klagerne krevde sakskostnader fordi de mente at Fylkesmannen reelt sett omgjorde sitt tidligere vedtak der tiltaket ble avslått fordi Fylkesmannen den gangen mente det var behov for dispensasjon. Både Fylkesmannen og departementet avslo kravet om sakskostnader under henvisning til at det siste vedtaket var truffet i en ny sak, og dermed ikke medførte noen endring av noe tidligere vedtak til gunst for klagerne. Sivilombudet mener at det siste vedtaket må anses som en endring av kommunens og Fylkesmannens tidligere vedtak, og ber derfor departementet behandle saken på nytt. Det bes om at departementet innen 29. januar 2022 melder tilbake til ombudet om sin oppfølging av saken.

Saken gjelder krav om dekning av sakskostnader i forbindelse med omgjøring av vedtak i byggesak og omgjøring av vedtak om sakskostnader. Kommunal- og moderniseringsdepartementet avslo deler av klagerens krav under henvisning til at arbeidet med å få endret to vedtak ikke var «nødvendige». Etter klage til og påfølgende uttalelse fra Sivilombudet omgjorde departementet delvis vedtaket, men avkortet enkelte utgifter som ikke «nødvendige». Sivilombudet er kommet til at det var rimelig at klageren oppfattet det som et naturlig tiltak å gjennomgå vedtak og saksdokumenter, herunder utarbeide prosessvarsel og følge opp dette, før det ble klart at Statsforvalteren vurderte omgjøring. Det var også rimelig for klageren å oppfatte det som et naturlig tiltak å inngi merknader til tiltakshavers kommentarer knyttet til varselet om omgjøring. Sivilombudet ber departementet om å vurdere sakskostnadskravet på nytt.

Saken gjelder krav om dekning av sakskostnader. Et avslag på voldsoffererstatning ble påklaget, men klagen ble avvist. Avvisningsvedtaket ble påklaget, og opphevet av Statens sivilrettsforvaltning. Klagen over avslaget på erstatning ble deretter realitetsbehandlet i to instanser og avslått. Spørsmålet i saken er om klagers kostnader ved å påklage avvisningsvedtaket skulle dekkes av staten i medhold av forvaltningsloven § 36. Sivilombudet er kommet til at et vedtak om avvisning av klage må regnes som endret til gunst for parten, jf. § 36, når avvisningsvedtaket oppheves og klagen realitetsbehandles. Dette gjelder uavhengig av utfallet av realitetsbehandlingen. Departementets avgjørelse bygget derfor på en uriktig tolkning av forvaltningsloven § 36, og avslaget på kravet om sakskostnader må anses ugyldig. Sivilombudet ber departementet om å vurdere sakskostnadskravet på nytt.

En kommune omgjorde sitt avslag på søknad om konsesjon for en landbrukseiendom, og ga konsesjon med vilkår om personlig boplikt. Konsesjonssøkerens krav om sakskostnader ble avslått, og avslaget ble opprettholdt av Statsforvalteren. Statsforvalteren la til grunn at klagerens advokatutgifter i forbindelse med klagen over avslaget ikke hadde vært «nødvendige» for å få endret vedtaket, jf. fvl. § 36 første ledd. Det ble vist til at klagen i det vesentlige tok for seg andre forhold enn det som hadde vært avgjørende for at kommunen omgjorde vedtaket. Statsforvalteren mente at en enkel erklæring om at klageren ville tilflytte eiendommen hadde vært tilstrekkelig for å få omgjort vedtaket, og at klageren og hans advokat forstod eller burde ha forstått dette. Ombudet kan ikke se at det ut fra formuleringene i konsesjonsavslaget og omstendighetene i saken for øvrig var klart at begrunnelsen for avslaget var en antagelse om at klageren ikke ville godta et vilkår om personlig boplikt, og at avslaget ville bli omgjort bare klageren ga en uttrykkelig erklæring om at han ville godta et slikt vilkår. Etter ombudets syn er det forståelig at begrunnelsen kan ha fremstått som uklar, og at det i en slik situasjon ble oppfattet som nødvendig å fremsette en helhetlig klage, som tok for seg flere sider ved saken enn klagerens villighet til å bosette seg på eiendommen. Ombudet legger derfor til grunn at klagerens utgifter til advokat i forbindelse med utarbeidelsen av klagen var «nødvendige» for å få endret vedtaket, jf. fvl. § 36. Ombudet ber Statsforvalteren om å behandle sakskostnadskravet på nytt.

Saken gjelder krav om dekning av sakskostnader i forbindelse med omgjøring av vedtak i byggesak som bygget på feil versjon av reguleringsplan, samt krav om sakskostnader i forbindelse med klage på avslag på sakskostnader i samme saken. Kommunal- og moderniseringsdepartementet avslo deler av klagerens krav under henvisning til at arbeidet med å få endret de to vedtakene ikke var «nødvendige». Sivilombudsmannen er kommet til at det var rimelig og naturlig at klageren pådro seg utgifter både til å undersøke revisjonshistorikken til den aktuelle reguleringsplanen og til å inngi tilleggsmerknader til Statsforvalterens oversendelsesbrev til departementet. Disse utgiftene var «nødvendige» for å få begge vedtakene endret. Hvilke utgifter som knytter seg til dette arbeidet har ikke ombudsmannen vurdert. Sivilombudsmannen ber departementet om å vurdere sakskostnadskravet på nytt.

En kvinne fikk avslag av bostedskommunen på dekning av et spesifikt helse- og omsorgstilbud utenfor kommunen. Hun nådde ikke frem med klage og omgjøringsbegjæringer til Statsforvalteren. Noen måneder etter siste avslag på omgjøring fattet kommuneadministrasjonen flere vedtak om helse- og omsorgstjenester lokalt. Kommunestyret innvilget imidlertid kort tid etterpå det tilbudet kvinnen hadde fått avslag på, uten at det var fremsatt noen ny søknad. Kvinnen fikk ikke dekket utgifter til advokatbistand etter forvaltningsloven § 36, da innvilgelsen av tjenestene ble ansett som et vedtak i ny sak, og ikke en omgjøring av avslaget. Om innvilgelse av en tidligere avslått tjeneste skal anses som omgjøring eller vedtak i en ny sak, vil som et utgangspunkt bero på om parten har søkt på nytt eller begjært omgjøring av avslaget. Unntak fra dette kan tenkes når det faktiske eller rettslige grunnlaget for avgjørelsen har endret seg siden avslaget. Denne saken stod imidlertid i samme stilling, og det var ikke søkt på nytt. Ombudsmannen er ikke enig i Statsforvalterens begrunnelse for å likevel anse innvilgelsen som fattet i en ny sak. Selv om Statsforvalteren har stadfestet en kommunes avslag på helse- og omsorgstjenester, vil ikke kommunen være avskåret fra å omgjøre tidligere avslag og innvilge tjenestene. At det var opprettet ny sak om ulike helse- og omsorgstjenester i bostedskommunen, hadde heller ikke betydning for vurderingen av sakskostnader. Innvilgelsen av det tidligere avslåtte tilbudet utenfor kommunen måtte uansett anses fattet i samme sak som avslaget. Ombudsmannen er kommet til at kommunestyrets innvilgelsesvedtak i den aktuelle saken må anses som en omgjøring av tidligere avslag. Statsforvalterens stadfestelse av kommunens avslag på dekning av sakskostnader bygger på en uriktig lovforståelse, og Statsforvalteren bes foreta en ny vurdering av omkostningskravet.